Svensk tull og tysk svin

Noen ville sikkert kalt oss curlingforeldre, men det er vi ikke. Beviset på det, er at våre barn har laget middag selv siden de var gamle nok til å rive plasten av Grandiosaen med de små melketennene sine. Men vi er ganske hyggelige foreldre, tror jeg. I alle fall er vår yngste sønn svært takknemlig for at vi akkurat har transportert flyttelasset han og hans samboer eier fra Oslo til København.

I tillegg til at vi er hyggelige, er vi svært lovlydige. Beviset på det, er at vi kjørte på rødt for å fortolle plastesker med IKEAs billigste håndklær, tallerkner og kjeler pluss en seng og litt mer - alt i en smekkfull varebil fra Avis.

Tetris i tre dimensjoner

- Nå var dere heldige! sa den svenske tull-damen. - Om en time har vi driftsstans i fire timer, og da ville dere blitt stående!

Hadde vi vært religiøse, hadde vi antakelig korset oss, men siden vi akkurat da var mer opptatt av mammon enn av Gud, ga vi henne heller listen over alt vi hadde i bilen.

- Hvem av dere er det som skal stå ansvarlig for fortollingen? spurte hun. Og det var da tullet startet.

For det går nemlig ikke an å fortolle noe på vegne av noen. Det burde vi sikkert skjønt. Hun mente vi måtte dra tilbake dit vi kom fra og hente avkommet vi hadde produsert, og jeg vurderte om jeg skulle begynne å grine litt. Vi hadde nemlig planer om en helg i København i umiddelbar etterkant av å ha stappet syv kubikkmeter inn på et lager vi hadde leid.

En stund virket det som hele universet mente at vi burde vende om

Det var første gang vi var uten hund og i et annet land siden før noen spiste en flaggermus med manglende smak- og luktesans i Kina. 

En tull-mann kom oss til unnsetning. Vi kunne eksportere flyttelasset inn og ut av Sverige og inn i Danmark, mente han. Tull-damen så litt plaget ut, men det er jo ikke sikkert hun var skuffet over at hun gikk glipp av å utvise to teite nordmenn, det kan hende hun bare begynte å klø veldig på et sted det ikke er allment akseptert å klø seg. Jeg håper det klødde. 

Å eksportere varer ut av Norge og inn i Sverige, krever sin mann, men først krever det en nummerert lapp som forteller deg hvor mange trailersjåfører du må finne deg i å stå bak. Det krever sin kvinne også, selvsagt, for eksportkontoret var bekvinnet og ikke bare bemannet. 

Én av kvinnene var så sterk at hun til og med hadde store muskler i øyelokkene. Det må hun ha hatt, hvis ikke hadde hun ikke greid å holde øynene med det tykke laget av falske vipper åpne. I mangel av noe annet å se på mens vi ventet på at det skulle bli vår tur, ble jeg stående å glo på de to sorte, langhårete smådyrene hun hadde klistret i ansiktet og som gikk opp og ned hver gang hun blunket.

Heldigvis var spedisjons-kontoret som skulle stå for eksporten naboen til den svenske tullen. Men vi hadde bare en time på oss, og da det var vår tur, hadde vi 50 minutter igjen før tull-driften ble stanset i fire timer. 

- Slapp av. Vi har ekstraløsninger for sånt, sa speditøren vår.

Jeg hadde være mer beroliget hvis han hadde sagt at det ikke kom til å ta 45 minutter å fylle ut eksport-skjemaene for et student-flyttelass. Men da hadde han løyet, for det tok 49 minutter, og det var et lite stykke å løpe mellom spedisjons-kontoret og tullen. Vi rakk det, og heldigvis - i skranken som ble ledig da vi kom styrtende inn satt tull-mannen. Tull-damen var opptatt med noe annet tull.

Endelig var vi på veien igjen, og vi hadde nesten fått følelsen av ferie da min kjæres telefonen ringte. Jeg hørte bare hans del av samtalen:

- Hva heter skjemaet sa du? Sug-hva-for-noe? Så dette "sug"-ett eller annet kan være en kontrakt? Og det må vi ha? Må vi snu? Aha. Akkurat. Ok.

- Vi må vise frem studentenes leiekontrakt i den danske tollen, opplyste han da han tok ut øreproppene.

Den danske tollen er på Kastrup. Ikke på grensen mellom Danmark og Sverige. Jeg antar det er et utslag av at begge land er i EU? Vi trengte hjelp av både spedisjonsfirmaet og GPS for å finne frem, men det er mulig at høyere makter også hjalp til, for vi var fremme 14.59, og toll-kontoret stengte 15.00.

Det danske toll-kontoret

Endelig hadde vi helt lovlig innført ett stykk flyttelass. Vi kunne i ro og mak finne lageret alt skulle stappes inn i.

Men lageret stengte klokken 16.00, og foran oss lå en tysk turist med all verdens tid.

- Heraus! Deutsche schwein! skrek min ellers rolige mann. Heldigvis ante ikke tyskeren foran at han ble skjelt ut på det groveste, og han ante han ikke at "heraus, deutsche swein" var de første tyske ordene min kjære lærte (dessverre uten å forstå hva de betød). Som kjent sitter ting vi lærer i barndommen veldig godt. Barnelærdom er som regel det vi tyr til når alt annet er utprøvd eller hvis vi er veldig slitne. 

Jeg forsto ham godt. Ikke bare hadde han pakket et flyttelass som for alle andre ville tatt opp minst ti kubikkmeter inn i syv kubikkmeter, men han hadde jammen kjørt en varebil med sånn omtrent en tidel av hestekreftene han normalt har til rådighet på perfekte 110-veier i timevis, og nå var vi bare minutter unna å bli kvitt lasten slik at vi kunne sjekke inn på hotellet og snart spise en biff. Hvis denne turisten bare kunne flytte seg.

- Har du den deilige følelsen av å ha gjort alt riktig? spurte jeg min kjære uten å gå inn på det nokså ukorrekte utbruddet hans.

- Ikke i det hele tatt. Jeg har den irriterende følelsen av å være den eneste som følger et regelverk ingen andre bruker, og som derfor ingen helt vet hvordan de skal forholde seg til. Husker du den gangen vi skulle fortolle diamantringen du fikk og tolleren spurte hvor mange kilo den veide fordi han aldri i sin karriere hadde opplevd at folk var dumme nok til å fortolle noe de bare kunne tatt på fingeren og smuglet inn? Han fant ikke noe skjema som passet! Alle andre enn oss hadde bare kjørt dette lasset rett over grensen og ingen hadde merket noe!

- Jeg elsker deg, du er helten min, sa jeg. Og som om karma grep inn, svingte det tyske svinet av til høyre og GPS-en sa "Turn left and you have reached your destination". Klokken var 15.55 og to timer senere hadde vi fått forretten.

Neste gang blir det fly

Kill 'em all!

I hele mitt snart 50 år lange og harmoniske liv, har jeg ansett meg selv for å være rimelig grei med andre, avbalansert og veloverveid. Det kommer ingen overraskelser fra meg. Jeg er forutsigbar. Du kan stole på meg.

Åpenbart lider jeg av vrangforestillinger. 

Jeg er et dyr. Og vi snakker ikke om et husdyr. Vi snakker om et ganske lite dyr som tross fysiske begrensninger kan klare seg i jungelen blant blodtørstige rovdyr, giftige insekter og andre lystmordere. Jeg gjør det som trengs for å overleve, ingen tjener på at det er sveklingene som får legge det genetiske grunnlaget for artens fremtid.

*

I går kveld spilte jeg crud med syv andre kolleger. Jeg har likt å tro at de har sett på meg som en profesjonell og faglig sterk kollega og et godt menneske. Det tror jeg vi godt kan avskrive. 

*

Crud foregår på et biljardbord, men man bruker hendene (ikke biljardkøer) og det er bare to kuler: Én hvit og én sort. Poenget var å få den hvite kula til å treffe den sorte mens den sorte var i fart slik at den sorte gikk i ett av de fire hjørnehullene. Vi var fire på hvert lag.

The Battlefield. If you can't stand the heat, get out of the kitchen

Hvis ett av lagsmedlemmene gjorde en tabbe - som for eksempel å vente så lenge med å kaste/trille den hvite kula at den sorte mistet farten helt og stoppet - fikk laget straff ved at ett av tre liv ble tatt fra (wait for it) ET ANNET LAGSMEDLEM.

Slik mistet jeg to liv!

