Det er ikke en nattkjole, tenk!

I hele dag har jeg hatt på meg en myk, deilig kjole av reneste kashmir. Jeg kan ikke si at jeg har gått rundt i den, for jeg har stort sett ligget på sofaen og holdt meg på magen mens jeg har vært både kvalm og sulten samtidig.

Kjolen var mitt hittil dyreste bomkjøp for et halvt års tid siden, for i tillegg til at den er i en farge som ikke kan plasseres på noe fargekart jeg er kjent med, er den minst to nummer for stor.

Unnskyldningen min er at jeg var full av smertestillende på kjøpstidspunktet, og at butikken ligger midt mellom legen min og der jeg bor. Jeg husker vagt at jeg trengte å sette meg ned, og butikken virket derfor forlokkende på mer enn én måte.

*

- Nå er det natten, erklærte min mann sånn cirka klokken elleve.

Lett fortumlet prøvde jeg å reise meg fra sofaen, men siden jeg greide å holde meg selv igjen ved å sette hånden på kjoleskjørtet, dumpet jeg ned i sofaen igjen.

Min mann tok tak i kjolebrystet (!) for å dra meg opp. Jeg følte meg som en av skurkene i Kardemommeby. Løftet opp etter klærne, liksom. Det er jo helt parodisk. Dessuten minner jeg mer om tante Sofie enn om Kasper og Jesper og Jonatan. Men han kunne passert som politimester Bastian. Uten problemer.

*

- Hei! Vet du hvor mye denne kjolen kostet, eller? sa jeg strengt.

Han tippet 800 og jeg ville ikke ødelegge nattesøvnen hans ved å si at han bommet med en null.

Da kom min yngste sønn for å si natta.

- Jøss ... har du - æhm - fått deg nattkjole, eller noe? sa han og rynket på nesen.

*

"Nattkjole"???

For det første: Tror han at jeg har hatt på meg nattkjole i hele dag?

For det andre: Er den virkelig så grusom at den ser ut som noe man har på seg når det er mørkt?

Og for det tredje: Jeg har brukt den på jobben .... Én gang. Og nå lurer jeg på om kollegene mine trodde jeg hadde glemt å skifte.

*

17-åringen bablet i vei for å dekke over tabben sin: "Det ser jo ut som sånn nattkjolestoff, da! Litt sånn koseklær-greier ... Den er i alle fall sikkert god å gå i! Ok, nå tror jeg at jeg bør slutte å snakke."

Hans mor sa ikke noe, men hvis blikk kunne drepe, hadde hans bror vært enebarn nå.

*

Som alltid når verden er vond og vanskelig tok jeg en trøsteprat med bikkja:

Jeg: Du elsker meg, ikke sant?
Bikkja: Hvis du klør meg.

Jeg: Jeg kan klø deg hvis du sier at kjolen min er fin.
Bikkja: What??? Er det en kjole? Jeg trodde det var et teppe?

Jeg: Si at kjolen er fin!
Bikkja: Dyremishandling! Hjelp! Jeg blir dyrenappet av en snikende kjerring i et ullteppe!
Jeg: Du kan i det minste si kashmir.
Bikkja: Klø meg.