Mislykket barneoppdragelse

Jeg har alltid trodd at mine barn har hatt en relativt trygg og god oppvekst, og jeg har i hemmelighet klappet meg selv på skulderen når jeg har sett at de har vokst opp til å bli to flotte mennesker.

Nå viser det seg at jeg antakelig ikke har noe med den suksessen å gjøre.

En gang hørte jeg et foredrag av en fyr som hadde doktorgrad i pedagogikk. Det var begredelig. Doktoren var veldig flink, men budskapet hans var traurig: "Det eneste du som mamma eller pappa kan være sikker på, er at du kommer til å gjøre feil i barneoppdragelsen," sa han.

Og denne tabben har jeg altså gått og ventet på. Uten å vite at jeg har fucket opp alt for årevis siden.

*

Det begynte bra. Siden jeg er så hormonstyrt, kjente jeg at jeg ble gravid i det det skjedde, men siden hormonene ikke slår ut på tester før et par uker etter befruktning, ble både jeg og barnefaren litt utålmodige.

Sist gang jeg ble gravid, tok jeg minst én test hver dag i nesten fjorten dager før den blå stripen kom til syne. På det tidspunktet hadde min mann gått lei av maset mitt. For det første hadde han sett frem til at "prøve å bli gravid"-perioden skulle bli lang (vi bestemte oss for å prøve å få barn på en tirsdag, og jeg ble gravid på en torsdag) og for det andre mente han at jeg var det kvinnelige motstykket til guttungen som ropte "Ulv!".

*

Testen som endelig viste at jeg hadde det såkalt gravidehormonet hCG (humant chorionadotropin) i kroppen, tok jeg på kontoret. På den tiden jobbet vi på samme sted (men litt lenger ut i svangerskapet, ble han sjefen min og det første han da gjorde, var å gi meg sparken) og jeg la pinnen jeg hadde tisset på i en internkonvolutt og ba resepsjonen ringe ham og si at han måtte komme og hente en pakke.

Så der sto han, da. Midt i resepsjonen. Og fant ut at han skulle bli far.

Jeg var faktisk hos en spåkone rett etter at jeg var blitt gravid. Hun kunne fortelle at jeg hadde møtt en mann på jobben og at forholdet vårt bare kom til å bli sterkere. Jeg venter fremdeles på en haug med penger.

Jeg kan ikke skjønne at det er galt å vinne over ungene i brettspill. Hvis du må jukse for å vinne, lærer du dem også at livet er urettferdig. Det er svært nyttig kunnskap.

Min mann har - underlig nok - et enormt barnetekke. Når jeg tenker meg om, er det ikke så rart. Hvis like barn leker best, bør jo de med lik mental alder og humor også komme godt overens.

Når han ser et lite barn, pleier han å skjære noen vanvittig fæle grimaser (som gjerne får foreldrene til å ta med seg ungen og løpe hvis de ser det) og i 49 av 50 tilfeller begynner ungen å storle. Hvis han mener at det er god nok akustikk i rommet (som godt kan være en butikk eller en restaurant), brøler han i tillegg.

Det er minst én unge som går i terapi etter å ha møtt ham, men de 98 andre har ledd seg skvett ihjel. For meg er dette helt uforståelig.

Hadde min mann kommet på denne måten å vekke ungene på, hadde begge gått med høreapparat nå

Våre egne barn har også ledd av ham, men av helt andre grunner. Imidlertid er det ikke et eneste smil å spore i dette hjemmet om morgenen (uansett når den begynner). Begge barna er nemlig alltid blitt vekket av en diger mann som synger (veldig høyt) "STÅ OPP, DIN GRIS, STÅ OPP, DIN GRIS!".

Det er jo ikke noe hyggelig i det hele tatt, og jeg tror de kommer til å hevne seg når de bare vet at de kan vinne over ham i en nevekamp. Det kan bli en stund til, for han har noen feige knep.

Slik har det aldri vært hjemme hos oss. Jeg fullammet ungene til de begynte å gå ned i vekt. Da måtte jeg finne en annen måte å slanke meg på.

Når jeg tenker tilbake, kom det første tegnet på at jeg ikke hadde lykkes så bra som mor da minstemann var tre år. Han kunne vunnet store penger i Kvitt eller Dobbelt hvis temaet hadde vært "Øl".

Han assosierte farger og former med etiketten til ulike ølsorter ("Samme farge som Heineken, jo! Se!") og det kunne jo vært et morsomt partytriks, men de barnehageansatte så ikke sjarmen i det og mistenkte oss for å være forholdsvis alkoholiserte, tror jeg. Jeg vet fremdeles ikke hvor ungen tilegnet seg kunnskap om øl i en alder av tre år, og etter hvert ble det nokså påfallende at jeg alltid måtte fortelle alle at jeg ikke drakk alkohol.

Barnehagetante 1: I dag skal vi være ute, det er så fint vær.
Jeg: Apropos å være ute, jeg drikker alltid Farris de få gangene jeg er ute, for jeg liker ikke smaken av alkohol.

Barnehagetante 2: I dag skal vi kose oss med eventyr og andre fortellinger.
Jeg: Ja, det er viktig å kose seg, jeg koser meg med litt sjokolade når jeg skal skeie ut, for jeg liker ikke smaken av alkohol.

Barnehagetante 3: Vi skal på tur i dag.
Jeg: Så hyggelig! Forresten liker jeg ikke smaken av alkohol.

Smil!

Disse tegningene kom jeg over i går. Men det var først da jeg så illustrasjonen av hvordan man skulle / ikke skulle få en unge til å smile, at det gikk opp for meg at det er mer flaks enn forstand at ungene mine ikke sitter som skjelvende, medisinerte vrak på en lukket avdeling.

I snart 16 år har vi nemlig synes at dette bildet har vært utrolig morsomt og beskrivende for både oss og ungen:

Ja. Flekkene på haka er spagettisaus. Jeg vil hevde at tomater er veldig sunt.