Hva gir du meg? Jeg røk ut FORDI KOLLEGAEN MIN GJORDE EN DÅRLIG JOBB!

Sånt blir jeg ikke vennligere av.

*

Hadde jeg enda vært skikkelig dårlig hadde jeg fortjent å tape, men jeg var kjempegod! 

Jeg var topp konsentrert. Jeg brukte fysiske og matematiske lover for å beregne kulens treffpunkt og bane, og da jeg så at det var nødvendig, brukte jeg en del psykologi. Mot motstanderen, selvsagt.

Siden tre av fire motstandere var menn, var det forholdsvis enkelt å få dem ut av balanse.

Jeg skammer meg ikke for å si at jeg truet med å vise puppene mine. Eller at jeg hadde et par nokså grove sammenlikninger mellom testikler og biljardkuler. Det kan til og med ha virket truende, men målet helliger midlet. Dette var krig uten tanke på folkerett og andre hindringer.

*

I den første runden ble de andre på laget mitt slått ut, og det var bare jeg som kunne redde æren vår. 

Jeg tok det dødsalvorlig. 

Jeg var i en boble. Huset kunne falt sammen rundt meg uten at jeg hadde merket noe. Kommentarer ment for å rokke ved konsentrasjonen min prellet av. 

Jeg. Var. I. Sonen.

*

Jeg var så oppsatt på å få den svarte jævelen med 8-tallet ned i helvetes avgrunn at jeg glemte en av de viktigste reglene: Ikke stå på langsiden av bordet når du triller den hvite kula.

Greit nok. Jeg mistet ett liv på det, men jeg hadde tross alt to igjen.

MEN SÅ SKJEDDE DET IGJEN.

Og jeg som normalt er så god under press!

Jeg ble enda mer bestemt på perfeksjon. En effekt av det, var at jeg intensiverte den psykologiske krigføringen. Det er mulig at jeg ble fysisk (eller til og med litt voldelig), men jeg kan ha drømt det. 

Det er til og med mulig at jeg gjorde ting som mer lettkrenkede mennesker enn mine militære kolleger kunne satt i sammenheng med #metoo, men når jeg tenker meg om, er det større mulighet for at jeg har drømt akkurat det. Hvis likevel skjedde, benytter jeg denne sjansen til å si unnskyld for en hver klyping og klapsing. Jeg var ikke helt meg selv.

*

Eller kanskje det var akkurat det jeg var.

Innsikten er vond. Den føles knusende. Det eneste som føles verre, er vissheten om at vi tapte tre runder crud.

*

Jeg bestemte meg for å ta problemstillingen opp ved frokosten neste dag.

- Angående i går ..., begynte jeg.

Ble ikke kollegene mine veldig opptatt av brødskivene sine?

- Jeg vil gjerne snakke om gårsdagen! sa jeg litt høyere.

I ettertid har jeg forstått at de lot meg snakke i påvente av en unnskyldning.

- Er det ikke litt urimelig at handlinger begått av et lagsmedlem har effekt på om JEG må gå ut av spillet eller om jeg kan fortsette å spille? spurte jeg.

Ingen så poenget mitt. Et par av dem forsvarte til og med praksisen.

Jeg hadde kommunisert bedre med en haug aliens fra en planet utenfor vårt solsystem.

- Det kan jo ikke være sånn at jeg kan tape uansett hvor god jeg er? sa jeg. Mer som et retorisk spørsmål.

Det ble mumlet. Det virket som de forsøkte å avgjøre hvem som skulle ta belastningen ved å snakke til meg.

- Det er det som er noe av poenget med lagspill, Birgitte, sa den utvalgte.

"Lagspill, pagspill", tenkte jeg.

- Det er selvsagt enklere hvis det bare er én på hvert lag, men det morsomme med dette spillet er jo at vi kan være med alle sammen, sa den mest tålmodige.

Jeg sverger på at jeg hørte en som foreslo at jeg skulle spille helt alene neste gang.

Over streken

Du har også helt sikkert sett "Kofferter på bagasjebånd - minutt for minutt". Det er flyplassenes variant av NRKs sakte-tv.

Først er det ingenting som skjer - og det fortsetter veldig lenge.

Så kommer det et par kofferter som ingen eier. Koffertene - og muligens ett og annet barnesete -  blir liggende til alle har sett dem minst femten ganger.

I ni av ti tilfeller er slike kofferter sorte - antakelig fordi ni av ti av verdens samlede antall kofferter er sorte.

Disse lure-koffertene er plassert der for å holde spenningen oppe: "Der kommer kofferten min! Eller er det den? Jo, det må være min (jeg har jo tross alt ventet i en evighet). Nei, søren, den bare liknet."

Innimellom høres en høy pipelyd, og noen ganger markerer lyden at bagasjen fra akkurat ditt fly er på vei til å spyttes ut fra bagasjesystemet. Men akkurat i det du posisjonerer deg for å få øye på kofferten så fort som overhode mulig, stopper båndet. Legg merke til hvor ofte det skjer omtrent samtidig: Pipelyd som markere at båndet snart har nyttelast og BÆNG! full stopp på alle bevegelige deler.

*

Posisjonering i forhold til båndet har vært et stridstema siden bagasjebånd ble funnet opp. For noen år siden forsøkte en luring å male en gul stripe cirka én meter unna båndet i håp om at passasjerene i solidaritet med hverandre skulle gi flest mulig en mulighet til å få øye på kofferten sin. Ideen var at alle skulle stå bak denne stripen helt til de så bagasjen, og at de i ryddige former kunne gå frem og løfte bagasjen av.

Personen som trodde at hundrevis av slitne mennesker skulle ha en tanke for sine medmennesker var så naiv at det nesten er søtt.

En gul strek er ikke nok hvis man vil lage system i samfunnet. Det viser seg at en gul strek faktisk kan gjøre samfunnet til et mer lovløst sted. Med mindre den gule streken kommer sammen med trusler om bøter og/eller annen straff, selvsagt. Mennesker som ser at de uten risiko for represalier kan tråkke over en strek gjør det så ofte de kan. På pur faenskap, spør du meg.

Det er til å bli skikkelig deprimert av.

*

Jeg startet timen ved bagasjebåndet med et positivt syn på min neste. Jeg sto bak min imaginær strek og hadde utsikt til båndet gjennom et hull omkranset av tre menn. To av dem sto ved siden av hverandre og risikerte at snorer og andre dinglende tillegg til jakker og sekker ble hektet fast i båndet, men den risikoen tok de åpenbart på strak arm. Mannen som sto bak de to koffertkikkerne lente seg stadig over skulderen til den ene, hvilket medføret at jeg hele tiden måtte justere ståsted og hodevinkel. Men ba jeg dem flytte seg? Ropte jeg "Hey! Don't block my view! Jerks!". Nei, tenk. Det gjorde jeg ikke.

Ikke før etter en stund.

Ikke før jeg så at de dyttet vekk en ung jente og ignorerte en eldre dame som prøvde å kaste seg frem for å fange kofferten sin.

"Kremt?" sa jeg spørrende i håp om at det skulle gjenopplive folkeskikken deres.
"Kremt!" sa jeg så høyt at noen burde ha sjekket om jeg trengte førstehjelp.

"Entschuldigung!" ropte jeg inn i øret på han som jeg oppfattet som mest egoistisk av de to tyskspråklige. Han kikket på meg og nikket og sa noe i retning av at jeg slett ikke hadde noe å be om unnskylding for.

Tysken min er ikke god nok til å si "Men i helvete da, mann! Så du ikke at den eldre damen trengte hjelp til å løfte opp kofferten sin? Det siste hun trengte var at du dyttet henne bort fra båndet med den utrente, dvaske baken din."

Den tredje mannen som i lang tid hadde gjort kikkehullet mitt svære utfordrende hadde også fått nok av de to germanerne. Av alle passasjerene på flyplassen i Denver valgte han meg når han skulle klage på andres oppdragelse.

"Why don't they pick up their luggage?" sa han som egenhendig hadde sperret utsikten for minst ti personer.

"Maybe they can't find their suitcases because of all the idiots blocking their view?" foreslo jeg.

Han så på meg som om det var MEG som var uhøflig. Jeg valgte å gjenta "idiots" bare for å sjekke om det var det ordet han reagerte på. Siden jeg på det tidspunktet var ganske trøtt og diksjonen som kjent blir redusert for hver time man burde ha sovet, kan det hende han synes jeg sa "idiot", og hvis det var hans forståelse av situasjonen - at et vilt fremmed menneske helt rolig sto og kalte ham en idiot - da skjønner jeg bedre at han fnyste og gikk tilbake til plassen sin foran hullet de to tyskerne laget.

