Trene, dusje eller dø

Det er min sønns 16-årsdag og jeg ble vekket av stekeos. En rausere person enn meg ville kanskje beskrevet det som "duften av egg og bacon", men jeg er meg. Dessuten ble jeg forstyrret av lydene fra noen som ryddet inn eller ut av en oppvaskmaskin.

Ok. Tid for å stå opp. Men før jeg hadde fått det gale benet på gulvet, brølte min mann "FEM MINUTTER TIL MATEN STÅR PÅ BORDET!!!".

*

Det er vel unødvendig å si at han har vært i Forsvaret. Garden, til og med. Han har bare forakt til overs for folk som somler. Så lenge det ikke er ham selv.

- Du kan godt brøle hele setninger, mumlet jeg.

Det er vel unødvendig å si at jeg er filolog. Språkkonsulent, til og med. Jeg tar ikke lett på folk som ikke har korrekt setningsoppbygning. Så lenge det ikke er meg selv.

*

I flere uker - måneder, faktisk, - har jeg planlagt å ta opp igjen den regelmessige treningen. Derfor hoppet jeg rett i treningstøyet etter bursdagsfrokosten. Intensjonen var der.

Men så oppdaget jeg et slags swingerparty under den ene skjenken. Det var kaniner av alle kjønn, og de fikk unger mens jeg så på. "Den som hadde hatt et like kort svangerskap som en hybelkanin," tenkte jeg misunnelig og sendte en tanke 16 år tilbake i tid.

Treningen ble utsatt på ubestemt tid, og jeg spurtet i stedet rundt med støvkost, håndklepapir og Jif. Og mobil. Jeg har fremdeles pressevakt og kan ikke forlate mobilen et øyeblikk.

*

Det var på tide å kontemplere litt mer over livet da støvet hadde lagt seg i støvsugerposen, og mens jeg gjorde det (trene, dusje eller dø av fedme?) tok jeg farvel med mann og barn som skulle besøke svigermor.

Jeg kom til at det var best å ta en dusj. Det kunne jo hende jeg ble kalt inn på jobb, forsvarte jeg meg. Det er dumt å være svett og ekkel hvis jeg får beskjed om å innfinne meg på kontoret i løpet av en halvtime. Særlig fordi min personlige rekord på badet er 25 minutter.

På vei inn på badet forsvart jeg min beslutning ytterligere. Jeg sa til meg selv at så lenge jeg ikke dyttet i meg snop, var det ikke så nøye om jeg ikke kom i gang med treningen i dag (heller). Jeg var nøye med å ikke tenke på ordet "sjokolade", for jeg kjenner meg selv.

*

I det jeg skulle gå inn i dusjen, ringte telefonen. jeg hadde naturlig nok ikke på meg brillene, og så derfor ikke at det var min mor som ringte. Når jeg har vakt snakker jeg bare med dem jeg får betalt for å snakke med. Det er viktig at linjen er åpen i tilfelle krise og krig.

Jeg forsikret henne om at alt var i skjønneste orden, og skulle til å legge på, da det skjedde igjen. Vi begynte å snakke om sjokolade. Vi snakker ofte om sjokolade. Jeg aner ikke hvordan det skjer. Jeg sverger.

*

- Har du smakt den nye med peanøtter? spurte jeg. Det hadde hun. Selvsagt hadde hun det. Hun kan spise sin egen vekt i sjokolade to ganger hver dag og likevel ikke legge på seg. Det kan ikke jeg. Da jeg var yngre, lurte jeg ofte på om jeg var adoptert.

- Har du smakt den med karamell? spurte hun. Det hadde jeg. Selvsagt.

- Ja, men den er for søt for meg, sa jeg.

Hun virket skuffet, og jeg følte at jeg hadde skuffet henne. Tanken på om vi kanskje ikke var biologisk tilknyttet kom snikende igjen. Jeg var i ferd med å love at jeg skulle prøve en gang til da hun sa:

- Jeg kjøpte 21 stykker, jeg.

- Send bilde! sa jeg i et fåfengt håp om at det skulle virke avskrekkende.

*

Vi trenger ingen DNA-test likevel. Hun er min mor. Og et forbilde.

Hun beklaget at ikke alle kom med på bildet, men jeg antar at de allerede er spist, og at det var det faktum hun egentlig beklaget

PS Da jeg sto i dusjen ringte telefonen. Det var fra jobben.

- Kan jeg ringe deg tilbake, jeg står i dusjen, ropte jeg.

- Ja, gjør det. Bare kos deg, svarte han.

Det hastet ikke.