Hei, jeg heter Birgitte, og jeg kan ikke klokka

Hei, jeg heter Birgitte, og jeg kan ikke klokka.

Puh! Nå er det sagt. I 46 år - minus de tre første årene jeg levde - altså i 43 år, har jeg bare hatt flaks. Vissheten om at det ikke var full overenskomst mellom meg og klokka har vært dypt inne i meg et sted hele denne tiden.

Antakelig er det derfor jeg alltid er for tidlig ute. Familien er oppgitt, men jeg pleier å si at det er viktig å ta høyde for alt som kan skje. Ulykker, meteornedfall, brann og plutselig oppkast. Gnagsår ... listen er utømmelig.

*

De første to årene etter at jeg liksom hadde lært klokka og alle bokstavene, var jeg tilgitt. Ingen ser skjevt på en fire-femåring som sitter med nesa ned i en bok og beklager at hun har lest en time mer enn det som var alvtalt.

Mine foreldre trodde jeg kom til å se dårlig hvis jeg leste for mye, så jeg var underlagt begrensninger. De hadde nok rett, for jeg var gjennom samtlige av Alexandre Dumas (både den eldre og den yngre) i smug før jeg var 11, og jeg ser like dårlig som en ugle med solen rett i trynet.

Dessverre er ikke synet mitt så dårlig at jeg ikke ser klokka, dermed utgår den unnskyldningen. Klokkefeilkoblingen ligger i hjernen et sted. Sannsynligvis rett der som forståelsen av hvor venstre er, men ikke der forståelsen av høyre er, for den kan jeg.

*

I dag er jeg på vei til Bergen for å feire en god, klok, vakker og usannsynlig tøff venninne. Hun isbader. Just say'in. Jeg har hatt fri i to dager for å forberede meg på reisen (og for å gjøre et par andre ting) og det var ingen grunn til at jeg ikke skulle tatt et par minutter på å planlegge hvordan jeg skulle ta turen fra Majorstua til Gardermoen.

Flyet går når den store viseren står på prikken lengst mot kjoleermet

Transportmidlene var avgjort: Taxi til Oslo S og flytoget videre, men når skulle jeg stå opp for å rekke å vaske håret, pakke det siste og lufte bikkja? Hver gang jeg prøvde å tenke på denne logisktiske utfordringen, vandret tankene mine over på noe annet.

Burde jeg ikke brettet håndklær? Jo, visst.
Burde jeg planlegge sommerferien? Nja. Det blir vel som vanlig. Hytta på Ringshaug når været er bra og en desperat booking av fly til ett eller annet varmt sted hvis været er ræva.
Burde jeg tørket støv? Definitivt, men så kom jeg på at jeg hadde tatt opp Madame Secretary, og da ble kaninene liggende.

*

Madame Secretary er helt genial. Og da mener jeg både serien og madammen. Jeg tror ikke helt på den, for jeg vet hva jeg snakker om, men det er deilig å se hvordan andre gjør det. Og jeg skulle GJERNE sett ut som Téa Leoni. Men det hadde jo vært litt rart om det var to av oss, så hun får vel ha det honningfargede, tykke håret sitt i fred, da. Noen må jo være ambassadør for oss gråhårede bustehuene også.

*

Da jeg våknet klokken åtte, hadde jeg fremdeles ikke funnet ut når jeg burde dra hjemmefra. Selv ikke da jeg kom ut av dusjen med vått hår og tvil rundt morgendagens antrekk, hadde jeg peiling på når jeg burde dra.

Jeg så på klokken. Den var noe med ni. Snart noe med ti, muligens.

SHIT! Jeg hadde plutselig kjempedårlig tid! Jeg spurtet naken bort til badet der yngstemann sto og pusset tenner. Jeg banket så hardt på døren at han må ha trodd det brant.

- Kan du gå ut med dyret? Jeg tror ikke jeg rekker flyet, skrek jeg med panikk i stemmen.

Han svarte helt rolig at det skulle han nok rekke, og at jeg kunne konsentrere meg om mitt. Dessuten mente han at jeg måtte få litt perspektiv på tingene. Sannsynligvis ville ingen dø av at jeg ikke rakk et fly, og om hundre år ville ingen en gang huske det.

Snørrunge.

Jeg droppet alle planer om å bytte ut innholdet i kofferten, og vurderte at jeg ikke rakk å finne frem alle kremer og diverse andre flytende småting slik at jeg kunne slippe å sjekke inn bagasje. Jeg stappet hele toalettmappen ned i kofferten og ba en stille bønn om at jeg fremdeles passet inn i kjolen jeg hadde pakket.

*

Jeg grabbet den første og beste kjolen jeg kunne finne og trakk den over hodet. Det resulterte i to ting: Håret mitt sto som en sky rundt meg og jeg innså at jeg kom til å svette ihjel før Lillestrøm, for kjolen er i tykk ull og har høy hals.

Mens jeg pusset tenner, ringte jeg en taxi og sa at det hastet noe inn i hampen. Da jeg spyttet i vasken, ringte taxisjåføren og sa at han sto utenfor.

Sannsynligvis var det derfor jeg glemte å pakke tannbørsten.

Bikkja pep ulykkelig da jeg føk ut.

- Hold opp! Du har fått tur! sa jeg med kjempedårlig samvittighet. Jeg skulle jo gått en lang tur med ham. Det lovet jeg ham i går kveld.

*

Taxien kjørte minst to omveier, og det irriterte meg grenseløst, men i frykt for å fullstendig svette ut kjolen, konsentrerte jeg meg om å puste rolig.

Flytoget kom kjørende inn på stasjonen i det jeg kom løpende, så jeg sendte en pen tanke oppover.

Og vips. Der var jeg på Gardermoen.

Og det var nøyaktig halvannen time til flyet gikk da jeg nådde gate 16.

Ved gate 15 sto trillevognene jeg hadde sett etter helt siden sikkerhetskontrollen. Jeg vurderte å ta en og trille den over til gate 16.

Jeg kommer tilbake en gang utpå dagen søndag. Vi trenger ikke være så pirkete på akkurat når det er.