I ettertid ser jeg at jeg sikkert kunne funnet et annet sted å stå. Jeg ser også at det ikke er min oppgave i verden å oppdra folk - særlig ikke når instinktet mitt er å oppdra dem til å stå stille og holde kjeft slik at de ikke går i veien for meg. Jeg ser at den er litt i overkant vanskelig å forsvare.

Men klokken midnatt norsk tid i går hadde jeg ikke denne selvinnsikten. Da fyren for ørtende gang sto mellom meg og håpet om å se kofferten min, ropte jeg "Hey! Don't block my view!". Og fordi jeg er godt oppdratt, vet jeg engelske setninger av denne typen absolutt bør avsluttes med "Please".

At jeg akkurat i dette tilfellet blandet ordene "please" og "jerk", kan jeg ikke forklare med noe annet enn hormonubalanse og søvnunderskudd.

*

Du kan rett og slett miste troen på menneskeheten når du ser hva mennesker i flokk kan finne på hvis de tror de kan komme unna med det.

I den sammenhengen er det å stå kloss opp til et bagasjebånd noe av det minst problematiske du kan gjøre, så ikke bli veldig lei deg hvis du nå innser at du har vært en koffertkødd eller bare en uhøflig egoist som jeg er. Bare ikke gjør det igjen. Ok?

Fordelen med oransje koffert er at den synes på bagasjebåndet
... og at ingen andre i familien rapper den.

Give me the streets of Manhattan

Selv om et møte er ferdig, er det ikke over. Det vet de fleste som omgir seg med hyggelige mennesker. Lengden på denne etter-møtet-er-ferdig-tiden er proporsjonal med hvor hyggelige menneskene er, hvor lenge det er siden de har møtt hverandre og hvor lenge det er til de ses igjen.

Mitt møte var med kjempehyggelige mennesker - og her vil jeg spesielt nevne Mette O'Connor og Ernst Rune Egelid - det var lenge siden vi hadde sett dem og det kan bli en stund til vi ser dem igjen siden de bor og jobber i New York og vi andre bor og jobber i Oslo-området.

Derfor skulle det snakkes litt om livet, verden og fremtiden. Klemmer skulle også deles ut.

*

Jeg hadde en frisørtime som var booket en hel time etter at møtet skulle ha vært over. De særdeles kvalifiserte vurderingene om livet både profesjonelt og privat, hadde pågått en halvtime da jeg kjente at panikken for å miste en time hos den hotteste (i følge min sønn, trendsetteren) frisøren i New York var større enn redselen for å være den som ødela en fin etter-møtet-er-ferdig-stemning.

- Jeg blir nødt til å løpe, jeg har en frisørtime om 30 minutter, sa jeg.

De fem andre menneskene i rommet så kritisk ned på skoene mine. Vi hadde gått fra møtet til møte hele dagen, og jeg hadde dannet baktroppen siden jeg som vanlig har elendig smak i sko. De er pene å se på, men ikke egnet til å gå fort med. Noen er ikke engang egnet til å gå med.

- Du løpe? Med de skoene? 

Jeg avbrøt resten av kritikken jeg visste ville komme med å dele ut klemmer.

Og så gikk jeg så fort gnagsåret på venstre fot lot meg.

*

Jeg hadde allerede hatt en fantastisk dag i New York. Den startet med havregrøt på Pret A Manger, siden jeg var blitt advart om at hotellfrokosten var full av gluten og andre tvilsomme ingredienser, og hadde altså fortsatt med møter jeg ble litt smartere av. Mer kan man ikke forlange med mindre man har ambisjoner om å mette alle sultne og behandle alle syke. Jeg tenker at det får være en plan på sikt.

Prada-hæler ble byttet ut med joggesko og plaster, og jeg løp åtte kvartaler i 30 graders varme og ramlet svett inn på Bumble og Bumble. New Yorks kuleste frisørsalong.

*

Denne frisørsalongen har fri bar. Jeg ville bare ha vann, men det måtte en diskusjon til for å få damen som tok meg imot og viste meg til biblioteket ("Please wait in our library") til å forstå at jeg verken ville ha vin, øl eller en drink.

Sånt får meg mistenksom. Prøver de å drikke kundene fra vurderingsevnen sin? Vet de hva de driver med her?

Det visste de. Damen som tok meg imot introduserte meg til frisøren min som introduserte meg til damen som skulle vaske håret mitt. Og som skulle massere meg, viste det seg. Hodet, nakken, skuldrene og ryggen. Hun fulgte meg til den delen av salongen som ble regjert av frisørene.

*

Det er aldri en fest å se seg selv i speilet mens man blir klippet, men her hadde de gjort en innsats for å minimere skadene på kundenes selvbilder. De hadde lyssatt speilene slik at eventuelle selfier ble så vellykket som mulig - det sier jo ikke mye, men alt hjelper når du sitter der med våte tjafser klistret inntil ansiktet.

Snakker om å henge med i tiden

- Look! 

Frisøren viste meg en håndfull slitte tupper som heldigvis ikke lenger hadde noe med meg å gjøre.

- Good riddance! Jeg grøsset og ba ham gjøre det han måtte.

- Cool?
- Yes, of course, madame.

Litt fattigere, men med nyfønet hår med maks volum gikk jeg ut i den varme, fuktige New York-luften. Det tok vel omtrent ett minutt før håret mitt var like flatt som da det var nyvasket.

Selfielysets sorte magi

Jeg hadde tre mål for min alene-ettermiddag i New York.

1) Jeg skulle klippe meg.

2) Jeg skulle spise meg stappmett på restauranten Senza Gluten.

3) Jeg skulle kjøpe karameller på hotellet vi bodde på sist vi var her.

*

Nyklippet og svett kapret jeg en taxi, og etter 40 minutter sto maten på bordet. Jeg kunne klart det raskere hvis jeg hadde vært litt mer oppmerksom da servitøren spurte hva slags saus jeg ville ha.

- Hva kan jeg velge mellom?

- Du kan få ostesaus med sopp eller tomatsaus.

- Hva var det første?

- Ostesaus.

- Hva var det siste?

- Tomatsaus.

- Hva var det andre?

- Vi har bare to.

- Men du sa noe om sopp?

- Ja, ostesaus. Med sopp.

- Så hva sa du først igjen?

- Ostesaus.

- Med sopp.

- Ja.

- Og den siste?

- Tomat.

- Jeg tar den med sopp.

- Og ost?

- Kan jeg få sopp uten ost?

- Nei.

- Hva med ost uten sopp?

- Nei.

- Da tar jeg den.

- Med ost?

- Ja, og sopp.

Glutenfri gnocchi med sopp. Og ost.

Jeg spiste opp desserten min også, og da var jeg så mett at jeg bestemte meg for å forbrenne noen av kaloriene ved å gå til hotellet med karamellene.

Glutenfri tiramisu. Med plante.

Det var nok ikke den smarteste ideen jeg har hatt, men jeg har hatt så mange elendige ideer, at det ikke sier så mye.

*

Den glutenfrie oasen ligger Lower Manhattan. Hotellet med karamellene ligger Midtown Manhattan. En tjuvtitt på kartet før jeg startet, viste en enkel rute. Rett frem på 6. avenue og så til høyre når jeg kom til 38. street.

Easy peasy.

Det skulle tatt en halvtimes tid

Manhattan er diger. Særlig hvis man går i ring. Noe jeg må ha gjort, for etter en time var jeg like langt unna signalbygget jeg hadde pekt meg ut som jeg var da jeg startet. Jeg så det bare fra en annen side.

Signalbygg. Jeg har sett det fra flere sider.

Det begynt å bli mørkt. Uteliggerne begynte å re opp sengene sine. Søppelsekker ble slengt ut på fortauene. Jeg nektet å konsultere Google Maps. Og jeg skulle søren ikke ta taxi. 

Alle bilene jeg så, sto stille uansett, og de fleste tutet iltert, så en taxi hadde ikke fått meg fortere frem, men den hadde nok fått meg i riktig retning.

Siden jeg hadde motvind på hele turen, antok jeg at jeg gikk i samme retning hele tiden. Så vidt jeg husker, er det et gammelt jungelord. Eller speidertriks. Eller ikke. Sannsynligvis ikke. Særlig ikke når man går rundt i en by der vinden vender kappen etter skyskraperne. 

