Alkymi

Jeg kunne blitt rik hvis det ikke var for åpenheten min. For i stedet for å selge hemmeligheten min til høystbydende, kommer jeg til å dele den med deg og alle som gidder å lese.

Allerede nå har du sikkert forstått at jeg enten er en enfoldig dust eller en tulling, og du skal ikke se bort fra at du har rett i begge deler. Alle er litt av hvert. Det er min mening.

I tillegg til å være pinlig åpen, er jeg nemlig lukket som en døvstum når det gjelder dine hemmeligheter. De er helt trygge hos meg.

Jeg er snill med de jeg liker og tilnærmet autistisk uinteressert i de andre. Det er sjelden jeg er ond, men det er først og fremst fordi jeg vet av erfaring at det veldig fort går ut over meg i en eller annen form.

Enten får jeg så dårlig samvittighet at jeg holder på å klikke, eller så tar noen hevn. Karma er en jævel på å hevne ondskap, og jeg har stor respekt for karma.

*

Jeg er litt genial, litt spydig, litt treg i trafikken (ja, det kan være meg du kjører bak - eller det kan være jeg som kjører bak deg, for jeg er nemlig litt utålmodig noen ganger også).

Jeg er litt morsom og litt dørgende kjedelig. Jeg kan være pen hvis det ikke er så lyst - og særlig hvis jeg løper fort forbi deg - og jeg kan se ut som datteren til nøkken ganske ofte, og dessuten løper jeg ikke så ofte.

Jeg er datteren til disse to. Ikke til nøkken.

Jeg er som regel bustete, som regel flekkfri (da snakker jeg om klærne mine) og nesten alltid nydusjet.

Her om dagen leste jeg en artikkel om britiske kvinner som slett ikke dusjet hver dag, og det plager meg fremdeles. Hvordan orker de?

Av dette kan vi tyde at jeg er litt opphengt i småting også. Dette faktum styrkes av at jeg enda ikke har fått ro i sjelen etter at noen viste meg bilde av en kjole som jeg mente var hvit og gull-farget på morgenen, men litt utpå dagen så jeg med egne øyne at den hadde skiftet farge til blå og brun.

Visstnok hadde dette noe med lyset og hjernens evne til å oppfatte farger å gjøre, men for meg ble det et bevis på at hjernen min ikke er helt stabil. Stabil eller ustabil - jeg er best i det jeg er. Noen ganger.

Jeg er nemlig litt usikker og nokså skråsikker. Men ikke tro du vet hva jeg er når.

*

Jeg er verken høy eller lav (173 centimeter) og verken tjukk eller tynn (60 kilo) - og en gang var det en gutt som sa til meg at han mente at jeg var helt gjennomsnittlig. Det sved for en 19-åring som hadde eget studielån og var litt høy på seg selv. Så vidt jeg kan huske, er det også den eneste gangen jeg har blitt dumpet, men siden jeg både kan ha klisterhjerne og selektiv hukommelse, er det ikke sikkert det er tilfellet.

Noen ganger er jeg selvstendig, andre ganger klarer jeg ikke bestemme meg for om jeg har lyst på mat eller ikke, og spør meg ikke hva jeg vil ha til middag, for da går jeg i vranglås. Enten er det så lenge til middag at jeg finner spørsmålet helt irrelevant, eller så er jeg sulten NÅ! og da tar jeg meg likegodt en proteinbar, også er jeg ferdig med det.

Jeg har ryggrad som armeringsjern så lenge det ikke handler om shopping og alt som har med bringebær å gjøre. Det er bare timer siden jeg ikke klarte å gå fra en jakke i en butikk. Jeg måtte ha den med meg, og i natt skal den kanskje få ligge ved siden av meg i sengen.

*

Jeg er ganske tøff og sjelden pysete. Det gjelder både fysisk og psykisk. Men ulempen ved å være så tøff, er at jeg til tross for mitt helt gjennomsnittlige ytre, tar nokså stor plass.

Åpenheten min kan være påtrengende og de som er rundt meg enten på jobb eller hjemme, må finne seg i å ta del i mine gleder og problemer.

Hvis noen ymter frempå om hvorfor akkurat mine problemer er så spesielle at de må tas opp i flere fora, har jeg to svar, hvorav jeg prøver å holde det første for meg selv, men det går jo ikke: 1) Mine problemer er viktige fordi de er mine og 2) Alle står fritt til å løfte sine egne tema. Og det er jeg den første til å oppfordre til, for jeg er veldig nysgjerrig.

Jeg kan være aller dramaqueeners mor, og jeg kan blåse lang marsj i hva som helst. Det avhenger helt av hormoner og hvor jeg er i syklusen. For selv om jeg har rynker og grått hår, er jeg ung innerst inne. I alle fall ung nok til å være hormonstyrt.

Jeg er ofte effektiv, men det er ting jeg bare aldri får somlet meg til å gjøre. Vindusvasking er én av de tingene. Sølvpuss er noe annet.

*

Og her er jeg endelig ved poenget. For visste du at sølv langsomt blir til gull hvis man bare lar det være helt i fred? Det blir i alle fall til gul, og det er bare en l unna gull.

Noen ganger er jeg nemlig også ganske oppfinnsom (og raus) og omtrentlig - særlig hvis det handler om å unngå å gjøre kjedelige ting.

En gang var de laget av sølv, nå er de snart gull, men lysene  kommer ikke til å stå rett uansett hva stakene er laget av.