Usannsynlig heldig

Jeg er litt euforisk akkurat nå. Klokken er Dagsrevytid og jeg har akkurat våknet etter at leger og sykepleiere i to døgn har jobbet for å få bort en særdeles gjenstridig hodepine. De klarte det.

Jeg er takknemlig.

Takknemlig for å leve i et land - og i en by - der ekspertisen bare er noen meter unna.

Takknemlig for kollegene mine som (ganske bryskt, men med omsorg) ba meg pelle meg hjem da jeg trodde jeg var tøff som stilte på jobb klokken halv åtte i dag.

Ikke minst er jeg takknemlig for å ha en mann som både kjørte meg til jobb og fra jobb og stappet meg inn til den medisinske ekspertisen. Sannsynligvis har han hentet meg og fått meg hjem også, for jeg våknet i alle fall i min egen seng mens jeg klamret meg fast i en varmeflaske som han må ha fylt opp.

*

Jeg lever et usannsynlig privilegert liv. Jeg er en 45 år gammel kvinne i et fritt, demokratisk land, med en morsom jobb og en til dels ufrivillig morsom familie. Det er nok mange som har det bedre på noen områder, og det er fint for dem - jeg håper bare de vet å sette pris på det.

I morgen er det 8. mars. Kvinnedagen. Dagen der vi skal sette søkelys på kvinners rettigheter og likestilling. Det er min dag, og det er din dag - uansett om du er mann eller kvinne. Ingen med vettet i behold kan vel mene at mennesker - uansett kjønn, hudfarge eller seksuell legning - skal ha ulike rettigheter? Er du uenig? Fortell!

*

Selv en deltids euforiker som meg vet at det finnes urettferdighet og at vi må påpeke det når vi ser det. Urettferdighet finnes over alt. På makroplan og på mikroplan. Med min blå fortid har jeg nok ikke vært den som oftest har snakket pent om kvinnedagen. Jeg kan til og med ha ledd litt av den.

Jeg er like blå fremdeles, men litt klokere, og i morgen heier jeg på alle de kvinner som skal gå i tog og protestere mot at en fastlege skal få reservere seg mot å henvise til abort. Slik sett er jeg tro mot min første politiske handing da jeg som 13-åring skrev avisinnlegg om fri abort i avisen Varden.

Min mormor på 94 har også sterke meninger om reservasjonsretten. "Hørt på makan! Skal liksom noen gamle gubber sitte å bestemme over unge jenters kropper!" sa hun da vi diskuterete det. Nå er det vel kanskje ikke bare gamle gubber som har denne holdningen, men poenget hennes er like relevant.

*

Reservasjonsretten må bort. Det er sunn fornuft. Norge er et land der fornuften stort sett seirer, så jeg kan ikke forestille meg at også dette får en løsning.

Nordmenn har selvsagt også problemer: vold i nære relasjoner, unger som ikke får den omsorg og kjærlighet de har krav på og en hel masse annet som jeg er så heldig å ha unngått. Men sammenliknet med de fleste andre mennesker i verden, lever vi i sus og dus med en selvfølgelighet som må virke som en rød klut på resten av verden.

*

Som sagt er det Dagsrevytid, og rett inn i stuen kommer rapporter fra resten av verden. Russlands brudd på folkeretten mot Ukraina får heldigvis mye oppmerksomhet. Vann i kjellere får også en del sendetid.

En kjeller full av vann er ingen liten sak for dem som står med gummistøvlende på, men de har sannsynligvis en god forsikring, og vannet vil tørke opp. Ukrainerne har ingen forsikring mot Putin.

Norske, kloke politikere fra venstre til høyre har vært sterke og klare i fordømmelsen av Putins løgner.

Det gjør meg enda mer takknemlig. Men jeg lurer litt på om jeg hadde vært like tøff som innbyggerne i Kiev som protesterte på Maidanplassen med livet som innsats for et par uker siden. Jeg håper det. For friheten - i smått og stort - er verdt å forsvare. Den er ingen selvfølge.

I krig og kjærlighet (bildet er fra Morgenbladet)