Plutselig så jeg vann. Jeg hadde gått rett vest i stedet for nord. Og etter denne pinlige oppdagelsen, ble jeg så forvirret at jeg må ha gått sørover.

Jeg har jo hørt en del historier om New York. Antakelig er historiene overdrevne og dramatiserte, men jeg var forberedt på det meste. Jeg gikk forbi gjenger med menn og tenkte at de sikkert ville rope noe kjønnsdiskriminerende, og jeg gikk inn og ut av mørke gater der jeg hele tiden vurderte om jeg skulle løpe, slå eller bare gi fra meg smykker og veske hvis jeg ble ranet.

Det var ikke en kjeft som brydde seg om meg. Antakelig likner jeg for mye på min mor. En gang gikk hun forbi en tigger som i stedet for å spørre etter en ti'er sa "Deg tør jeg ikke spørre engang".

*

Når man tror at nord er sør, og når man ikke er helt sikker på hva som er høyre og venstre, blir det vanskelig å finne frem. Jeg gikk meg vill. Det er den korte historien.

Den lange historien er at jeg mistet en hel avenue, men den skal du slippe å høre.

Jeg nektet å konsultere kartet, nektet å ta en taxi og nektet å innse min egen begrensning. Lenge.

Når jeg prøver å rekonstruere hvor jeg gikk, ser jeg at jeg minst har gått i ring to ganger. Jeg var sliten, tørst og lei, og jammen begynte jeg ikke å bli litt sulten også. Heldigvis kan mennesker leve lenge uten mat hvis de bare får drikke. Jeg hadde en følelse av at jeg nærmet meg dehydrering i ekspressfart.

*

Rett før jeg holdt på å dø av tørst, fant jeg heldigvis en nattåpen butikk. Omtrent en kilometer sør for restauranten jeg var på. Etter mine beregninger skulle jeg vært i motsatt ende og snart på hotellet med karamellene for to timer siden.

Jeg røsket en flaske juice ned fra butikkhyllen. Jeg visste at det bare var sekunder igjen før jeg kunne åpne flasken og helle leskende dråper ned i de innskrumpede svelget mitt. Først måtte jeg bare betale.

- Du kan bruke den selvbetjente kassen.

En 200 kilos butikkansatt pekte på et teknologisk helvete.

- Nei! Det går alltid på trynet.

Han så på meg som jeg var et trassent barn. Det var jeg ikke. Jeg var en tørst og trassen voksen.

- Jeg er tørst!

- Put your card in here.

- Jeg skal faen meg vise deg hvor jeg skal stikke ...

Men før jeg fikk frem resten av fornærmelsen begynte jeg å hoste. Det var alle tørrhosters mor og far og samtlige besteforeldre. Jeg hostet til tårene rant, og det kan ha sett litt rart ut da jeg prøvde å slikke dem i meg.

- You need to pay before you open this.

- JEG PRØVER!

- Everybody else find this simple.

- Alle andre kan drite og dra!

- This too shall pass.

Hosten tiltok, men tårene hadde stanset. Jeg konkluderte med at jeg var uttørket og at jeg uansett skulle dø. Men ville jeg bli husket som hun som åpent en juice før hun betalte?

Det kom et pip fra guden over betalingsterminaler og jeg var fri til å gå. Jeg var så tørst at jeg svelget stoltheten og kapret en drosje der Bhupinder Singh satt bak rattet.

- Host. Marriott - host - on - host - 48th - host - east. Please. Host.

Jeg gjentok det til mister Singh tråkket på gassen og ga egentlig faen i hvor han kjørte meg. Jeg måtte få åpnet den jævla juicen!

En ny hostekule.

Ti nye hostekuler.

*

Jeg kom til å dø av tørst. Jeg var glad undertøyet mitt var pent. Det kunne jo hende obdusenten var en kjekkas.

Det eneste som manglet nå, var at jeg sølte juice i Bhupinders bil. Derfor holdt jeg juicen høyt, skrudde forsiktig av korken .... og spratt tyve centimeter rett opp fordi New Yorks samferdselsbyråd er gjerrige på vedlikeholdsbudsjettet.

Jeg sølte ikke i bilen hans. For den søte, seige, oransje guffa - full av fruktkjøtt - havnet i håret mitt.

Jeg hostet mens driten rant. Jeg hostet til jeg brakk meg, og så ....

FIKK JEG KINK I TUNGEN!

- How are you back there?

Jeg svarte ikke. Jeg var for opptatt med å slikke i meg blandingen av appelsinsaft og tårer.

Ut på tur, litt småsur

Er det ikke deilig når det bruser i blodet? Når du kjenner at du lever? Når du kan erobre verden så lett som ingenting?

Og er det ikke tilsvarende forbanna ergerlig når det brusende blodet brått blir avkjølt av en bøtte isvann ... Bøtta med isvann i denne historien er en fyr i SAS-uniform som nektet å la meg betale for å oppgradere meg fra SAS GO  (de billigste billettene) til SAS PLUSS (de nest dyreste billettene) på turen hjem fra New York.

- Velkommen til bag-drop, sa bøtta.

Vi takket, men sa at vi ikke hadde sjekket inn bagasjen, for vi ville gjerne kjøpe en oppgradering av billettene våre først.

- Ja, nå er dere jo ved BAG-DROP, da, men jeg skal hjelpe dere likevel, sa han i en tone som var litt for obsternasig for min smak.

Vi var høflige nok til ikke å påpeke at han var den eneste SAS-representanten i mils omkrets, og at vi når som helst kunne snakke med noen andre han anbefalte.

Helst det, faktisk.

*

- Hvem av dere er Birgitte? spurte han.

Og det var vel da jeg skjønte at vi ikke hadde med den smarteste ansatte i SAS å gjøre. Jeg er den eneste kvinnen i vår familie, og han hadde passene våre, så det burde være mulig å gjette seg til hvem jeg var.

Jeg tok ett skritt frem og forklarte vennlig og smilende at det var meg. Han sjekket passet mitt en gang til, og så sjekket han systemet sitt.

- Jeg kan oppgradere de andre, men ikke deg.

- Jasså. Fordi ...? spurte jeg mens blodtrykket steg og blodet bruste. Eyjafjallajökullen ville misunt meg den voldsomme akselerasjonen.

- Fordi du har bestilt spesialmat. G-L-U-T-E-N-F-R-I, stavet han for meg.

Som om jeg var idioten her.

*

Tenk. Jeg VET at jeg må spise glutenfritt.

Jeg må spise skalldyrfritt også, men SAS gir ikke allergikere med mer enn én allergi mulighet til å spise helt trygt. De skulle bare visst hvor lite hyggelig jeg blir hvis jeg får i meg gluten, og hvor kritisk det blir hvis jeg får i meg en bit av noe som har vært borti en reke.

Konsekvensen av det blir sannsynligvis en nødlanding. Jeg lurer på om noen har tenkt på det.

*

- Ja, men det gjør ikke noe for meg at jeg ikke får mat på flyet, jeg har tenkt å sove uansett, sa jeg og forbannet både ham og cøliakien.

- Det har ingenting med det å gjøre, det er vår policy.

- Umulig. Vi kjøpte oppgradering på turen fra Oslo. Og da hadde jeg også bestilt glutenfri mat.

- Da er det noen som har BRUTT POLICYEN! Det har de IKKE lov til!

Free world, my ass

- Vel, men uansett må jeg da kunne få kjøpe en oppgradering. Det eneste som skjer, er at det vil være en porsjon glutenfri mat på SAS GO og at jeg ikke får mat på SAS PLUSS.

- Det går ikke. Vi har en policy.

- Du kan hvis du vil (din snik, la jeg til på norsk mens jeg smilte). Du har makt til å hjelpe oss her. Kom igjen. Vær litt gæren, nå.

Så lenge det ikke går ut over policyen

- Nei.

- Da vil jeg snakke med sjefen din.

- Han kommer til å si det samme.

- Jeg vil likevel snakke med sjefen din.

*

Sjefen sa det samme. Sjefen hans også.

- Men ingen sa noe om det da jeg bestilte maten! sa jeg i et siste, fånyttes forsøk.

Tvert imot: Endring er tillatt og man "kan kjøpe opp" ved å betale prisdifferansen
(Gratulerer med dårlig norsk, SAS)

Noen ganger må man bare innse at man ikke vinner. Overraskende ofte er det idiotene som tar pokalen med hjem.

