Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

fredag 31. august 2012

Gratulerer med dagen

Kjære Stein Jacob,

I dag er du 44 år. Det skulle man jammen ikke tro. Endelig er din mentale og din fysiske alder på nivå med hverandre, og det er jeg sikker på at omgivelsene dine har sett frem til helt siden du tok matpakken med deg i stresskofferten da du tok trikken til barnehagen.

*

Du er en klok mann. Og det er ingenting i veien for å vise det oftere. Husk dessuten at hver gang du tror jeg har svelget en flue eller fått ett digert rusk på øyet slik at jeg bare må sperre begge øynene maksimalt opp, er det aldri verken fluer eller rusk som er årsaken. Målet for det neste året kan kanskje være at jeg slipper å se ut som en paralysert prøvedukke, og alt som skal til er at du kobler hjernen til munnen før den åpnes.

Den over 70 år gamle damen som synes at jeg hadde fin veske, trengte altså ikke å høre at baksiden av veskelokket så ut som en ubarbert dame. "Nedentil," som du understreket. Og det at hun var godt nok oppdratt til å ikke vise at hun reagerte med sjokk og vantro, var ikke et tegn på tunghørthet. Hun fikk det med seg første gang du sa det. Men det er klart at det var mer effektivt å si det veldig høyt. En gang til.

Vesken til venstre, innsiden av lokket til høyre

Stemmen din bærer godt. Det var faktisk stemmen din jeg først falt for da vi hadde timeslange telefonsamtaler mellom Oslo og Bergen for 16 år siden. Du trodde kanskje det var alle mailene vi sendte til hverandre, men jeg vil kanskje si at det nesten var på tross av et par av dem.

*

Din store lidenskap er amerikanske biler. Nest etter det kommer biler generelt. "Ha! Det er en Jensen interceptor convertible 76-modell! Det ble bare laget tre stykker med akkurat dét interiøret det året," kan du si mens jeg knapt nok har lagt merke til at det var en bil i TV-ruten.

Dette aksepterer jeg, for lidenskaper av alle slag fascinerer meg. Du har dessuten så mye kjærlighet å gi og så mange roser å kjøpe at jeg nesten aldri føler at jeg kommer som nummer tre. Men bare for ordens skyld, minner jeg om at jeg fremdeles ønsker meg den ringen du vet (og før du sier noe; Ja, jeg vet at jeg valgte den bort til fordel for noe bedre da jeg hadde bursdag).

*

Det er to ting å si om bursdagene våre. For det første; det er ikke to år forskjell på oss slik du alltid får det til å høres ut som morgenen etter min bursdag. Selv om det på det tidspunktet er riktig at jeg blir 45 og du er 43, er vi født med under to måneders mellomrom. Når man er autorisert finansanalytiker, slik du er, mener jeg man har et ekstra ansvar for å ikke forvirre folk med tall.

Bursdagspresanger er et annet tema. Jeg har et eget notat på telefonen min som heter "SJ bursdag" og jeg skriver ned et hvert ønske du måtte komme med fra januar til slutten av august, likevel er det altså fryktelig vanskelig å kjøpe gaver til deg.

Et par bøker og en jakke er alt som står på listen min i år, og det medfører (som alle andre år) at jeg gjennomgår varebeholdningene i samtlige butikker i Bogstadveien og ender opp med å kjøpe noe en svaksynt kan se på 100 meters hold at du aldri kommer til å bruke. Julegaver er det samme problemet, mens jeg er den lykkelige mottaker av alt hjertet begjærer hver eneste merkedag du klarer å oppdrive.

Så vidt jeg kan huske, har du bare bommet én gang; det var den morsdagen jeg hadde glemt å skrive ønskeliste, og du ga meg en Maglite på en halv meter og sa at den var nyttig hvis det kom en innbruddstyv.



Jeg skjønte at du ikke mente at jeg skulle lyse opp veien for ham, men slå ham i hodet, men bare sånn at du vet det, så anser jeg det for å være din jobb. Det, og å gå ut med søppelposen. Og bikkja når det er enten mørkt, kaldt, sent eller veldig tidlig.

Jeg har ikke tall på alle de hanskene jeg har kjøpt til deg - for ikke å snakke om den gråmelerte luen fra Boss som du senest for en uke siden kommenterte at var fin da vi så en på tv som hadde på seg den samme. Men du insisterer på å bruke det samme, gamle hanskeparet som riktignok er i skinn, men som er så godt brukt at de har sprukket opp flere steder og avgir farge når de blir våte.

Det største problemet er likevel den sorte luen du insisterer på at er det eneste du kan ha på deg når det er kaldt. Hver gang du går ut av døren med den, ber jeg om at du går i bue rundt banker og gamle damer. Den får deg til å se kriminell ut, og det er ikke alle som vet at du nesten er selvutslettende snill. I alle fall når det gjelder meg.

*

Du er jo en vestkantgutt. Tvers igjennom. Og for meg - en landsens jente fra Telemark, som du pleier å kalle meg - var det et sjokk å møte familien din. Ingen av dere er snobbete, dere hadde bare litt andre måter å leve på enn min familie.

Din farmor hadde sjåfør, min farmor kom seg frem ved hjelp av en stokk. Etter noen år fikk hun riktignok en stokk med sølvhåndtak, men jeg tror vel at det var en av hennes mest verdifulle eiendeler.

Din farmor synes det var hysterisk morsomt å høre at vi en gang sov til klokken to, min farmor ringte bestyrtet til min far og rapporterte at hun hadde tatt meg på fersk gjerning i ikke å være helt våken i ni-tiden en søndag.

Din farmor opplevde å bli frastjålet masse smykker da hun et øyeblikk gikk fra den ulåste safen sin, min farmor brukte sølvstokken sin til å knuse både front- og sidevinduet på bilen til tjuven som prøvde å nappe vesken hennes. Forresten tror jeg de to damene sitter oppe i himmelen og skravler hull i hodet på hverandre nå mens de ser ned på oss og krysser fingrene.

Men det hjelper ikke bare å krysse fingrene, både du og jeg vet at ekteskapet er en jobb. Innimellom er det en ganske tøff jobb også, men jeg er veldig, veldig glad for at du og jeg jobber sammen. Så kjære Stein Jacob, gratulerer med dagen. Og takk for at jeg får være sammen med deg.

Din Birgitte

PS. Jeg elsker deg, det vet du. Men kan du være så snill å slutte å late som du blander Kevin Spacey og Russel Crowe?

torsdag 30. august 2012

Grønne fingre er jo ikke pent

På verandaen har jeg seks krukker. Krukker som er kjøpt inn for å ha blomster - eller i alle fall planter i. Én av dem lever - under tvil. Det er en ganske stor lavendel som mistet alle blomstene sine i det den kom i mitt eie, men den er fremdeles grønn, og jeg er ikke kravstor.

Kanskje dette aldri har vært lavendel, nå synes jeg det ser ut som rosmarin.
Tror vi tar lam til helgen, så får vi testet det ut.

Det som en gang var et tre, visnet sommeren 2010, bare to måneder gammelt, og siden har det bare stått der. Hva skulle det ellers ha gjort, forresten. I år oppdaget jeg imidlertid noe som kan være en botanisk sensasjon; det gror en plante ut fra stammen som er helt forskjellig fra det opprinnelige treet. Fordi jeg ikke gidder å kappe opp det meterhøye treet for å få det ned i søppelkassen, og fordi det er en mikroskopisk mulighet for at det blir til noe grønt som kommer til å overleve sommeren 2013, får det stå.

Ti poeng til den som kan si meg hva utveksten midt på stammen er

De to største pottene inneholder runde buksbom'er. De ble kjøpt inn fordi de var så hardføre at det kom til å overleve vinteren (ble det påstått) og fordi de er grønne hele året.

Vel. Reklamen lyver. Mine to runde trær har vært brunaktige siden de ble slept opp tolv etasjer. Uheldigvis ble de innkjøpt den dagen heisen sto og jeg ikke var i humør til å la dem bli i bilen. Skulle verandaen pyntes, skulle det skje nå. Selvsagt var det ikke meg som bar, men det kan være ganske slitsomt å gå bak noen som klager også.

