Bringebær og kjærlighet

Denne uken er jeg på avvenning. Lange arbeidsdager kommende uke har gitt meg muligheten til å slutte med bringebærsaft og Questbars.

Jeg planla det hele godt: Jeg tømte den siste bringebærsaftflasken i går kveld, og jeg la Questbarene i en annen skuff. Tanken med bringebærsaften var at når jeg ikke lenger hadde tilgang på den røde, deilige, søte, tørsteslukkende saften, så skulle jeg ikke tenke på den heller.

*

Det å ha åtte kasser med bringebærsaft i boden og alltid tolv kalde flasker i kjøleskapet, kan jo knekke den mest viljesterke, så jeg visste at jeg måtte drikke opp alt før jeg kunne begynne å tenke på avvenning. Jeg har nemlig ingen viljestyrke når det gjelder å nekte meg selv noe godt (og her inkluderer jeg klær, sko og vesker - det er godt for sjelen).

Questbarene var det verre med. Jeg gikk bananas og kjøpte seks esker (tolv i hver eske) som ble levert for et par dager siden, og enda hadde jeg ikke spist opp de fem eskene jeg kjøpte sist. Jeg tror jeg må ha vært en fattig og sulten stakkar i mitt forrige liv.

Men den smarte bytte skuff-løsningen handler om å ha et bevisst forhold til hva man putter i seg: ved å bytte skuff må jeg tenke meg om før jeg av gammel vane plukker med meg en deilig, søt, nokså sunn og nesten sukkerfri Questbar, og da har jeg i alle fall en teoretisk mulighet til å snu ryggen til.

*

Men det hjelper jo ikke det spøtt når jeg kommer på jobben og finner ut at vesken min er tilnærmet stappfull av Questbars jeg har lagt der en gang jeg synes det var viktig å spre godsakene litt rundt omkring slik at tilgangen skulle bli enkel.

Jeg trøstespiste Questbars i dag. Tanken på at kjøleskapet var tomt for bringebærsaft var nesten uutholdelig.

Hvorfor ta bildet i sengen, spør du kanskje. Vel, jeg blogger på sengen og gadd ikke reise meg for å ta bildet et annet sted da min mann kom med forsyninger.

Men så ble det lunsj, og da fant jeg Bonaqua med bringebærsmak! "Du snakker," sa jeg til meg selv, "når Gud lukker en dør, så åpner han som regel et vindu!"

Akkurat det uttrykket er helt på trynet, forresten. Hvis Gud lukker en dør, så er det vel neppe for at katten ikke skal slippe ut. Jeg vil anta at Han lukker døren fordi det er kaldt eller fordi trafikken utenfor (alternativt småfuglbråket hvis du bor i mer rurale strøk) bråker, og da er det temmelig teit å åpne et vindu.

*

Bonaqua med bringebærsmak erstatter bringebærsaft omtrent som en rusten sykkel erstatter en Rolls Royce, men du kommer deg frem og Bonaquaen gjorde meg utørst.

Da jeg kom hjem og tappert fortalte min mann at jeg hadde funnet en erstatning for bringebærsaften min, så han på meg og sa at det var fint.

Han sa det komplett uten innlevelse, og jeg ble irritert over at han ikke roste meg. Han vet at jeg ikke orker å føle at jeg er avhengig av noe, og jeg synes hans manglende interesse med all tydelighet viste at han ikke lenger elsker meg.

- Du har vel ikke kjøpt bringebærsaft til meg? spurte jeg mistenksomt. Jeg synes også det ville vært direkte ondskapsfullt. Nå var jeg så godt igang med avvenningen, liksom.

- Ti flasker, sa han. - De står i kjøleskapet.

Jeg hylte et lykkelig "Jippi!!!".

Nå er det bare åtte flasker igjen.

Avveningen har så langt ikke gått så bra, men jeg har fått igjen troen på kjærligheten.