- Greit. Da kjøper jeg en ny billett, sa jeg flatt.

- Det blir 707 dollar, takk. Hyggelig å gjøre business med deg. Husk at dere nå har fast track og tilgang på lounge inkludert i prisen, sa han så automatisk at jeg mistenkte at han var en robot.

*

Det kunne faktisk hende han var laget av plast og noen mikrochiper. Én gang må jo være den første gangen man kommer borti kunstig (men ikke akkurat overlegen) intelligens.

- Husk å gi beskjed om at jeg skal ha glutenfri mat, sa jeg for å plage ham og for å sjekke om de kunstige kretsene på hovedkortet ble overbelastet eller om et av programmene kom til å krasje. Jeg fantaserte om at han begynte å bable uforståelig og at det begynte å ryke ut av ørene hans og at øynene lyste "ERROR page not found".

*

- Dessverre, det går ikke. Da måtte vi hatt beskjed 48 timer før.

- Men da kan jeg jo bare få den maten som jeg skulle hatt på SAS GO? sa jeg, men det visste jeg svaret på, for på turen til New York hadde jeg spurt om det samme, og da var svaret "Dessverre, vi blander ikke mellom klasser".

Virkelig? Men vet dere hvordan det er å være passasjer?

Karameller for fred

Vi har vært i FN. Vi sto på talerstolen - akkurat der Obama sto for ikke så lenge siden - og jeg har prøvesittet stolen der den norske ambassadøren til FN sitter når generalforsamlingen møtes. Det føltes helt naturlig.

- Hva ville du ha sagt hvis du virkelig skulle holdt en tale? spurte min kollega som guidet oss rundt.

Det kom litt brått på meg, så jeg bablet i vei om at nå var det på tide å legge fra seg kjepphestene og jobbe for det samme målet, men så begynte resten av familien å lure på hva "kjepphest" var på engelsk, og da kom jeg i alle fall helt ut av det.

"Kjære verden, nå må vi skjerpe oss alle sammen"

FN har seks offisielle språk: engelsk, fransk, spansk, kinesisk, russisk og arabisk. Jeg måtte nok holdt talen min på engelsk og stolt på at tolkene som sitter i glassbur et par etasjer over representantene fikk med seg nyansene i gullkornene mine. 

*

Vi var også i rommet der FNs sikkerhetsråd har møtene sine. Sikkerhetsrådet har fem faste medlemsland. De andre ti velges for to år om gangen. Ved neste valg håper Norge å få en plass rundt bordet, men da må vi slå ut Canada og Irland, for de vil også gjerne være med.

Norge har donert kunsten og tapeten på veggene
i sikkerhetsrådet, så på en måte er vi til stede

Jeg hadde åpenbart ikke hatt noe i sikkerhetsrådet å gjøre. For det første hadde jeg blitt skikkelig sur hver gang ett av de faste medlemmene la ned veto og dermed la hele forslaget dødt - selv om alle de andre var enige, og for det andre er jeg ikke alltid helt stø på forskjellen mellom sunnier og shiaer og mellom Iran og Irak når jeg må tenke fort, og det regner jeg med at man må når man først har fått en plass i sikkerhetsrådet. 

Du sitter ikke der og sier "Ahhh! Jeg blir så forvirret når begge retningene innen islam begynner på s! Og kan ikke Irak og Iran la være å begynne på I begge to? Hæ? Det går jo ikke an å se hvor det ene begynner og det andre slutter!".

Jeg tror heller ikke det er rom for å sende lapper med vitser til de andre nasjonene rundt bordet.

Hvis du sitter i FNs sikkerhetsråd og synes at representanten for ett av de andre landene ser litt rufsete ut på håret eller har et slips som er aldeles latterlig, så hold det for deg selv. IKKE dunk sidemannen i ribbena for å få ham eller henne til å fnise av det samme som deg. Husk at sikkerhetsrådet har makt til å sende væpnede styrker nesten hvor som helst. Du kødder ikke med noen som har så mye makt. Ikke på grunn av et teit slips, i alle fall.

Da er det en mye bedre ide å sende rundt en eske med drops. Eller by på karameller.

Jeg har funnet verdens beste karameller, og jeg har spist opp to poser på to dager. 

Fløte- og smørkarameller med et hint av salt

Resultat? Jeg er litt kvalm, veldig snill og svært medgjørlig. Jeg sier ja til alt så lenge det ikke betyr at jeg må reise meg opp eller tenke hardt på noe.

- Karameller for fred! gulpet jeg og langet ut etter én til.

Min mann så på meg med avsky, så jeg fortalte ham at han kunne se langt etter en plass i Oslo rådhus når jeg skal motta fredsprisen. Med mindre han øyeblikkelig går ut og kjøper en ny pose til meg, selvsagt.

Ekte blod og falske malerier

New York. Byen ingen besøker uten å bli merket av den. Eller kanskje det var London? Eller Hong Kong? Bergen? Deler av familien vår er i alle fall merket, og vi er bare halvveis i ferien.

- Hva skal dere gjøre i New York? spurte folk før vi dro.
- Vel. Det blir en del museer, utstillinger og gallerier, tenker jeg, sa jeg.

Og det ble det jo. I alle fall ett.

Bildet er av Metropolitan Museum of Art og ligger på met.info

Men egentlig hadde jeg tenkt å shoppe meg nedover fra Central Park til The Village.

Jeg valgte å begynne i 38th Street West og sto utenfor en butikk i ti minutter før den åpnet.

*

Mens jeg ventet på å bli blakk, beundret jeg utstillingsvinduene som ikke hadde en dritt med butikkens innhold å gjøre, men som sikkert hadde kostet masse penger.

Og for noen er jo det et mål i seg selv.

Bare lysene utenfor må jo få folk til å forstå at varene inne i butikken er overpriset.

Men det skulle vise seg at de sparte inn utgiftene til lyspærer på å droppe ansatte. Og det var jo skikkelig dumt, for uten ansatte, ingen sko til meg.

Denne skoen står derfor i butikken fremdeles.

Ensom og forlatt. Kun noen flere sko av samme produsent i dyp blå, dyp burgunder og grå speilfløyel og noen lekre skoletter holder stakkaren med selskap.

- Hold ut, små venner. Jeg kommer tilbake i morgen, hviske jeg og lovet å ta med alle sammen hjem. Jeg følte meg litt som Marte Svenneru(d): "Je tar alle sju. Itte no knussel!"

Bortsett fra at Marte Svenneru(d) tok til seg syv søsken og jeg muligens kjøper syv par sko, har vi mye til felles. Rausheten, for eksempel.

*

Jeg løp ut av butikken uten en eneste pose, men rakk familiens planlagte utflukt til Metropolitan Museum of Art.

Der fant min mann ut at et av bildene måtte være en forfalskning.

- Men se, da! Skyggene fra menneskene til høyre tyder på at solen kommer inn fra venstre, men skyggene fra menneskene til venstre tyder på at solen kommer inn fra høyre!

Jeg prøvde å roe ham ned, for å ha med seg en høy fyr på over 100 kilo som skriker "Fake! Fake!" midt i New Yorks kulturelle stolthet, er ikke min form for avspenning.

Til slutt roet han seg med at det sikkert hadde tatt hele dagen å male bildet, og at solen naturlig nok hadde flyttet seg. Jeg gadd ikke påpeke at kunstneren nok hadde brukt litt mer enn én dag på verket.

*

Mine to sønner ville klippe seg, og sånt gjør man ikke hos en hvilken som helst frisør, visstnok. Eldstemann booket dem inn på "den kuleste frisøren i byen" og da jeg hørte det, tenkte jeg at kulheten kanskje ville smitte over på meg hvis jeg ble med dem.

Jeg ble med, men jeg ble ikke kul. Det eneste som skjedde, var at håret mitt ble kortere.

Frisøren min hadde en assistent som så ut som det svenske flagget (blå leppestift og gult hår). Det gule og blå mennesket vasket håret mitt og fønet det så dampen sto, men plutselig så jeg min yngste sønns frisør få et slags panikkanfall, og jeg skjønte at det var blod med i bildet.

Det viste seg at hun hadde klippet ham i øret, og jeg vet ikke om det var synet av alt blodet eller tanken på søksmål som gjorde at hun begynte å løpe planløst rundt omkring, men offeret tok det hele med ro.