Disse har sannsynligvis druknet

I de to minste pottene sto det også lavendel, men de døde i mai, og siden har jeg håpet det skulle skje et under; jeg håpet de skulle oppstå fra de døde, men det skjedde jo ikke. Derimot fant et digert ugress ut at det skulle gro akkurat her, og i flere uker har jeg nå ventet på at det skulle kaste glans over den triste verandaen, men i dag pælmet jeg hele greia. Jeg har nemlig kjøpt lyng.

Ikke engang bikkja orket å se på verandapynten min

Utenfor Majorstuhuset står det alltid blomsterselgere. Jeg har kjøpt blomster der før, og de har visnet umiddelbart, men med mine iskalde, bleke dødsfingre kan jeg sikkert ikke skylde på andre enn meg selv.

Lyng må jo være planten for meg. Hvis den klarer seg i fjellet med storm, kulde og udyr (store bjørner som setter seg på dem), må den da vel klare seg på en veranda på Majorstua.

Jeg la imidlertid merke til at de hadde to ulike lyngplanter; begge var lilla, og jeg var ute etter den tøffeste:

- Hva er forskjellen på de to lyngplantene?
- Vi har mange planter.
- Ja, og de er veldig fine, men jeg ser at dere har to ulike lyngplanter. Hva er forskjellen?
- Det er lyng.
- Men de er ulike. Hvilken av dem er mest hardfør?
- Den ene er litt grønn, den andre ikke så grønn.
- Fint, men trenger de mye vann?
- De er lilla.
- Ja, det ser jeg, men hva er forskjellen på de to?
- De er grønne og lilla.
- JA, TAKK JEG SER DET!
- Den ene heter Erica.
- Så fint. Da tar jeg disse to.
- De heter ikke Erica.
- Det er helt greit.
- Åtti kroner!

Lyng. Som ikke heter Erica.

Jeg kommer ikke til å vanne dem. Det der får naturen ta seg av. Og på samme måte som jeg helst ikke vil vite hva biffen min het da den levde, vil jeg heller ikke vite hva blomstene mine heter. Da er det lettere når de dør. For det gjør de alle sammen. Jeg gir de to nye én uke.

onsdag 29. august 2012

Sov godt!

"Jeg tror jeg legger meg," sa jeg. "Det var jo veldig tidlig," sa han som har mast på at jeg må sove mer så lenge jeg har kjent ham. "Men hvis du er stuptrøtt, er det jo lurt å legge seg." "Jeg er faktisk ikke så trøtt, jeg er bare lei av å være våken," sa jeg.

"Det er noe av det tristeste jeg har hørt," sa min sønn og gransket meg for å finne ut om jeg hadde planlagt å hoppe fra verandaen. Men det er da virkelig ikke så trist. Alle dager kan ikke være like forbanna morsomme.

Når krimmen jeg holder på med likner litt for mye på virkeligheten til at jeg orker å lese den, og når de to onsdagsseriene jeg følger med på tas opp slik at jeg kan trene til dem i morgen, ser jeg ingen grunn til å være våken. Dessuten er jo klokken godt over halv ti. Om kvelden.

Han som normalt maser om at jeg skal legge meg, sitter og sier "fuck" mens han betaler regninger, så der er det ikke stort å hente. "Fuck" refererer seg normalt til ustabil nettbank og noen ganger til en og annen litt overraskende AmEx-regning. Jeg har forresten planlagt å kaste den neste som kommer, men da blir jeg vel tvangspåmeldt Luksusfellen.



Nei, noen ganger er det best å bare lukke øynene og la sovetoget komme.

Men først må jeg sjekke Twitter og Facebook for å finne ut om jeg var alene om å synes at det nye programmet til Raske menn var dødskjedelig og platt. Så skal jeg henge opp klær. Og nå pep oppvaskmaskinen, og det er alltid fint å starte en ny dag med tom oppvaskmaskin og ren kjøkkenbenk.

Nå kom det et "FUCK!" fra tellesentralen igjen. Etterfulgt av et "HELVETE!". Like greit å ta oppvaskmaskinen i morgen.

Sov godt!


Nesten alfa og omega

DnB reklamerer med et nytt produkt; en innboforsikring for ungdom. Og som den ansvarlige mammaen jeg er, i tillegg til at jeg fungerer både som bank og forsikring for avkom som mister eller ødelegger tingene sine, følte jeg meg i målgruppen. Selv om jeg er et sted midt i mellom min første og andre ungdom.

"Bank fra A til Å". Ja, vel. Hva har dere på Q?

For den andre ungdommen er når man er rablende senil, ikke sant? Når man er like vill, gal og umyndig(gjort) som man var da man var 17 og udødelig?

I alle fall. Reklamen sier at de dekker "alt fra brann til tyveri". Og selv om jeg er et oppegående menneske som en gang har scoret usannsynlig høyt på en IQ-test som både inneholdt matte, logikk og språkforståelse, og som ble overvåket av en streng dame med stoppeklokke, aner jeg ikke hva som befinner seg mellom brann og tyveri.

Trylling, kanskje? Men det er jo nærmest litt sykt å forsikre seg mot trylling. I alle fall når man ikke bor i en sovesal på Galtvort.

Men DnB sier jo at de er "en bank fra A til Å", og hvis man skal bruke samme logikken på ungdomsforsikringen, antok jeg at det måtte være noe mellom B for brann og T for tyveri.

Jeg ringte: 04800.

- Hei, jeg har en sønn som er student, kan du fortelle meg hva innboforsikringen for ungdom dekker?
- Ja, den dekker alt fra brann til tyveri.

- Men hva befinner seg mellom brann og tyveri?
- Det er en normal innboforsikring.

C
- Dekker den utlufting og eventuelle skader hvis en granat med CS-gass har gått av innendørs?
- Det ... tror jeg ikke, nei.

D
- Dekker den lekkasjer fra do?
- Det kommer litt an på.
- An på hva?
- Det må vi i så fall komme tilbake til.

E
- Dekker den etseskader?
- Det står ikke noe om det her.

F
- Dekker den frostskader?
- Den dekker naturskader, hvis det er det du mener.

G
- Dekker den skader påført av gresshopper?
- Det kommer vel inn under naturskader?
- Inne?
- Nei ... kanskje ikke.

H
- Hva med herping?
- Nei, hvis det har vært fest, mener du?
- For eksempel.
- Det er tvilsomt.

I
- Men hvis det er insekter i veggen, hva da?
- Nei, det vil nok huseier måtte ta seg av.

J
- Kan dere dekke jordslag på møbler, for eksempel?
- Nei, det tror jeg ikke.

K
- Hva hvis det har kommet inn en katt og ødelagt en masse mens vinduet har stått åpent?
- Nei, da tror jeg man må ta ansvaret selv.

L
- Løsemidddelskader?
- Det dekkes ikke.

M
- Mugg?
- Nei, det er huseiers ansvar.

N
- Neglesopp?
- Neglesopp???

O
- Hva med søl? Okseblodflekker, for eksempel?
- Hva? Okse?

P
- Men dekker forsikringen pinlige skader?
- Som for eksempel?

Q
- Q-tips i toalettet.
- Nei.

R
- Hva med rust?
- Hvor skulle det vært?
- Det vet da ikke jeg. Det er dere som selger forsikring.

S
- Hva med setningsskader?
- Huseier.

T
- Men tyveri, altså. Den er bankers?
- Ja, under visse forutsetninger.

- Min sønn studerer i utlandet, går det greit?
- Nei, da kan vi dessverre ikke hjelpe.

tirsdag 28. august 2012

Strikketroll og spanske støvletter

Jeg kunne lese da jeg begynte i førsteklasse. Men takket være de to små trollene Fifi og Fofo, kjedet jeg meg ikke et øyeblikk. Bøkene om Fifi og Fofo lærte de andre barna å lese, mens jeg satt og lurte på hvorfor læreren sa Fiffi og Foffo når navnene ikke var skrevet med dobbelt konsonant. Jeg husker fremdeles at jeg ble flau på de voksnes vegne fordi ingen av dem ville innrømmet at det var en gedigen skrivefeil.

