Laks, regn og paljetter

- Kan du hjelpe meg med glidelåsen? spurte jeg og snudde ryggen til min mann. Klokken var ti over syv, og jeg burde egentlig vært på vei til jobben.

- Skal du ha på deg DEN? Du ser ut som en LAKS! sa han. - Du kjennes jo til og med ut som en laks, lo han.

*

Jeg så på meg selv i speilet, og så en litt sliten 46-åring som virkelig prøvde hardt å overbevise verden om at dette var en god morgen. Rynkene var den eneste indikasjonen på at jeg noen gang hadde smilt.

Jeg hadde på meg en sort bukse og en rosa bluse. Riktignok var blusen med paljetter, men jeg har lært at paljetter aldri er feil, så det kunne umulig være det som var galt.

Birgitte anno 2013:
Det er minst to år siden jeg hadde fiskeskjellene på sist.
Jeg ser ikke sånn ut lenger, men blusen er den samme.

- En laks? Virkelig? spurte jeg.

- Nja. Kanskje heller en reptil, svarte han ubekymret i det han gikk ut med bikkja.

Jeg ilte inn på rommet til yngstemann og truet med inndragelse av det sertifikatet han ennå ikke har fått, innetid klokken åtte hver helg og evig pine hvis han ikke umiddelbart hjalp meg med å få ned glidelåsen.

- Pappa mener at jeg ser ut som en fisk når jeg har på meg denne, opplyste jeg vår snart 17-årige sønn.

- Herregud, dere assa, sukket min sistefødte.

*

Da han som lufter bikkja hver morgen (og kveld) kom inn igjen, forventet han at jeg skulle stå klar med kåpen på. Det gjorde jeg ikke.

- Hvor blir du av??? skrek han fra yttergangen. - Vi er VELDIG sent ute!

- Jeg er i garderoben. Jeg skifter FORDI NOEN MENTE JEG SÅ UT SOM EN JÆVLA LAKS! skrek jeg tilbake.

- Vi har dårlig tid! ropte han. 

Som om jeg ikke visste det. Og som om jeg ikke hadde hatt behov for at mannen i mitt liv hadde støttet klesvalget mitt - i det minste latet som.

*

- Jeg kan ikke se ut som en laks på jobb! hylte jeg i fistel.

- Du ser ikke ut som en laks, bare kom! jallet det i murveggene.

Det dementiet kom for sent og var for lite velformulert.

Hadde han sagt "Elskede, du er vakker uansett hva du har på deg, og jeg elsker deg betingelsesløst både med og uten klær," hadde jeg først og fremst besvimt, og deretter sendt mannen til en MR av hodet, men det hadde i det minste minnet om kjærlighet.

- Du SA at jeg så ut som en laks! insisterte jeg med stigende desperasjon og såret kvinnelighet. 

*

De ti meterne med kjoler, jakker, bukser og bluser ble mer og mer meningsløse for hver gang jeg så på dem. Ingenting passet sammen. Samtlige av de 23 hvite skjortene som under tvil hadde passet til den sorte buksen var ustrøket, og av en eller annen grunn var alle kjolene mine enten for oppdresset eller for varme. 

Det er jo tross alt snart vår, og hvis man bruker vinterklær for lenge og vinden snur, kan det hende at det aldri blir sommer. Det har jeg lært av min mor. Eller vent litt ... det med vinden, handlet det om å skjære grimaser? Vel. Det viktigste er at ikke vinden snur når du gjør noe du ikke vil at skal vare evig.

- For siste gang: du ser ikke ut som en laks! Dessuten sa jeg reptil også, sa han som nå hadde kommet helt inn på soverommet for å finne ut hva jeg drev med inne i garderoben.

"Reptil"?? Hva faen? Han ber jo om å bli umyndiggjort.

*

Jeg gikk lutrygget ut av kleshelvete og satte meg halvnaken på sengen. Helt ute av stand til å kle på meg noe som helst. Hadde jeg vært et fem år gammelt barnehagebarn, hadde jeg ligget hylende på gulvet i strømpebuksen og nektet å gå ut av huset.

Den eneste grunnen til at jeg ikke gjorde akkurat det, var at bikkja har en tendens til å bite dem som ligger nede, og dessuten tror jeg ikke sminken hadde overlevd et hysterisk anfall.

Siden jeg ikke er fem, og siden jeg ikke gadd å sminke meg én gang til, dro jeg ut en genser og et skjørt. 

- Hey! Nye støvletter! De kan jeg bruke, tenkte jeg og ble litt lettere til sinns.

Da jeg endelig var i ferd med å velge yttertøy, sa min mann "Det regner, ta noe som tåler vann.".

Og med det var jeg på vei inn i garderoben igjen. Nye støvletter og regn? Ikke tale om.

*

Etter at jeg på nytt sto oppdresset i gangen, klar til å finne en kåpe som tålte både regn og vind, fant min mann ut at han skulle åpne munnen og øse av sin praktiske tilnærming til livet. 

- Kan du ikke bare ta oilskin-jakken? spurte han. 

Jeg kjente en dragning mot gulvet og en merkelig lengsel etter ribbestrikkede strømpebukser i artige farger.

"Oilskin-jakke"??? Han sa faktisk "Kan du ikke bare ta oilskin-jakken?".

Motepolitiet hadde sperret ham inne, og en dommer med et minimum av smak hadde dømt ham til forvaring.

I morgen skal jeg prøve paljetter igjen. Om ikke annet lyser de opp en regnværsdag, og det er bedre å likne en laks enn for eksempel å være en som ikke skjønner at oilskin-jakker ikke passer sammen med lange skinnskjørt og høye støvletter.