Han var happy med å få en gratis hårklipp, og det var jeg også, for regningen for meg og eldstemann kom på nesten 400 dollar, og det var meg som betalte.

Utsikten var inkludert, og den var faktisk veldig fin:

Som avslutning hadde jeg tenkt å lage en morsom bildeserie av min mann som sov med caps og briller. Bildene ble veldig morsomme - særlig de to der han er i ferd med å våkne av at jeg tar av ham caps og briller og står over ham med mitt verste skremmetryne.

Men. Jeg vet ikke om noen har lagt merke til det, men jeg har altså blitt et bedre menneske. Så jeg publiserte ikke de bildene.

"Ville jeg ha likt å få bilder av meg publisert på internett der jeg ser ut som jeg har et svært sjeldent syndrom som kanskje eller kanskje ikke har sammenheng med kromosomfeil kombinert med radioaktiv påvirkning og mangel på D-vitamin?" tenkte jeg og innrømmer at jeg først svarte ja. Jeg er tilbøyelig til å mene at all PR er god PR, nemlig.

Det er ikke min mann, og han har lidd nok. Han har for eksempel vært gift med meg i 19 år om ett døgn (litt avhengig av hvilken tidssone man befinner seg i) og det er tøft nok i seg selv.

For han lever jo med usikkerheten om at jeg når som helst kan publisere de bildene hvis jeg en dag skulle glemme min nye omsorg for planeten og dens innbyggere.

*

PS Det er ingen vits i å tilby meg penger for å få se portrettene. De er ubetalelige.
PSS Det er heller ingen vits i å true meg til å slette dem. Da er det smartere å slå til med en skikkelig bryllupsdagsgave.

Da Noas ark dro til New York

Før store beslutninger skal tas, bør man søke råd. Jeg gjør ikke alltid det. I følge min mor, hører jeg ikke på noen, særlig ikke min mann. Eller henne.

Min mor har ofte rett, men før hele familien skulle på ferie til selveste New York, mente jeg det var lurt å sjekke horoskopene våre. I alle fall siden horoskopene våre poppet opp i feeden min på Facebook. Levert av et vitenskapelige dameblad vi for anonymiseringens skyld kan kalle KK AA.

KK, nei jeg mener "AA": Bladet som i hvert eneste nummer beviser at damer er villige til å betale for at noen skal få dem til å føle seg feite og mislykkede.

Bladet består av reklamer for produkter som skal få den slappe huden din til å strammes opp, slanketips som skal få den feite baken din til å sagge mindre og oppskrifter på masse mat som skal få de kjedelige selskapene dine til å bli vellykkede - i tillegg til at det viser deg bilder av hvordan hjemmet ditt bør være. Pussig nok er det alltid rom i hvitt, grått eller svart med innslag av møbler i strie og/eller lin og pynt av masse drivved som noen selger for hundrevis av kroner.

***

Familien vår er som en miniutgave av Noas ark. Vi består av en løve, en vær, en kreps og en jomfru (utrydningstruet art).

Siden min mann hater å bli fotografert, legger jeg til enda et bilde jeg tok av ham på flyet:

Han spilte sjakk mot Magnus Carlsen (et spill - ikke den ekte Carlsen) fra Oslo til New York og vant én gang. Mot "Magnus fem år". 

Da han oppdaget at jeg egentlig ikke skulle ta bilde av skjermen foran ham, men at mitt egentlige mål var å avbilde hans refleksjon i skjermen, prøvde han å dukke. Det virket sånn halvveis.

***

Sønn 1 - Løven

Dette passer utrolig godt. Han er i fullstendig balanse nesten hele tiden. Han kan bli litt utålmodig når hans mor, krepsen, er litt treig til å bestemme seg, men med et par pusteøvelser (og langsom telling til ti, vil jeg tro) går det over som alt annet her i livet. Han er voksen og trenger bare å gnage over den siste delen av navlestrengen (beklager det mentale bildet), for at hans indre kjerneverdier skal vokse inn i himmelen.

Fremtiden hans er lys, og jeg håper at han alltid viser sitt sanne, veloppdratte jeg. Det gjør verden til et bedre sted.

***

Sønn 2 - Væren

Han skal gå inn i det nye året med rosa briller. Det blir ikke noe problem. For den ungen (for det vil han alltid være for meg) ordner alt seg. Hans første setning var "Når jeg hopper fra en stol, blør jeg neseblod". Det stemte, men han blødde med et glis.

I går fikk vi vite at det ikke var 20, men 60 venner av ham på besøk i leiligheten vår da han feiret 18-årsdagen sin. Til det er det minst tre ting å påpeke: 1) Vi trodde det skulle være max 10 og at musikken skulle av ved midnatt, 2) Verken hans far eller jeg har noen gang hatt 60 venner - ikke engang til sammen, og 3) Med unntak av en BH i kurven til hunden og øl på gulvet i gangen, var leiligheten nærmest uberørt. Imponerende.

Han er verdensmester i å ta seg selv i nakkeskinnet, og han får til det han vil (det er bare ikke alltid han gidder å ville det).

Jeg tror ikke han trenger å gå mot strømmen for å få til det han vil. Han kan gå hvor han vil når som helst. 

***

Jeg - Krepsen

Vi er altså i New York. Ikke en helt fremmed kultur, kanskje, men fremmed nok for å gi meg et boost. For eksempel har jeg kjøpt et par dritkule støvletter i dag - før klokken 10 om morgenen! Og før det hadde jeg lagt i meg en diger porsjon med glutenfrie pannekaker med sirup. Sånn skjer ikke i Norge.

Jeg føler meg ikke spesielt hemmet, så noen indre demoner kjenner jeg ikke til. For sikkerhets skyld spurte jeg min mann om han mente jeg var hemmet (selvinnsikten er nemlig ikke alltid like god).

- Synes du jeg er hemmet?
- Det spørs. På hvilken måte?
- Er jeg eller er jeg ikke hemmet? Hvis jeg er det, må jeg jobbe med mine indre demoner, nemlig.
- Hva synes du selv?
- Slutt med det pysko-babbelet. Er jeg hemmet?
- Jeg vet ikke, du må jo vite det selv!
- Ok, da sier jeg at jeg ikke er hemmet.
- Det kan jo være demonene som snakker.

Jeg tror vi dropper de okkulte studiene.

Og siden jeg ikke kan se noen terskel fra her jeg sitter i lobbyen på Archer Hotel, orker jeg ikke ta noe sprang. Jeg er altfor mett etter de pannekakene.

***

Min mann - Jomfruen

Som sagt. Hans type er utrydningstruet. Han er sterk, snill, smart og noen ganger litt veldig morsom. Og om tre dager har vi bryllupsdag.

Han driver virkelig rovdrift på seg selv. Akkurat nå sitter han og jobber. Det er andre juledag, men hans verden stopper ikke av den grunn. Alle dager er arbeidsdager. De fleste kvelder og netter også, forresten.

Sånn sett er det nok et godt råd å lage en strategi for hverdagsgjøremål. Den kan for eksempel inneholde punkter som 1) Ikke bruk så mye tid på se på amerikanske biler på nettet, 2) Ikke by på amerikanske biler på nettet. (Han har hatt det høyeste budet på en Corvette i to dager nå, og jeg blir mer og mer kritisk til at ungene bestiller dessert etter middag - her må det spares!)

"Gi deg selv noen fridager!" Eller ikke. For den bilen kommer til å koste blod. Jeg håper han vet at han byr i dollar.

For en mann som har som leveregel at en utstrakt hånd kan være begynnelsen på en ørefik, er pleie av kropp og sjel bare stress. Han ville aldri blitt med på par-massasje eller meditasjon. Det vet jeg, for en gang var vi på meditasjon en hel helg og etter det kjøpte han en bil, drakk to flasker rødvin og holdt kjeft i to døgn. Det er i alle fall slik jeg husker det.

Jeg har lovet å gå en tur i Central Park med ham. Nærmere naturen kommer du ikke her i The Big Apple. Ironisk nok.

London, dag 4: "Look at me!"

Hyde Park lå et litt kortere steinkast fra hotellet enn Regents Park, så jeg tok med meg en bok, glemte solkremen og betalte for å sitte i en grønn solstol til solen gikk ned.

Boken var god, men omgivelsene var bedre. 

*

Det er tre ting jeg kan se på i evigheter: Vann som renner eller som bølger, flammer i en peis og barn eller dyr som leker. (Riktignok silte svetten og solen brant, men man bør ikke se direkte på solen og det å se på sin egen svette som renner, er veldig sært.)