*

Ikke alle mødrene var like interesserte i strikking, men jeg tror samtlige ble presset til å kjøpe pinner og garn den dagen læreren vår sendte med oss strikkeoppskriften hjem, og sa at vi gjerne kunne spørre om mammaene våre ville trylle frem de små trollene. Jeg var null interessert i kosedyr, men skulle de andre ha, skulle jammen jeg også. Det er mulig jeg var frekk nok til å påstå at de skulle brukes i undervisningen for å få det som jeg ville.

Det var nok meningen at jentene i klassen skulle benytte sjansen til å lære kunsten å strikke av våre mødre, men det jeg lærte av min mor, var effektivitet, og en leksjon i strikking ville rett og slett vært kontraproduktivt i den sammenhengen.

Dessuten ville vi antakelig blitt uvenner, for vi er like sta begge to. Jeg ville nok insistert på å strikke Fifi i blått, for jeg har alltid likt blått bedre enn rosa, og det tviler jeg på om min mor ville gått med på. Hun hadde sikkert vært bekymret for å måtte rekke opp håndarbeidet og gjøre jobben på nytt etter en litt klein foreldresamtale. ("Nei, hun er litt sær. Ja, vi skal selvsagt sørge for at hun ikke driver oppvigleri.")

Legg merke til håret på Fofo (han i guttefargen).

Kjønnsrollemønsteret på 70-tallet var ikke så preget av brente BH'er og Anne Cath. Vestlys Aurora (hvis far stelte hjemme) som man kanskje skulle tro; Det var ingen som stilte spørsmål ved at strikkeoppdraget gikk til mødrene.



Jeg kjente ingen som hadde mødre som jobbet fulltid, og helt til et nytt byggefelt ble oppført i skogen overfor veien vår (som så langt hadde markert slutten på den kjente verden) hadde jeg heller ikke hørt om skilsmisser.

Etter at "Det nye byggefeltet", som mange fremdeles kaller det 35 år etter det ble oppført, ble skoleklassene større, og etter et par år var nesten alle de nye barna (som mange av dem fremdeles blir kalt) skilsmissebarn.

Jeg lurte på hvorfor, og fikk et innblikk i de voksnes verden; når man skulle kjøpe hus måtte man som regel ta opp lån, og hvis man lånte mer enn det man klarte å betale tilbake - eller ikke tok høyde for en ekstrem renteøkning, noe som omtrent var det samme, var neste skritt et skilt med teksten "Jeg reiser alene".

Jeg bestemte meg for å holde meg langt unna banker og lån. Og gutter. En psykolog ville sikkert sagt at det var da jeg utviklet finansfobi.

*

Finansfobi er alvorlige greier. Heldigvis for meg, har jeg bare halve diagnosen; jeg frykter intet når det gjelder å bruke penger, men ikke engang trusler om femten kilo fett som omgående vil sette seg på mage. rompe, lår og underarmer kan få meg til å forholde meg til regninger. Gudskjelov har jeg en mann som er mer enn gjennomsnittlig glad i Excelark og økonomiske oversikter.

Han vet også at hvis han gir fra seg så mye som et lite, oppgitt sukk når han åpner konvolutten fra AmEx, betyr det timesvis med hodemassasje (av mitt hode), for da går jeg helt i lås.

Selv innledningen "Nå må vi passe litt på ..." får meg til å krympe, fordi den har blitt etterfulgt av "... kontantstrømmen fremover," en del ganger i vår fortid. Ordet "kontantstrøm" gir meg for øvrig såpass store traumer at jeg måtte skrive det fire ganger for å få det riktig.

*

Fifi og Fofo i strikket versjon var hånddukker. De hadde sort garnhår og bortsett fra den ulogiske skrivemåten, har jeg bare gode minner fra bustehodene. Faktisk så gode minner at jeg en gang kjøpte et par støvletter fra den spanske designeren Rebeca Sanver bare fordi de minnet meg om de to søte trollene.

Da jeg tok et nærbilde av støvletten nå, så jeg at det ser ut som noen har skalpert Fofo.
Jeg har bestemt meg for å kalle det resirkulering.

Men det var selvsagt en forklaring jeg kom på i det min mann sukket og startet en setning med "Nå må ...". Jeg hørte ikke resten, for benyttet det gamle trikset der jeg stakk fingrene i ørene og skrek "blablablajeghørerikkehvadusierblablabla".

Da jeg ga ham (den konstruerte) begrunnelsen for innkjøpet, skjønte han ikke hva jeg snakket om, for han hadde lært å lese med "Are og Eli".

Navn på A og E, altså. Så lett gjennomskuelig. Det må jo ha vært en variant av Adam og Eva, og dermed en moralistisk snikinnføring som glatt trumfet de kjønnsfascistiske Fifi og Fofo. Jeg grøsser ved tanken på hva slags skotøy jeg ville hatt hvis jeg ble inspirert av to skinnhellige barn med bibelske assosiasjoner.

Antakelig noe flatt og fornuftig i brunt.

mandag 27. august 2012

På talentspeiding med Gud

Yngstemann har begynt i niende klasse, og nå har bøkene hans fått den tradisjonelle innpakningen i gråpapir. Som jeg bestemt mener at er mer brunt enn grått, men det får være måte på hvilke slag man skal gi seg i kast med.

Hvis jobben din er å sette navn på produkter og du er fargeblind,
bør du finne navn som er uavhengig av farger.

Jeg er like god på å sette bokbind på bøker som jeg er til å legge sammen klær og plastposer; det vil si at jeg er fullstendig uovertruffen. Kantene er rette som linjalstreker og brettene ville gi en engelsk butler tårer i øynene. Av glede.

I det siste nummeret av KK, spør redaktøren om hva som er lesernes spesielle talent. Helt siden bladet dumpet ned i postkassen, har jeg grublet på hva mitt er. Og nå, når jeg endelig har funnet det, ble jeg faktisk ganske deprimert.

Det er ikke meg som insisterer på å abonnere på dette bladet.
Min mann leser hvert nummer med lupe for  "å finne ut hva motstanderen pønsker på".


Jeg ser for meg at vi stilles på rekke alle mann. Ikke nødvendigvis på dommens dag, eller noe - eller jo, skitt au. Jeg er nok deppa til å ta den helt ut:


DOMMENS DAG

(Alt er mørkt og dystert og en isende vind uler rundt hjørnene utenfor den enorme gymsalen vi står i. Det lukter litt svett gymsokk. Kassen med gjenglemt tøy står i et hjørne og noen har lagt en gammel matpakke på en benk. Fettet fra osten har trukket gjennom papiret og brødskivene har krøllet seg opp i hjørnene som for å understreke at de har gitt opp. Nevnte jeg gymsokk-lukten? Den er påtrengende.)

Gud til engelen Gabriel: Be dem stille seg opp i to pene rekker. Akkurat slik de gjorde på barneskolen.

Gabriel: Still opp! To rekker! Dan Børge - du leder den første og Morten Harket - du står som nummer én i den andre.

*

Gud: Så da spør jeg deg, Dan Børge, hva er ditt talent?
Dan Børge: Æh. Jeg vet ikke helt hva jeg skal velge? Det er så mye. Jeg er innmari god til å lage programmer også er jeg innmari god til å fortelle historier slik at jeg fremstår som en helt også sier frisøren min at håret mitt tar krøller veldig godt. Gjelder det?
Gud: Nei.

Dan Børge: Det med programmer, heltehistorier eller hår?
Gud: Ingen av delene. Selv Halvard Flatland og Helge Hammelow Berg lager bedre programmer enn deg. Hadde du enda klart å legge av deg den dumme latteren din, skulle du kanskje fått et halvt poeng for "Den store klassefesten", men det var bare for det programmet der Ingrid Bjørnov var med. Og henne var det researcheren din som fant.

Dan Børge: Nei, det er ikke sant, altså.
Gud: Ikke? Husk hvem du snakker med!
Dan Børge: Å, du mente Ingrid Bjørnov! Den greia der! Ok. Greit. Jeg gir meg.

