Rapport fra Amsterdam, dag 1

I morgen har min sønn og jeg en avtale. Vi skal shoppe; han skal bære og jeg skal betale. Det har vi forsåvidt gjort i dag også, men da har han sluppet lettere unna enn meg, da utgiftene stort sett har vært fly, hotell og mat.

Det startet i businessloungen på Gardermoen der han var den eneste under 25 og jeg var eneste kvinne. Man kan betale seg inn der. Det er de dyreste olivenen du noensinne kommer til å spise, og neppe verdt det, men vi er jo på ferie.

Slik så det ut der:

Noen timer senere ankom vi flyplassen utenfor Amsterdam, og slik så det ut der:

Er det noe nytt jeg ikke har fått med meg? Trær inne?

*

At verden er rar, ser vi jo klart i våre dager, men hvor rar den er, vet du ikke før du har sett på TV-kanalen Russia Today. Jeg skal komme tilbake til det, for først må jeg fortelle om hotellet.

Slik ser det ut her:

Fint? Jeg er fremdeles litt stum, men det er ikke nødvendigvis fordi jeg er så imponert, mer fordi jeg er lettet. Min sønn greide nemlig å åpne verandadøren på en måte som gjorde at hele driten løsnet fra karmen.

Visstnok har den to innstillinger - den kan enten være åpen på en sånn måte dører normalt er, eller den kan åpnes som et vindu. Det vil si med en glipe på toppen (sånn at den vippes litt på skrå inn i rommet). Han åpnet den på begge måter samtidig. Jeg tror ikke det skal gå an.

Døren veide omtrent 800 kilo, men med hans muskler og min hjerne og desperasjon, greide vi å lukke den forsvarlig. Håper jeg.

Det er vel unødvendig å si at vi ikke kommer til å gå ut der igjen, med mindre døren fra badet er mer vennlig innstilt. Ja, det er utgang til verandaen fra badet og det er to toaletter. Jeg bare nevner det, liksom.

*

Etter en liten tur ut, fant vi ut at brasseriet på hotellet antakelig kunne måle seg, og vel så det, med restaurantene vi passerte, så vi ruslet tilbake (uten kart) og mesket oss i restene fra hotellets andre restaurant som visstnok har to stjerner i guiden med den overvektige, bleke fyren på forsiden.

Jeg har aldri forstått at de ønsker å markedsføre seg med noe som har blitt et begrep på feite, usunne mannfolk, men det ser jo ut til å virke.

*

Dette bildet la jeg ut på Instagram, og jeg synes jeg var noe bortimot genial da jeg kalte det "Salt, pepper og kanal", men så langt har ingen langt merke til at det var vann i bakgrunnen, og sannsynligvis tror de at jeg har stavet feil og mente kanel.

Det et eget rom i himmelen for misforståtte genier, men jeg håper å bli oppdaget før jeg dør, for det rommet må være begredelig kjedelig.

*

Jeg bestilte kylling, og det dyret jeg fikk, var så lite at jeg ikke klarte å skjære det opp. Delvis fordi kniven var for stor, og delvis fordi jeg hele tiden så for meg et gult lite nøste som tippet lykkelig rundt og lette etter mais, eller hva sånne småttinger spiser.

At de ikke dier hønemammaene sine, er bare noe jeg antar, for det har jeg aldri hørt om, og dessuten tror jeg det er noe av det som definerer ulikheten mellom dyr som ruges i rede og dyr som ruges i mage. Men nå merker jeg at jeg burde ha fulgt bedre med i biologitimene. Mulig dette til og med kan ha vært O-fag-pensum, faktisk.

*

Selv om det ikke var mye kjøtt jeg fikk i meg, følte jeg meg som denne fyren i hotellets lobby da vi var ferdige med middagen:

Heldigvis har hotellet både benk i heisen og sofa i trappen for sånne som meg. Det er slitsomt å ha ferie, nemlig.

Han som tok patent på rød fløyel ble rik da de innredet dette hotellet.

*

Hotellrommet har selvsagt tv. Kanalutvalget er litt semmert sett med norske øyne, men jeg slo på underholdningskanalen Russia Today.

Der satt det en amerikaner (aka sannhetsvitnet) som sa at det er dumt å betale lån med lånte penger. Reporteren sørget for at dette ble satt inn i en sammenheng der alle måtte forstå at det var sånn den kapitalistiske vesten drev på, og at sånt var fysjom, lite bærekraftig og førte lukt til helvete.

Kjempegøy. De har jo ikke skjønt en dritt. Gud hadde neppe funnet opp kredittkortet hvis sånt ikke fungerte.

Takk til AmEx for en strålende ferie så langt.