Det er svært sjelden jeg sitter og glor inn i peisen, forresten

Rett foran meg, på det brunsvidde gresset, satt en stor familie med tre gutter i alderen 12-ish til 4-ish. 

Den eldste la den mellomste i bakken og holdt ham fast mens begge holdt på å le seg fordervet.

Plutselig så jeg den yngste komme snikende i begges blindsone. Den lille jævelen så virkelig ond ut. Han var fast bestemt på å ta igjen for all den dritten han hadde tatt imot fra den mellomste siden han ble født. 

I hånden hadde han en tynn pinne.

*

Hylet fra den mellomste kom før jeg rakk å forstå hva som hendte. Den utspekulert lille djevelyngelen hadde tatt rennafart og stukket pinnen i kinnet på han som lå nede, og nå løp han mot nærmeste ambassade for å søke asyl. 

Han kommer vi til å høre mer om i fremtiden, sann mine ord. Jeg var imponert, men det er jo ikke en oppførsel noen voksne bør fremelske, så jeg klappet ikke.

*

«Kurrrrrr», sa det ved føttene mine. «Jøss, en norsk due?» tenkte jeg før jeg kom på at duer i alle land snakker likt. Sannsynligvis.

Kurringen kom fra et fjærdott som halset etter en nydelig liten duedame. Duedamen ga fullstendig faen i beileren sin. «Kom igjen, Dolly, la fyren jobbe litt», heiet jeg. Hun kikket på meg og jeg sverger at hun blunket. Kanskje het hun til og med Dolly.

Den kåte fjærballen løp i sirkler rundt henne. «Looookkkkkkkrrrr at me!» maste han hesblesende.

*

«Dolly driter i deg», sa jeg og var litt stolt av bokstavrimet (og litt irritert over at jeg måtte ha med den forstyrrende preposisjonen). Det kunne ikke brydd ham mindre. «Looookkkkkrrrrr! Loooookkkkkrrr!» forlangte han.

Duen Dolly og jeg så oppgitt på hverandre. Litt sånn «Er’e muuulig? Ha litt selvrespekt, da mann!». Hvis du ikke har sett en due himle oppgitt med øynene, har du ikke sett alt som er verdt å se. 

*

Og hvis du ikke har sett et hannkjønn gi opp jakten på en lekker dame, har du muligens ikke sett selve bildet på skuffelse og nederlag. Hannduen - tidligere kalt fjærballen - ga opp håpet etter en god times kurtisering. 

Det siste kurret kunne høres ut som et desperat skrik, og jeg oversatte det umiddelbart til «Faaaaaaaen! Hu der må jo være lesbisk!». 

Fra å være en ganske barsk fyr med bred brystkasse, gikk han til å bli en … jeg hadde nær sagt en brukt kondom, men en brukt kondom har i det minste fått være med på moroa, og han her hadde verken vært i nærheten av kroppskontakt eller annen form for tilfredsstillelse.

Men du skjønner hva jeg mener. Jo, jeg tror du gjør det. Uansett om du er kvinne eller mann.

London, dag 3: "They don't match!"

Ett eller annet sted i London eller nærmeste omland, finnes det en fyr som har ryddet handlevogner i 15 år. Det vet jeg, for jeg har snakket med naboen hans. 

Og naboen, som kjørte meg rundt i London i en Uber, var irritert.

*

-Kona hans jobber i bank! sa han og jeg lurte på hvilket ansiktsuttrykk jeg skulle benytte meg av. En snikende mistanke gjorde at jeg sa «oj» samtidig som jeg hevet et øyenbryn.

Det var åpenbart en helt riktig reaksjon fra min side. 

Naboen til handlevogninnsamleren, som i dette tilfellet altså var min drosjesjåfør, og jeg var helt på linje. I alle fall mente sjåføren min det. Jeg var ikke engang sikker på hvilken linje vi snakket om. 

*

-Han har ingen ambisjoner! ropte sjåføren. -Skjønner du?

-Kanskje han trives med å samle inn handlevogner? sa jeg til bakhodet hans.

Bildet er tjuvlånt av dailymail.co.uk

Han så på meg i speilet og vurderte om han skulle sette meg av ved nærmeste psykiatriske sykehus.

-Kona hans jobber i bank! gjentok han. -Det er jo helt feil! SKJØNNER DU???

*

Jeg sendte en bønn om styrke til mine medsøstre i alle land, trakk pusten og sa: -Hvis han hadde jobbet i bank og hun hadde ryddet handlevogner, hadde det vært bedre?

Det gadd han ikke engang kommentere.

*

-Hva driver din kone med? spurte jeg og lurte på hvorfor jeg antok at han var gift.

-Jeg jobbet i oljenæringen før. Da vi møttes matchet vi, men naboen min og kjæresten … De matcher ikke! Hvordan kan de? 

-Men hva gjør din kone? spurte jeg igjen.

-Naboen min samler inn handlevogner på Tesco når han ikke mottar trygd! Dette landet er helt håpløst. Hvorfor skal han få trygd? Hæ? Fortell meg det? Dette landet er fullt av kjeltringer. Skal jeg fortelle deg noe?

*

Jeg planla å takke nei og heller spørre én gang til om yrkesvalget til hans fru. Jeg rakk verken å stille spørsmålet eller takke nei til tilbudet om å høre om flere frustrasjoner.

-Jeg investerer i eiendom i hjemlandet mitt, Iran. Der må du se den andre mannen inn i øynene hvis du skal kjøpe noe. Det holder ikke å vifte med et ID-kort, du må se den andre mannen inn i øynene, skjønner du? SKJØNNER DU???

Jeg trodde jeg forsto, men likevel var jeg usikker på hvordan ansiktet mitt burde se ut. Valget falt på et svakt smil, et forstående blikk og svak nikking. 

*

Tung medisinering og tvangsinnleggelse var unngått for denne gang, og anerkjennelsen kom i form av en mer detaljert beskrivelse av hvordan dette landet var befengt med folk som kun ville seg selv vel. Og som muligens nektet å se deg inn i øynene, tenkte jeg og sørget for å møte blikket hans hver gang han så i speilet.

-Jeg kjøpte en eiendom rett her borte, men den var stjålet! Skjønner du? SKJØNNER DU??? Stjålet! Da jeg skulle selge den videre, fikk jeg vite at den aldri hadde vært registrert på meg! En indisk advokat hadde stjålet min eiendom og flere andre. Han stakk av med ni millioner pund! Vekk! Borte!

-Så du tapte pengene dine?

-Nei, jeg klaget til staten, og så fikk jeg alt tilbake.

-Det var en snill stat! sa jeg i stedet for å si det jeg tenkte, nemlig "SÅ HVA FAEN ER PROBLEMET DA?".

*

-Denne staten er pill råtten! Det er tre ting staten synes er viktig: Du må betale skatt, ellers kommer du i fengsel. Du må ikke drive med narkotika, for da kommer du i fengsel. Og du må ikke voldta, for da kommer du i fengsel. Men da er det jo umulig å bli rik!

-Umulig å bli rik hvis du ikke voldtar? spurte jeg mistenksomt.

-Jeg har kone og to sønner, jeg kan ikke ta sjansen. Men hvis du er skikkelig i dette landet, blir du ikke rik.

-Men dette med voldtekt …

-Staten er pill råtten! Du kommer i fengsel hvis du ikke betaler skatt! Og jeg må betale, for jeg har kone og to sønner.

*

-Så det er bare derfor du ikke snyter på skatten og voldtar mens du selger heroin til småunger? spurte jeg.

Han stirret uforstående på meg mens han parkerte utenfor hotellet mitt. Feig som jeg er, hadde jeg stilt spørsmålet på norsk.

-Ikke hør på meg, sa han. -Jeg snakker bare tull.

Siden jeg ikke lenger var redd for å bli innlagt eller voldtatt, sa jeg meg enig i at han vrøvlet.

-Men husk hva jeg har sagt: Han kan ikke fortsette å rydde handlevogner! Det passer seg ikke!

-Hva med å si det til naboen din i stedet for meg? foreslo jeg og la til at yrkesvalg ikke er en god nok grunn til å droppe kjæresten sin uansett om man er mann eller kvinne. Jeg tok også et dypt magedrag med London-luft og spurte:

-Din kone, hva gjør hun?

-Hun tjener mer enn meg, hun er tannlege, sa han og stirret på skoene sine.