*

Gud: Morten Harket, hva er ditt spesielle talent?
Morten: Jeg har vært så fokusert nå på så mange ting, så lenge, at det du slåss mest med, min største slåsskamp, det er å klare å holde avstand, sånn at du klarer å ha et slags overblikk over hva du egentlig gjør. Det er lenge siden jeg forsto, slik jeg forstår ting da, at det er mye viktigere å kunne fokusere med sideblikket enn med selve fokus. Det er der du er i tune med alle ting. Det ser du, altså, naturen rundt deg oppfører seg jo sånn. Det er bare vi som ikke gjør det. Ville dyr vet at i det øyeblikk de slipper sideblikket, kan du si da, det som er koblet til resten av sanseapparatet, så kan de bli drept hvert øyeblikk. De fokuserer bare i et split second, de, så er det opp igjen. *

Gud: Hæ?
Morten: Jeg tenker bare at fokuset ... og kampen, det å holde avstand. Fokus. Gå inn i naturen. Gå inn i oss selv. Det er så viktig. Det er så universelt.

Gud: Det universelle tar jeg meg av, takk.
Morten: Jeg kjenner verdens puls. Naturen er i meg. I alle. I deg også.

Gud: Konkurrerer du med meg, din pøbel?
Morten: Du og jeg. Jeg og du. Alle i alt. Alt i alle.
Gud: ???

Morten: I all enkelhet så tror jeg på en måte ikke kanskje lenger at den fysiske verden fins. Det har jeg fundert på i det siste. Det er på en måte resultatet av et forsøk på en logisk tankerekke som handler om ingenting, altså konseptet ingenting. Og fordi ingenting ikke fins i denne verden, så kan jeg ikke skjønne at denne verden kan fins heller. **

Gud: Så ditt spesielle talent er tåkeprat?
Morten: Nei, jeg er kjempegod til å synge.
Gud: Djizzezz! Hvorfor kunne du ikke bare si det med en gang?

*

Gabriel: Neste!

Gud: Hei, deg har jeg sett før. Du er jo stadig i mitt hus, og virker som et godt menneske. Hva er talentet ditt?
MM: Jeg har en master på BI.

Gud: Men har du en bachelor, da?
MM: Nei ...

Gud: Ok, hva mer?
MM: Jeg har veldig mye undringskompetanse og evne til å se fordomsfritt.
Gud: Hahahah. Den var ny. Ok, du er med. Vi trenger noe å flire av. Er du kjent med sånne narrer som var på slottene i gamle dager?
MM: Ja, i alle fall med slott og sånn, men PERSONLIG så mener jeg at ...
Gud: Ti still nå. Jeg har sagt at du er med.

*

Gud: Og hva heter du?
Jeg: Birgitte.

Gud: Og hva er du god til?
Jeg: Ikke en dritt.
Gud: Mener du at du er forstoppet?
Jeg: Ja, når du nevner det.

Gud: Men du må da være god til noe?
Jeg: Jeg må brette alt jeg ser.
Gud: Det er en tvangslidelse, ikke et talent.

Jeg: Da har jeg dessverre ikke noe talent.
Gud: Men hvis du ikke har noe talent, må du bli igjen her nede når alle de andre drar. Kan du ikke prøve å finne på noe?
Jeg: Jeg er en jævel til å se goofers i filmer.
Gud: Det er noe vi ikke trenger i himmelen. Der er alle filmer perfekte og har en lykkelig slutt.

Jeg: Jeg har rare ører.
Gud: Igjen noe som hører til i medisinens verden.
Jeg: Men jeg bretter veldig fine plastposer også er jeg knallgod til å kjøpe sko ...

Gud: Jeg mener fremdeles at du trenger en god lege, men ok. Jeg får gjøre et unntak. Det er jo trist hvis du må være igjen her nede.
Jeg: Men er ikke himmelen perfekt?
Gud: Jo.

Jeg: Ikke en plastpose å brette, ikke et håndkle som ligger skjevt?
Gud: Det er riktig.
Jeg: Og Dan Børge er det oppe?
Gud: Ja. Han kom med på kvoten vi kaller "veldedighet". Det er noe politisk korrekte greier Maria insisterte på å innføre.

Jeg: Da blir jeg her, jeg.
Gud: Dust. Det kommer til å ble helt kaos her nede.
Jeg: Masse ubrettede plastposer?
Gud: Garantert.

Jeg: Rene himmelen, altså.
Gud: Vi får bare være enige om å være uenige der.

Jeg: Kommer du nedom for å se hvordan jeg har det snart?
Gud: Tja. Hva serverer du?
Jeg: Jeg lager kjempegode muffins.
Gud: Men da har du jo et talent ...
Jeg: Av bakemiksen til Toro.
Gud: Å, da så.

Jeg: Men hvis Dan Børge og Morten Harket skal stå for lørdagsunderholdningen, kan det jo hende at du trenger å komme deg litt vekk?
Gud: Ses vi førstkommende lørdag?
Jeg: Kaffe eller te?
Gud: Jeg drikker bare viet vann.
Jeg: Herregud. Funker den særheten for deg, eller?
Gud: Så lenge englekoret er i godt humør. Men ikke no stress, altså, jeg kan vie vannet rett fra springen, jeg. Vi ses!

*

Og da han gikk, kom jeg på at jeg er innmari god til å brodere. Typisk. Ja, ja.


søndag 26. august 2012

Dop meg ned eller klapp meg på hodet

Kroppen har en egen evne til å si i fra. I går begynte den å skrike "HØR HER DA, MENNESKE! DU VIL IKKE PÅ AMCARTREFF!" selv om jeg - altså hodet og munnen - hadde kommunisert at jeg gledet meg veldig. Statsministeren skulle være der, og den amerikanske ambassadøren skulle synge.

Det viste seg at jeg hadde misforstått akkurat det med en syngende ambassadør, men det er ikke bare min skyld når presidenten velger å sette inn en med samme navn som han som sang i Ally McBeal-serien.

Tynn kropp og stort hode; en av mange lollipop-damer fra Hollywood.
Og ja. Jeg er dødsmisunnelig. 
Møt Barry White og Barry White

Den eneste grunnen til at jeg ville til Rudskogen for å se på biler, var at jeg kunne fått en bra blogg ut av besøket (pluss naturligvis for å tilbringe litt kvalitetstid sammen med min Amcar-interesserte mann).

Jeg hadde allerede tittelen klar "Da jeg møtte Jens", men i stedet ble jeg sittende med nesa i fatle og lure på om nesespray har utløpsdato. Den virket i alle fall ikke, og årsaken var ikke manglende trykk. To sprut, og det kjentes ut som hjernen ble høytrykksspylt med syre.

I følge Vitus-apoteket: "Zycomb nesespray har 2 effekter. Stopper rennende og åpne tett nese.
Inneholder virkestoffene xylometazolinhydroklorid og ipratropiumbromid."
Noe så pompøst.

Kanskje jeg traff feil? Hadde jeg sprayet selve hjernen med noe som stopper renning og åpner tetthet? Som forhindrer nys? Aldri så gæli og så videre; nå kan jeg i det minste være trygg på at det ikke er hjernemasse som kommer ut av nesen, og med denne hodepinen tør jeg ikke tenke på hvor vondt et hjerne-nys ville vært. En annen fordel er jo at jeg kan dokumentere at jeg ikke er tett i nøtta.

Jeg kunne selvsagt tatt min egen medisin, som ville vært kokosboller, men siden jeg trodde det var søndag, antok jeg at Den lille kokosbollefabrikken var stengt. Så borte var jeg.

*

Det er ikke vondt å være forkjølet. Ikke er det farlig heller (for de fleste av oss). Alle tåler det. Faktisk tror jeg man har godt av det. Hvis jeg kunne velge, ville jeg vært forkjølet et par ganger i året - gjerne i høstferien, til jul eller påske, slik at det ikke gikk ut over jobben.

