Et stykke fra perfeksjon

En halvdags avspasering betyr normalt ikke at man spaserer en halv dag, men når man har glemt husnøklene (for første gang i sitt liv) er det bare å begynne å gå.

Planen var å bli penere klokken 12.30, og så gå hele veien hjem fra de som gjorde sitt ytterste for å få meg til å se ut som jeg er 46 og ikke 76.

Den planen gikk til helvete sammen med trynet mitt.

*

Behandlingen jeg var utsatt for, kommer til å få ansiktet mitt til å se verre ut før det blir bedre, og sånn er det jo ofte med mye. Men at jeg skulle se ut som foreldrene mine var innbitte vaksinemotstandere, var jeg ikke så forberedt på. Jeg så ut som jeg var hardt angrepet av meslinger da jeg trasket nedover Sørkedalsveien for å komme hjem.

Etter å ha stått to lange minutter utenfor døren og rekonstruert morgenens veskebytte, konkluderte jeg med at nøklene ikke hadde overlevd overgangen fra lys til sort veske, og at det ikke kom til å bli noen løsning på nøkkeltabben de neste tre timene.

Så jeg trasket videre mot Bogstadveiens fristelser, og utformet en plan mens jeg gikk.

*

"Dette blir bra!" sa jeg overbevisende til meg selv. Jeg hadde et ærend hos gullsmeden og ett hos favoritttbutikken min, og for øvrig kunne jeg tenke meg en ørliten kafetur.

For å forhindre kjedsomhet, gikk jeg innom en bokhandel og kjøpte en bok. I tilfelle skrivekløen kom over meg, kjøpte jeg også en notatbok og en penn. Jeg så for meg mitt nye liv som poet med en kopp kakao og en glutenfri bolle og frydet meg.

*

Yndlingsklesbutikken min, The Lovely trap, hadde (foruten tonnevis med nytt vårtøy) et skjerf som jeg mente kom til å passe ypperlig til jakken og skjørtet jeg hadde på meg. Og hvis jeg ikke fikk bord inne på kafeen jeg hadde sett meg ut, kom jeg jo til å trenge noe varmt å ha rundt meg, tenkte jeg.

Jeg fikk ikke bruk for skjerfet og ikke bruk for bøkene, for inne på kafeen var det et ledig bord, og jeg begynte å surfe på mobilen.

Et eksempel på at magen blir mett før øynene

På internettet fant jeg ukens nyhet - den som erstatter nyheten om at Kim Kardashian har farget håret.

Hold deg fast: Tone Damil skal skifte image.

Kanskje hun bare skal bytte farge på interiør og klær?

Hun skal nå fremstå som mindre perfekt, sier manageren hennes. Hun kan ikke si det selv, for hun er på ferie med mann og barn på et solfylt sted i USA. "Jeg er blessed, som de sier i USA," sier hun.

Det er ukjent for meg hvorfor hun trengte manageren sin til å si det med at hun skulle forsøke å fremstå som mindre perfekt mens hun likevel snakket, men det kan jo hende at journalisten har klippet et sitat fra et annet intervju.

*

"Hvis Tone ikke lenger vil være perfekt, er den posisjonen ledig, og den vil jeg ha," bestemte jeg.

Men så enkel er ikke verden. For akkurat da kom det en dame og spurte om krakken som sto ved bordet der jeg satt alene var ledig. Da jeg kikket opp og hun fikk sett ansiktet mitt, vek hun bakover og sa at hun ikke trengte den likevel.

Jeg husket plutselig at damen som prøvde å gjøre meg pen noen timer tidligere hadde sagt at de røde prikkene i ansiktet mitt kanskje ville bli enda rødere, før de forsvant etter noen dager.

"Det er bare litt meslinger," sa jeg, men hun hørte meg ikke for hun beveget seg fort vekk fra meg. De to ungene hennes skrek "Du lovet oss kakao!" da hun dro dem med seg ut.

Heldigvis ringte min sønn og sa at han hadde kommet hjem fra skolen og at han når som helst var villig til å låse opp døren for meg. Jeg gikk før smittervernsmyndighetene kom og satte meg i isolasjon.

"Hei! Se på det nye skjerfet mitt!" hilste jeg da jeg kom inn døren.

"Du ser ut som et brettspill," sa slabbedasken.

Noen som vil spille "Tre på rad"?