Pattegris, konge og fedreland

Denne uken har jeg pressevakt. Det betyr at jeg er 120 prosent skjerpet til alle døgnet tider - i motsetning til normalt, da er det bare cirka 98 prosent. Jeg er klar til å rykke ut til hva som helst når som helst, jeg minimerer søvn og dobesøk, og sørger for å tygge unna maten kjempefort, slik at jeg ikke skal slafse inn i øret på den som ringer.

Så langt denne helgen har ingen ringt. Men det betyr ikke at jeg kan slappe av. Nei, nei. Det betyr bare at sjansen for at telefonen skal ringe øker for hvert minutt. Jeg slapper ikke av før klokken 8 førstkommende fredag. Ingen skal komme her og si at jeg ikke gir alt for konge og fedreland.

*

Under nyhetssendingene satt jeg med Mac'en på fanget og fjernkontollene til TV'n og opptaksutstyret godt innenfor rekkevidde. Jeg er klok av skade. Uten unntak vil én av tre ting skje hvis nyhetsoppleseren begynner å snakke om noe jeg er interessert i:

1 Min mann eller et av mine barn begynner etter timer med stillhet å si noe i retning av "Jammen er det bitt kaldt ute" eller "Jeg er litt sulten, jeg".

2 Bikkja innbiller seg at det er en gjeng med frekke tjuver utenfor og gir høylydt beskjed om at han kommer til å drepe dem på en usannsynlig ubehagelig måte (les; han vil hoppe opp og ned av pur glede og prøve å slikke dem i trynet)

eller

3 Noen ringer. Som oftest min mor.

*

Som tidligere sagt: Ingen har ringt. Heller ikke min mor.

Bikkja har gått inn i en dyp depresjon etter at han har funnet ut at drømmedama er uoppnåelig - i alle fall så lenge han bare kan lukte henne og vi nekter ham mer enn 48 turer per dag. Han ligger derfor bare og piper selvmedlidende i kurven sin. Jeg har satt opp lyden akkurat nok til å overdøve ham.

Men jeg klarte ikke overdøve at min mann viste meg et bilde på mobilen sin mens han sa "Jøss. Se her! Det er mulig å kjøpe en hel pattegris!" akkurat i det Jon Gelius sa at russerne hadde kjørt ned porten på den ukrainske militærbasen Belbek på Krim.

I det jeg skulle til å løfte opp Mac'en for å vise ham med overtydelighet at jeg faktisk jobbet, kjente jeg at jeg ble klissen på fingrene.

DET VAR SJOKOLADE UNDER MAC'EN MIN!

Jeg forsto umiddelbart hvordan det var kommet dit. Ingen skal påstå at jeg ikke har kontroll på sjokoladespisingen min: Dagen før hadde jeg spist en hel sjokoladeplate, og jeg merket jo at den smuldret litt opp da jeg brakk den opp i biter som skulle passe inn i munnen, men jeg trodde virkelig at jeg hadde spist opp hver eneste smule.

Jeg setter min ære i å spise opp hver eneste smule, faktisk. Eller ... ære og ære. Det er vel mest det at jeg aldri får nok sjokolade.

*

Mac'en hadde åpenbart blitt plassert oppå den ene smulen som lå igjen på glassbordet, og siden maskinen var varm, hadde sjokoladen smeltet og festet seg.

Du lurer kanskje på hva jeg gjorde? I så fall kjenner du meg dårlig.

Jeg slikket det naturligvis i meg. Og ba gubben gå å kjøpe en ny sjokolade når han likevel skulle ut. Det er noe med at det er vanskelig å stoppe når man først har fått smaken på det. En hver vampyr vil kjenne seg igjen i det.

- Skal jeg ut, spurte han forvirret.

- Hva med den pattegrisen, minnet jeg ham på. Han sa at det ble biff i kveld og at pattegrisen måtte vente. Jeg sa at det var mange forskjeller på meg og en pattegris, men at den kanskje mest innlysende akkurat nå var at jeg ikke kunne vente.

- Men hvis jeg får sjokolade innen noen minutter, kan det likevel ende med at jeg ikke flår meg selv og legger meg på grillen, sa jeg truende.

Det kan se ut som den smiler, men jeg tror ikke det var dette den ønsket

Pressevakter krever at alle ofrer noe. For konge og fedreland.