Når man er forkjølet kan man nemlig bestemme selv helt uten å ta hensyn til andre. "Nei, takk. Jeg tror ikke jeg blir med til grandtante. Jeg er så redd for å smitte henne. ". "Fjelltur, sier du? Nei, jeg må prioritere å bli bra til ferien er over.". "Shopping? Ja, jeg får vel ta meg sammen, da. Men jeg blir nødt til å ta det litt rolig, så ikke mas på meg."

Jeg ville ti ganger heller vært forkjølet enn for eksempel hatt nyrestein en nyttårsaften. Slik jeg hadde for ca 18 år siden.

*

Jeg hadde sendt min sønn avgårde med min tilkommende eksmann og skulle feire mutters alene. Jeg hadde kjøpt inn det aller beste jeg visste. Blant annet belgisk sjokolade. Noen minutter etter inntak av en diger belgisk godbit, rakk jeg akkurat å tenke "jøss, det var en rar følelse," før en vanvittig smerte slo meg bakover. 

Litt fortumlet over at jeg faktisk hadde blitt slengt bakover i sofaen uten at det var andre der, demret det for meg at dette muligens var nyrestein, og jeg karret meg bort til telefonen og ringte min mor. "Mamma, jeg har så vondt, hvordan vet man om man har nyrestein?" fikk jeg hikstet frem over fjellet fra Hordaland til Telemark.

Min mor som alltid har vært en tøff dame både med seg selv og sine omgivelser svarte "Vel, hvis du har vondt, er det jo fint lite jeg får gjort med det, du får ringe legen. Men du?" jeg ventet på trøst i et nanosekund før det kom "Godt nytt år hvis vi ikke snakkes.".

Uheldigvis var akkurat denne nyttårsaften dagen for omlegging av nødnummerene i Norge, og jeg kunne ikke for mitt bare liv huske hva jeg skulle ringe. Jeg endte opp med å slå det gamle. Som virket.

Jeg ringte og besvimte. Etter halvannen time ringte jeg igjen (jeg ville jo ikke mase), og da var det menn i hvite frakker (eller kanskje de var gule og røde) på døren min etter ti minutter. De hadde ikke vært hos meg i det hele tatt etter første gangs nødanrop, de hadde misforstått gateadressen. Og det forsto jeg. Adressen var Meiseveien 9, og det er jo et hav av fuglenavn å velge i. For ikke å si en full himmel.

Når du ligger på en båre på vei inn i en ambulanse nyttårsaften, og snøfnuggene faller lett i ansiktet ditt mens en og annen prematur rakett fyres opp, føler du deg veldig alene i verden. Jeg var i alle fall ikke spesielt høy i hatten da jeg ble trillet inn på akutten. 

Mens jeg ristet av smerte hørte jeg en lege si "Men stakkars liten, da. Hva kan jeg gjøre for deg?". Jeg svarte med snørr, tårer og en drøss med unnskyldninger for forstyrrelsen på denne travleste av alle kvelder. Jeg sippet mest fordi han hørtes så snill ut. "Du, du ... kan klappe meg på hodet!" hulket jeg.

Og han sto der og klappet og klappet mens han ga beskjeder i øst og vest uten at klappingen virket det spøtt på smerteriene, men du verden så godt det var likevel.

Smerten forsvant etter en stund, og jeg mente at jeg var i stand til å ta meg hjem igjen. Legen som var så flink til å klappe folk på hodet mente det var litt i kjappeste laget, og at vi nok kom til å se mer til hverandre.

Men en akuttavdeling på nyttårsaften er intet blivende sted for en som ikke er vant med at stoler og bord slenges i veggen av berusede mennesker. Så jeg tok en taxi hjem, slo på tv og tok frem den belgiske sjokoladen igjen. 

Nøyaktig det samme skjedde. I ettertid har jeg fått høre at det er lite som irriterer vettet av en nyrestein mer enn sjokolade. Jeg tror ikke nasjonaliteten hadde betydning, for Belgia er like kjedelig som en regnfull søndag i oktober og kan da umulig få opp pulsen på noen. Særlig ikke en stein.

Ambulansen kom igjen, legen sa ikke "hva var det jeg sa?" og denne gang ble jeg liggende natten over. Jeg skal ikke gå inn på hva som skjedde da steinen forlot kroppen, annet enn at å måtte synge karaoke samtidig som jeg ble revet i alle himmelretninger av fire ville hester og pisket med et vått katteskinn mens noen sto og sa at jeg var feit, virket mye mer fristende. 

Legen som skrev meg ut ville ha meg tilbake for å studere innvollene mine, og pent oppdratt som jeg jo er, stilte jeg presis til timen. Nyfrisert, parfymert både her og der og tannpusset. Man får sørge for at det utvendige er så vakkert som mulig når man er litt i tvil om hvor attraktiv man er på innsiden.

*

Det var da jeg oppdaget at sykehuset hadde mer å by på enn morfin og leger med vennlige hender;

"Urologi. Følg gul stripe på gulvet" sto det på informasjonsskiltet. Genialt.

Et helsevesen med humor. Det er det jeg vil ha. I tillegg til noen som stryker meg over håret eller pumper meg full av dop når jeg trenger det.

lørdag 25. august 2012

Ta en bolle og ring meg i morgen

Den lille kokosbollefabrikken er min nye stamkafé. Ikke i den forstand at jeg setter meg ned, for det er ikke helt meg (jeg forventer effektivitiet, osv), men hvis jeg har mulighet, stikker jeg innom.

Så langt har jeg testet ut åtte vanlige kokosboller, fire sjokoladeboller med dajmkuler, fire sjokoladeboller med nøtter og krokan og to sjokoladeboller med krokan. Fabrikk-butikk-kafeen åpnet den 15. august og jeg har bare vært hjemme i fire av dagene siden det, derfor er jeg livredd for at sjappa skal gå konkurs.

*

Kokosboller - begrepet inkluderer for enkelhets skyld også sjokoladeboller - er geniale. De kurerer hikke, de stanser kvalme (man kaster opp), de fjerner rynker, de får en til å glemme de fleste problemer hvis man bare spiser nok (for da blir man veldig kvalm, og som kjent går det ikke an å tenke på noe annet enn at man er kvalm når man er kvalm - akkurat det er imidlertid en effekt som går over) og de får frem smilet hos både de som spiser og de som ser på dem som spiser.

Jeg fikk mange muntre blikk i går da jeg gikk og spiste en bolle med dajmkuler. Det kan naturligvis hende at det var fordi haken min var dekket av hvitt skum slik at så ut som julenissen en sommerdag, men det kan like gjerne ha vært kokosbolleeffekten som slo til. Kokosboller har en god karma. Kokosboller har aldri gjort en flue fortred. Tvert i mot er det sikkert en del fluer som har hatt gode dager på grunn av kokosboller.

Her er porsjonen jeg har tenkt å spise mens jeg blogger:

Ikke vær redde, jeg skal være snill

Egentlig skulle vi spist disse til dessert i kveld, men for det første skal vi spise biff til middag, og da orker vi nesten aldri noe etterpå og for det andre hadde jeg lyst på hvitt skum og sjokolade nå. Og siden jeg har ferie og det er fredag, ser jeg ingen grunn til å begrense meg.

For sikkerhets skyld kommer jeg nok til å ringe min mann og be ham kjøpe med seg noen ekstra hjem. Som sagt; det er jo fredag.

*

Siden jeg har ferie og været ikke har vært helt perfekt i dag, har jeg sett en film. Midt på dagen. Helt alene hjemme på sofaen med en grinefilm, er temmelig perfekt. Rent bortsett fra at jeg ikke klarte å slutte å snufse.

Når jeg tenker meg om, snufset jeg litt før filmen også, så snufsingen skyldes enten forekomsten av burotpollen i luften eller den lille gutten i filmen som prøvde å finne en lås til nøkkelen hans avdøde far oppbevarte i en blå keramikkvase.

Uansett hva snufsingen var forårsaket av, forsvant den da jeg spiste en kokosbolle på vei tilbake fra Den lille kokosbollefabrikken litt senere på dagen. Jeg måtte jo teste ut den varianten jeg hadde tenkt å spise fire stykker av litt senere. Det hadde jo vært ordentlig trist hvis jeg skulle gledet meg til å dytte fire boller med krokan inn i trynet hvis det viste seg at jeg slett ikke likte dem.