*

Så ett sted i London eller nærmeste omland finnes det to menn i hvert sitt hus som har koner som tjener mer enn dem. Den ene av dem kjører taxi og skammer seg - helt unødvendig - på vegne av dem begge.

London, dag 2: "A moment"

Det var ikke med hensikt, men det ble til at jeg satte meg feil vei på toget (i dette tilfellet Gatwick express). 

Fordelen med å sitte med ryggen mot togets kjøreretning, er imidlertid at man kan sitte og glo på de andre passasjerene. 

For i motsetning til meg, visste de sikkert hvilken vei toget skulle gå og dermed ble stolene med ryggen mot fortiden (eller stasjonen vi forlot, om du vil) opptatt først. 

I motsetning til meg, blir de kanskje kvalme av å sitte slik jeg gjorde, og de er muligens ikke like nysgjerrig som meg på sine med mennesker.

*

Et tog i en storby kan være som et babelsk tårn - det vil si at ingen forstår hva den andre sier. Men så vidt jeg kunne høre, hadde de fleste minst én venn som lyttet og nikket og sa ett eller annet tilbake. (Nå er jo ikke det en garanti for at man verken hører etter eller forstår det som blir sagt, men la oss anta det i denne sammenhengen).

Lytte = øre = øredobber = øredobber fra Ole Lynggaard

Jeg hadde tatt med meg en venn, jeg også. La oss kalle ham Dotten, for det er det han er. Han har bodd i øret mitt i snart fem uker, og siden jeg ikke klarer å bli kvitt ham med mindre jeg står med hodet ned, bestemte jeg meg for at vi like godt kunne gjøre det beste ut av situasjonen. Det positive med Dotten, er at han skjermer meg fra omverdenens bråk og idioti. Til en viss grad. Ulempen er akkurat den samme. Bråk og idioti er en del av livet, og få av oss er i en posisjon der vi kan plukke fra det livet har å by på.

*

I denne sammenhengen var Dotten bare plunder og heft, men hvilken venn er vel helt perfekt alltid, tenkte jeg. Jeg lot som jeg plukket opp noe fra gulvet for å få Dotten bort noen minutter, og i det jeg reiste meg opp, var det som Karma poket meg i øyet bare for å være ekkel:

Foran meg satt to nederlendere i hyggelig passiar om forventningene de hadde til ferien og en og annen kommentar om landskapet som sto stille mens toget føk forbi. Nei, jeg snakker ikke nederlandsk, men når et helt folk ikke klarer å bli enige om de skal snakke fransk, engelsk eller tysk, er det ikke så vanskelig å plukke opp et ord her og der. 

Språkusikkerheten dette modige folket et par meter under havoverflaten føler, har gitt dem en raspende uttale. De harker og skarrer … og de har muligens aldri hatt en dott i øret sitt i hele sitt liv. Ikke kan de være plaget med kløe i den delen av øret du ikke når med en q-tips heller, for lydene de produserer er ganske nøyaktig lik de jeg lager når forkjølelsen er i den irriterende fasen der du ikke får noe sympati. Tvert i mot. De fleste synes bare at du forstyrrer dem.

*

Bak meg satt en voksen mann og en liten gutt. Far og sønn, antok jeg. Jeg kunne se den voksne hver gang jeg snudde meg, men den lille gutten så jeg bare i det jeg satte meg. De kan ha snakket arabisk, men her er jeg ute på kjent, men dypt vann. Jeg er ofte på dypt vann uten at det plager meg. Kan du svømme, har det jo ikke noe å si hvor mye vann du har under deg, har det?

Gutten sa noe til sin far, og faren svarte noe langt som jeg tenkte at kanskje var noe i retning av «Du kan ikke få den Lego-pakken med brannbilene. Den er altfor dyr, og dessuten kan du vente til bursdagen din. Barn som får alt de peker på blir dumme og bortskjemte.»

Gutten svarte muligens «Er jeg bortskjemt? Nei? For hvis jeg er bortskjemt, er det du som har skylden, og du er jo ingen dårlig far. Med andre ord får jeg ikke alt jeg peker på. Det sagt, så gjentar jeg ønsket mitt om å få brannbil-Legoen, i håp om at du kan se hvilket godt oppdratt barn jeg er, og kjøpe Legoen i morgen, for jeg vet at du har fått lønn denne måneden og du får ikke mer lønn før etter at jeg har fylt år.»

Han brukte ikke så lang tid på å si dette som man kanskje skulle tro, men han var så rolig, voksen og avvæpnende at jeg ikke har fantasi nok til å tro at han sa noe annet.

*

-Superenkel forskning viser at små, arabisktalende barn høres ut som advokater på en heldig dag, tenkte jeg og var litt misunnelig for at jeg ikke hadde snakket arabisk da jeg ba mine foreldre om å få Isba-støvletter. På en annen side - mine foreldre forstå ikke et ord arabisk, så det hadde neppe hjulpet.

Jeg fikk jo heller ingen drahjelp av mitt morsmål: Norsk er et språk som er laget for - og dermed egner seg best til - å rope beskjeder til hverandre i dårlig vær, og du roper ikke når du vil ha sko. (Jeg prøvde det også, så vidt jeg husker. Sånn just in case.)

*

På skrå overfor meg satt det to finner. Den ene var stor, den andre var større. Begge hadde samme frisyre og samme hårfarge. Det skulderlange, gulrotfargede håret var klippet rett av, med unntak av luggen som hadde en skjevhet man ofte ser hos en som har klippet seg selv.

-Good for you, tenkte jeg som aldri har forstått hvorfor jeg alltid ender opp med å betale tusen kroner mer enn ventet når jeg trekker kortet hos en som ikke har gjort annet enn å bruke unødvendig mye tid på å klippe håret mitt linjalrett godt nedenfor nakken. En gang regnet jeg ut at frisøren min tok 200.000 kroner meteren for å bruke saksen på håret mitt (1 centimeter = 2.000 kroner).

*

Begge finnene hadde små, selvdekorterte ryggsekker pent plassert på fanget. Den minste av de to kjempene hadde bukser som matchet sekken.

-Yksi, kaksi, koivonnen, sa den minst store med det tonefallet som passer så godt til et folkeslag jeg har inntrykk av at ikke liker så godt å bli forstyrret.

-KAKSI, KOIVONNEN, YKSI, tordnet den andre like vennlig.

Men for en stemme! Orgelet jeg spilte på i fem år inntil jeg ikke fikk de etterlengtede Isba-støvlettene hadde ikke så dype toner. Stemmen til denne finnen lå flere oktaver under der tangenten lengst til venstre sluttet.

Det runget i hele toget, og Dotten kom sporenstreks tilbake for å redde meg fra varig hørselskade. Jeg lot som jeg plukket opp noe igjen, og Dotten dro.

Den finske kjempen var fantastisk. Med feminine bevegelser og lette kast med håret, fortsatte dundringen høyt, men svært jevnt:

-KOIVONNEN, KAKSI, YKSI.

Trommehinnene mine skalv av fryd.

*

Et alveaktig vesen med Mikke Mus-sokker og høye plattåsandaler i gull, svevde forbi meg, og mot kjempen. Alven hadde farget håret sitt ungdommelig blågrått og fått det klippet i en perfekt bob. Hun har garantert en egen Instagramkonto der hun regelmessig legger ut bilder av seg selv med hashtaggene «coolestJapanseyouth» og «streetfashioninJapan». (For min egen del håper jeg hun legger ut masse bilder og tagger dem med «greyhairissosexy» og/eller «greyhairisbeautifulinallages» også.)

Kjempen fra Finland lyste opp i det vakreste smilet noen finner har hatt, og alven fra Japan tok et alveskritt mot ham.

Det var elektrisk. De to eventyrlige ytterpunktene fant hverandre på et tog i England. Det var så vakkert, men det varte så kort.

Blaff! så var THE MOMENT gone. Alven løste seg opp i luften (teknisk sett gikk hun bort til kofferten sin for å sjekke om den hadde det bra, men jeg synes det ødela historien litt) og Finlands stolthet hadde stjerner i øynene og et fårete uttrykk i det forsøksvis sminkede ansiktet.

Da alven kom tilbake, synes jeg at hun gikk som en halt ku, og da jeg så bort på kjempen for å se om han reagerte på hennes nærvær, var han nærsynt opptatt med å studere den flassende manikyren sin.

Så jeg kan ha tatt feil.