- Den der drar du i land, vettu

- Jeg sovnet, jeg! sa jeg da jeg litt ør satte meg til bords for å nyte min manns nystekte biff.

- Ja, det virket om du trengte det, sa min kjære og jeg merket at jeg ble litt rørt. For en omsorg! "Han ser meg!" tenkte jeg. "Han anerkjenner at jeg har hatt en tøff vaktuke, han har listet seg rundt i hjemmet vårt for at jeg skulle få sove og han har laget mat til meg!"

Vår sønn gløttet opp og så litt bekymret på sin skjøre mor.

- Mamma har blitt fotografert i dag, sa hans far. - Sånt er slitsomt.

Mine ømme tanker forsvant som snø under en varm bikkjedritt.

*

Jeg har vært på en slags audition for å få vite om jeg er verdig å være med i en slags hudpleie-aksjon. I dag ble jeg intervjuet og fotografert, og nå skal noen vurdere om det er håp for meg. Hvis jeg når opp, regner jeg med å figurere på før- og etterbilder både nasjonale og internasjonalt. I alle fall lokalt. Inne i en butikk.

Dersom noen andre så mer grå og trist ut i trynet i dag, synes jeg virkelig synd på dem. Som kjent er jeg vissen, livslei og dratt. Jeg går alltid med et laminert kort i lommen der det står "Organdonor, men sjekk etter puls. Jeg er nok ikke død, jeg ser bare sånn ut."

Jeg har rynker dype som bresprekker og porer som kinesiske synkehull. En gang gjemte jeg meg blant en bunke gråpapir - som alle vet er mer lysebrunt enn grått - men da hadde jeg solt meg i seks måneder og mente selv at jeg hadde en frisk hudfarge.

Da jeg var ett år, hadde jeg skjønt greia: Spis to ganger din egen vekt hver dag, og et hvert tilløp til rynker blir presset ut.

Da jeg fortalte min mann at jeg håpet å få være med, sa han:

- Den der drar du i land, vettu!

Jeg gjentar:

- Den der drar du i land, vettu!

"Den der drar du i land, vettu!"???

- Unnskyld? Så du mener at jeg er den av alle som virkelig trenger det???

Men da fikk han en viktig telefon, sa han.

*

Alt dette refererte jeg da min sønn lurte på hvorfor hans mor trengte litt ekstra hvile. Jeg kunne selvsagt bare sagt at jeg var sliten av jobb, virus eller hva som helst, men jeg valgte den ærlige, normale linjen: Jeg outet hans ufølsomme, sosialt utfordrede far.

- Pappa, da! sa min fantastiske sønn som alltid har hatt mer empati og forståelse enn noen av sine foreldre. - Du trenger ikke alltid snakke sant!

Og om det noensinne har vært en tusendels promille tvil om at han ble forbyttet på fødeavdelingen, fikk vi altså der et bevis på at han i alle fall er sin fars sønn.