Men jeg likte dem, så det problemet er nå ikkeeksisterende.

*

Det min korte og ikke spesielt vitenskaplige forskning hittil har vist, er at kokosboller har en medisinsk effekt. Både fysisk og psykisk, faktisk. Og det er et underkommunisert faktum. Er det en konspirasjon her et sted? Er det legemiddelindustriens lobbyister som forsøker å hemmeligholde kokosbolleeffekten? Hvem vet. Og den enkelte får jo benytte det som hjelper best, men hvis du ikke har prøvd dem, vil jeg anbefale sjokoladebollene med krokan.

*

Man skal ikke nekte seg noe så lenge det ikke plager andre eller fører til overtrekk på kredittkortet. Særlig ikke kokosboller. Tenk om jeg blir påkjørt av en buss i morgen? Som en kollega en gang sa: "Hvis man blir truffet av en buss, kan det rett og slett være en fordel med litt ekstra padding".


fredag 24. august 2012

Skokjøper, bli ved din lest

Helt siden mine foreldre nektet å gi etter for merkepresset og jeg ikke fikk Isba-støvler med syltetøystrikk, har jeg vært besatt av sko. Mitt argument for å bruke titusenvis av kroner på skotøy hvert år er at jeg verken røyker eller drikker, men jeg innser jo at en som hadde brukt den samme årlige summen på sentralstimulerende midler sannsynligvis hadde omkommet. Det styrker i og for seg min argumentasjon; alt som plager meg er et gnagsår annenhvert skuddår.

*

Mitt skoliv er rikt. Jeg har fantastiske minner knyttet til en bitte liten skobutikk på Stathelle der vi som var så heldige å bruke størrelse 36 eller 37 kunne fråtse i prøvepar. Da føttene mine endte på størrelse 38 og jeg ikke lenger greide å presse meg ned i 37 uten å gå veldig rart mens jeg gråt litt, ble jeg så deprimert at jeg måtte ha et par Adidas-sko - de var absolutt må-ha den gang.

Adidasene ble betalt av mine foreldre, som kanskje forsøkte å dempe det de hadde identifisert som en sykelig sko-interesse etter at jeg sparte penger i et helt år for å betale dem tilbake for et par høyhælte joggesko jeg hadde kommet over i Sverige. Hadde jeg beholdt dem, ville jeg garantert brukt dem fremdeles.

*

Deler av konfirmasjonspengene gikk til et par hvite ballerina-sko med indianerfjær. De brukte jeg rett og slett opp, og da bestemte jeg meg for at jeg aldri mer skulle trenge å slite ut et favoritt-par. Jeg måtte rett og slett skaffe meg en masse favoritter.

Alle mine favoritter, og noen av deres ikke så inderlig elskete søsken, har en egen avdeling i garderoben min. Og jeg husker hvor jeg kjøpte dem alle. Noen av dem er rett og slett en del av min livshistorie. Det er ikke alle som kan brukes uten at jeg ser ut som en dust, men det er ikke skoenes skyld. Disse er et godt eksempel på sko som ikke kan brukes til noe i min garderobe.

Men jeg angrer ikke

Et par sko fra Karl Lagerfelt som jeg fikk i bursdagspresang en sommer vi var på Cap 'd Antibes står sentralt i min sko-historikk. De har en bred, skråstilt hæl, og den første gang jeg brukte dem, måtte jeg ha fem konsultasjoner hos kiropraktoren for å fikse ryggen. De er mer enn ti år gamle, men gammel kjærlighet ruster ikke, og stil går aldri av moten.

Perfekte dansesko

Man bør aldri la et flott skopar gå fra seg. Hvis du MÅ ha et par sko du skal bruke samme kveld, kan du banne på at du ikke finner noen, men hvis du kjøper de du helt tilfeldig faller for en dag du bare er ute for å kikke litt - de som roper på deg og som allerede har en plass i skapet/hjertet ditt - kan du være sikker på at du har gjort noe riktig. Disse fant jeg i den knøttlille byen Ferrol i Spania der Forsvaret fikk laget de nye fregattene.

Nærmest joggesko

De er dypgrønne, og jeg bygde etterhvert en hel garderobe rundt dem slik at de ofte kunne brukes. De er utformet av den spanske designeren Adolfo Dominguez som også har laget en lang kjole jeg ikke kan tilgi meg selv at jeg ikke kjøpte.

Det bør aldri være en hindring at man ikke tror man skal få brukt klær og sko. Har man klær og sko, kommer det anledninger. Hvis ikke kan du jo bare pynte deg en helt vanlig ukedag.

*

Et par sko jeg bare har brukt én gang er Askepottskoene fra Belen Donate. De er krevende. Det skal være sagt. Men de ga meg enorm selvtillit den gangen jeg hadde dem på. Faktisk var de avgjørende da jeg mer eller mindre antastet daværende generalinspektør for Hæren, generalmajor Robert Mood, på hans første dag på jobb. Vi var i en mottakelse og jeg lurte på hva han hadde tenkt å gjøre med det faktum at jeg ikke hadde skutt en kule i løpet av hele den tiden jeg hadde jobbet i Forsvaret.

Det nærmeste man kommer en glassko utenfor eventyrland
Etter at han hadde fått summet seg litt, kom det: "Er du ledig torsdag 2. april?" Jeg bekreftet med et nikk, og han fortsatte "Du og jeg. Helikopter til Rena klokken ni fra Festningen." Jeg sto og krafset på døren til G-sport i det de åpnet dagen etter, for jeg eide ikke andre sko enn de jeg kunne bruke inne på et kontor.

*

I mange år hadde jeg lyst på et par Louboutin-sko. (Det er de med de røde sålene.) En lørdag jeg var litt sur på min kjære (når han er dum, kjøper jeg sko, men jeg kjøper sko når han er lur også) gikk jeg til Kamikaze i Bogstadveien med lommen full av kredittkort. Dessverre hadde de ingen av de modellene jeg ville ha, men jeg hadde ikke tenkt å la det stoppe meg.

Damen i butikken skjønte imidlertid at jeg var på trasshopping og hun visste nok at en som kjøper noe bare for å være kulten, sjelden blir fornøyd. Derfor sa hun: "Hør her. Louboutin er faktisk litt oppskrytt. De har ikke gode lester, men hvis du absolutt vil ha sko i dag, vil jeg anbefale disse fra Prada som vi akkurat har fått inn.".

Prada-lesten er nøyaktig tilpasset mine føtter

Nå var det nok ingen ulempe for henne at de var en tusenlapp dyrere, men Pradaskoene mine er på topp tre-listen. Jeg har til og med blitt seksuelt trakassert en gang jeg hadde dem på. "Det var i disse skoene jeg ble utsatt for uønsket seksuell oppmerksomhet," fortalte jeg til en venninne. "Du vet du hva, det skjønner jeg!" brast det ut av henne før hun innså hva hun hadde sagt. Det hører med til historien at det skal mer enn en hærmann på 1,40 til for å få meg ut av balanse, så jeg tok ikke forsøket hans på å trakassere meg så tungt.

En viktig lærdom når det gjelder ikke å oppfylle ønsker er at det akkumulerer seg. Jeg ønsket meg fremdeles sko med røde såler og sprakk så det sang da jeg var på shopping i Washington.

Siden jeg ikke bare kjøpte sko, måtte jeg også kjøpe en ny koffert for å få disse hjem

Ett par Louboutin, to par Manolo Blahnik, ett par Gucci og ett par Dior, ble med hjem. Damen i butikken jobbet for provisjon, og hun sender fremdeles julekort til den amerikanske adressen jeg oppga (av en eller annen grunn måtte man det, og jeg hadde heldigvis med meg en norsk venninne som bodde i Washington - det var også nyttig når det kom til bæring).

Visstnok har butikkdamens fire barn det fint på de nye skolene sine, og det nye huset fungerer etter all forventning. Den skoopplevelsen var stor for både meg og henne.

*

Men damen hos Kamikaze hadde rett. Skoene med rød såle er oppskrytt og ikke bare må jeg bruke en halvsåle i dem, men etter å ha hatt dem på foten i to timer, måtte jeg stappe toalettpapir i den ene tuppen. Trøsten er at de er ti ganger bedre å gå i enn de lyse fra Manolo. De har vært hos skomakeren for å bli bedre, men det hjalp ikke en tøddel. Skoene fra Dior har jeg brukt én gang, men det burde jeg ha forutsett. Sko med åpen tå er ikke noe for en som har en langetå ved siden av storetåen som stikker ut som en slags nysgjerrig larve.

Paret fra Gucci kan jeg løpe med. I alle fall så lenge jeg løper med føttene litt lenger fra hverandre enn jeg pleier. Lakk har nemlig en tendens til å lime seg fast i annen lakk, og to skritt ut i det åpne landskapet fløy jeg på trynet på grunn av en friksjon som resulterte i en bråstopp.

*

Men sko som ikke kan brukes, kan likevel være høyt elsket. De lyse, ubrukelige Manoloene er som et barn som trenger ekstra pleie.

Mitt siste skofavoritt-kjøp kom etter tre helt greie skokjøp i London for noen dager siden. Jeg blir tross alt mer fornuftig for hvert år som går, og jeg vet at man både kan få eleganse og komfort bare man leter lenge nok. Det er dessuten et par designere som er bedre enn andre når det gjelder komfort, og en av dem er Stuart Weitzman. Han er en slags gud.

De er laget i kuskinn og malt som en leopard. Jeg synes det fungerer helt fint.

Første gang jeg oppdaget skoene hans var i Bergen for over 20 år siden. Jeg hadde bestemt meg for å få asken min spredd foran skohyllen i butikken Titt Inn på Galleriet i Bergen, inntil jeg fant ut at så mye som det regner i den byen kom teppet foran skohyllen til å bli en slags sølepytt hvis jeg skulle ligget strødd der. Og da hadde de vel snart vasket meg bort.

Nå vil jeg heller settes i en urne i nærheten av skoene mine. Fint hvis noen kan huske på det. Dessuten kan jeg godt brennes med de lyse Manoloene. Det kan de i alle fall brukes til.

torsdag 23. august 2012

Den gangen jeg var glup

Minner kan trigges av flere ting; bilder, ord, følelser, lukt, musikk og stemninger. I det siste har minnene fra min ungdomstid strømmet på takket være Facebook og gruppen "Du vet du er fra Bamble".

*

Jeg humrer ved tanken på badeplasser, potensielle gasstankeksplosjoner, ungdomsklubber, skobutikken, gamle lærere og kiosken der vi kjøpte godteri. Og jeg blir minnet om at dialekten min har endret seg voldsomt siden jeg flyttet for 25 år siden, for jeg ville ikke drømme om å kalle gummistøvlene mine for "pælær", og hvis jeg hadde bedt noen om å få en "koe", hadde jeg i beste fall fått et undrende blikk, og det kan man jo ikke blåse tyggegummibobler med.

I dag ble jeg minnet om at jeg var litt av en smarting. "Du vet du er fra Bamble når du hadde Arne Lund som konfirmasjonsprest" hadde noen skrevet, og alt kom tilbake. Gode minner. Minner om en 14-årig kverulant som selv ikke Guds representant på jord kunne målbinde.

*

Parallelt med konfirmasjonsundervisningen våren 1983 deltok jeg og to andre elever fra ungdomsskolen min i konkurransen "Glupulf". De to andre var ett år eldre enn meg, og vi hadde blitt plukket ut av lærerne. Vi konkurrerte mot andre ungdomsskoler i hele Telemark og svarte på spørsmål om når Ibsen flyttet til Venstøp, om hvor Walter Mondales familie kom fra, hvilke riks- og europaveier som gikk gjennom fylket og lange, kompliserte dikt av lokale kunstnere. Blant annet.

IQ'en har kanskje gått ned siden den gang, men i følge min mann er jeg penere nå.
Jeg er nerden til venstre på det nederste bildet.

Jeg irriterer meg fremdeles over at jeg svarte feil på spørsmålet om Voluspå (en fortelling fra den eldre Edda som beskriver historien fra skapelsen til ragnarok) for det kunne jeg egentlig. Og jeg rødmer hver gang jeg tenker på den ene teaseren Telemarksendinga brukte, der man kan høre meg si "Ibsen, ja. Hvor var det han trådte sine barnesko, for å si det sånn?"

"Trådte sine barnesko"??? "FOR Å SI DET SÅNN"??? Jeg kan bare håpe at jeg har blitt mindre pompøs med tiden.

Vi vant ikke, men vi slo ut mange.

*

Siden konkurransen gikk i opptak på Telemarksendinga samtidig med at prest Lund startet timen sin, hadde jeg fått fri det første kvarteret av undervisningen. I det sendingen var over, var jeg i full spurt ned til Stathelle kapell.

Spurten ga meg akkurat den oppvarmingen jeg trengte for å krangle med prest Lund. Det var et under at jeg ble konfirmert i det hele tatt;

Jeg var politisk aktiv og skrev flammende innlegg i lokalavisen om fri abort (en litt underlig kampsak for en 14-åring som ikke debuterte før mange år senere, men jeg var veldig sær på den tiden). Han var enig med prestene Ludvig Nessa og Børre Knutsen, og var skikkelig rampete hver eneste søndag da han snek inn en bønn for det ufødte liv i liturgien. Vi var forberedt på at han kunne få sparken av kirkeminister Tore Austad hvert øyeblikk, men det skjedde jo ikke.

Et tema vi kranglet om nesten hver uke, var hvorvidt dans var stående samleie eller ikke. Han mente ja, jeg mente nei. Han hadde en arrogant tålmodig med meg, jeg var full av forakt over det teiteste standpunktet jeg hadde hørt om siden noen mente at jeg bare fikk én spiseskje tran hver dag. (Knapphet gir etterspørsel, og jeg har alltid vært mistenksom når noen begrenser mulighetene mine.)

*

Jeg mistenker at jeg har blitt mindre smart med tiden. Relativt sett, altså. Og det er ganske trist. I niende klasse fikk jeg S i matte. Hvis noen hadde bedt meg løse en likning med to ukjente nå, hadde jeg sagt at jeg hadde nok ukjente bare på Facebook og bedt dem ringe min eldste sønn.

onsdag 22. august 2012

Du bondefanger ikke en telemarking

«Jeg gjetter at du har kjøpt verdens flotteste sko,» sa spanjolen som stoppet meg i det jeg krysset gaten fra skobutikken med favnen full av poser. «Jepp,» sa jeg kjepphøy på sko. «Men jeg har lyst at du skal ha verdens flotteste hud også, kan jeg få hjelpe deg med det?». Siden selv ikke den verste fornærmelsen kunne ødelegge mitt gode humør, svarte jeg «Værsågod. Bare prøv.».

Han holdt opp døren til en oase av milde dufter og behagelige farger, og ba meg om å ta plass i en myk skinnstol. Etter halvannet minutt forsto jeg at jeg var gått i en slags time share-felle med en særdeles aggressiv selger. Jeg kunne jo bare gått, men hele trynet mitt var allerede smurt inn med en sinnsykt varm krem som visstnok skulle bestå av store deler gull og resten ren kollagen, og jeg måtte ha spade for å få det av.

«Se nå! Du ser forskjell, ikke sant?» spurte den overivrige. Jeg myste inn i speilet og ønsket av hele mitt hjerte at den sorte ringen under øyet mitt hadde forsvunnet. Men nope. Ringen var like dyster som på naboøyet.

«Nei ...?» svarte jeg. «Ok. Det er nok fordi du allerede bruker ganske gode produkter under øynene,» konkluderte fyren. «Jeg fortsetter med en ansiktsmaske i pannen din. Ok?»

Mer guffe i trynet. Telefonen min varslet om en innkommende sms.

«Dette er gull,» messet han «og gull har en egen evne til å åpne porene slik at kollagenet trenger inn og fyller opp huden.». Han så på meg at jeg ikke var overbevist. Jeg spurte om prisen. Etter min erfaring er både hudprodukter og gull ganske dyrt.

«La oss ikke snakke om pris enda,» svarte han muntert. «Do you live in the city?»

«Yes. In the city of Oslo, Norway,» svarte jeg, og aldri har vel noen lettere kunnet høre at jeg er fra Telemark. Telemarkinger lar seg ikke vippe så lett ut av sminkestoler.

«WHAT???!!! Jeg var HELT sikker på that you lived in the city!» sa han og berømmet meg for min perfekte uttale. Yeah right.

«Is this your son?» spurte han for å lede oppmerksomheten min bort fra løgnen. Uten briller var jeg ikke helt sikker, men siden det bare var én annen person til stede utenom meg og hudpleiepusheren, fant jeg ut at det var overveiende sannsynlig at jeg var den lyseblå skyggens mor.

«He is so handsome!» sa den spanske kjekkasen. Jeg er enig både med og uten briller.

Kjekkasen fra sør lokket til seg kjekkasen fra nord, og forklarte at hvis han noen gang ville være trygg på å ikke få en eneste kvise, fantes svaret i en av de magiske krukkene hans. Men kjekkaser fra nord er ikke så enkle å overbevise. Særlig ikke de som er oppvokst med jordnære, trauste telemarkinger som mødre.

«Hvor mye koster disse produktene?» spurte jeg igjen og fikk en lang harang om at de egentlig ikke var så opptatt av penger, de var idealister som mer enn noe annet ville at alle kvinner i verden skulle få vakker hud. Slik de fortjente.

Akkurat.

Bare husleien de må betale i et av Londons dyreste strøk, tilsier at de må tjene forholdsvis mye på krukkene de selger.

Jeg synes faktisk ikke huden min er så fryktelig ille (rynkene, derimot ... vel), men holdt kjeft mens jeg ventet på neste salgsargument. Det neste argumentet var velkomment som maskingeværild og kom like fort.

«Kvinner som er i 50-, 60- og 70-årene ser ut som ungdom etter å ha brukt våre produkter. Du er så ung, men du vil helt klart få mer glød i huden og de nesten USYNLIGE rynkene dine vil bli HELT borte. Hadde ikke det vært fint?».

Slikt er det jo vanskelig å være uenig i. Han kunne like gjerne spurt meg om det kanskje ikke var sånn at jeg ville at alle barn på jord skulle ha det godt og være friske.

Endelig fjernet han salven i ansiktet mitt, og jeg var i prinsippet fri til å gå. Det pep i telefonen min for andre gang, men jeg synes det var for uhøflig å sjekke den.

«Skal vi snakke om pris nå?» maste jeg. «Alle produktene koster 400 pund og jeg vil anbefale at du tar alle disse fem,» sa flatlusa uten å blunke. Jeg rødmet på hans vegne. Frekke faen.

Gullmynter. Helt ekte.


Ser jeg ut som jeg kan svi av i underkant av 20.000 kroner på hudkremer etter fire dager med sjokkshopping? Neppe. Men han hadde et nytt argument:

«Er du redd for at det er for dyrt? Er det det som plager deg?» spurte han omsorgsfullt. Jeg svarte at prisen var omtrent den samme som produktene jeg bruker i dag, men at jeg måtte få lov til å bruke opp det jeg hadde hjemme først.

«Men produktene du har hjemme gjør ikke det samme for huden din! De gjør ikke huden din til verdens vakreste!» sa han oppriktig fortvilet ved tanken på at jeg skulle reise hjem til kremer som han oppfattet som ren ondskap.

«Jeg skal snakke med sjefen min. Vi blir enige. Og kanskje gir hun deg også en gave. Jeg tror hun likte deg,» flørtet han og forsvant.

«Sjekk meldingen jeg sendte deg!» sa min sønn. «KJØPEPRESS!!» sto det der. Ingen overdrivelse.

Jeg reiste meg for å vise at jeg anså meg ferdig.

Spanjolen kom sprettende tilbake som troll ut av en eske: «Går du før jeg har fortalt deg hva jeg har fått til for deg?» sa han og jeg sverger på at jeg så en tåre i øyet hans. Den var nok forårsaket av en bonus på ca 12.500 kroner som han så forsvinne ut av døren.

Men at jeg i en alder av 44 år får spanske, unge menn til å gråte må jo bety at jeg har ett eller annet. Hvis jeg skulle smurt meg inn med rent gull, er jeg redd jeg ville påført menn krampegråt. Jeg kjenner i alle fall én som ville blitt veldig opprørt, men det hadde nok hatt mer å gjøre med AmEx-regningen enn med meg.

tirsdag 21. august 2012

Da jeg møtte Ken

Jeg har møtt Ken. Når han ikke er sammen med Barbie, jobber han i klesbutikken Abercrombie & Fitch i Burlington Gardens, rett ved Savile Row, der han står i døren og viser frem kroppen sin.

Ken og vennene hans

Ken hadde heldigvis rukket å ta på seg buksene før han kom på jobb, men til tross for at det må være hundrevis av gensere og skjorter bare meter fra der han sto, var han naken fra beltet og opp.

Butikken tilbød kundene å bli fotografert sammen med ham. Jeg synes det var tilnærmet perverst. 

*

 Ansettelsesprosessen må ha vært omtrent slik:
Abercrombie & Fitch søker 'Eye candy'. Søkeren må se pen ut i bar overkropp og ikke ha noe i mot å bli fotografert. Søkeren trenger ikke kunne stave, og vi ber derfor ikke om annen dokumentasjon enn bilder tatt forfra, fra siden og bakfra. Husk at bildet bakfra må vise kroppen fra hodet og til midten av låret. 
Det er en fordel om søkeren ikke snakker så mye heller. Eller tenker.

Vi ser etter en kandidat som tiltrekker seg hetrofile jenter og homofile gutter. Søkeren må imidlertid regne med å bli antastet av fnisende, middelaldrende damer i joggesko og for korte shorts som tror de er 20 kilo lettere og 25 år yngre enn de er.

NB! Høydekrav. Minimum 1,85 meter. (Du må måle deg fra gulvet til toppen av hodet når du står barbent på gulvet. Spør en du kjenner hvis du ikke forsto dette.)

De aktuelle søkerne vil bli innkalt til visning, unnskyld; intervju, så snart som mulig. I påvente av en telefon fra oss, anbefales noen timer i solarium.

(ring, ring)

- Hallo, det er Ken
- Ja, hei du, det er fra Abercrombie & Fitch. Du har søkt på en jobb hos oss ...
- Hæ? Aber-what?
- Abercrombie & Fitch.
- Er det en frokstblanding?
- Nei. Abercrombie & Fitch!
- Jeg spiser ikke fisk.
- Vel. Ok. Vi ringer fra kleskjeden Abercrombie & Fitch. Du har søkt jobb hos oss.
- Jeg har ikke tid til å jobbe, jeg trener og soler meg.

(ringeren hvisker til ansettelseskomiteen: «Han der trenger vi ikke ta inn til intervju, han er dum som en loff»)

- Da er du perfekt.
- Ja, det er riktig. Jeg er perfekt.
- Jo, men vi mener at du er perfekt som eye candy i butikken vår. Du kan stå i bar overkropp hele dagen, og du får betalt.
- Betalt?
- Ja.
- Hvis jeg skal stå i bar overkropp, vil jeg ha frysegoder!
- Du mener frynsegoder?
- Whatever.
- Du får to speil.
- Tre!
- Deal.

*

Etter å ha passert den halvnakne Ken og hans fotograf, kommer man inn i et mørkt inferno av høy musikk, speil, sorte, blanke gulv og en intens parfymeduft.

Alle de ansatte er prikk like og veldig unge. Kundene - som for eksempel min sønn - står mer enn gjerne i kø i en halvtime foran et prøverom, og de som skal betale - som for eksempel jeg - finner seg i at ekspeditørene irettesetter dem for å stå på feil sted når regningen skal gjøres opp.

Normalt hadde jeg påpekt at det er umulig å vite hvor man skal stå når det nesten er helt mørkt og det dessuten ikke er andre foran meg i kassen. Og normalt hadde min 14-årige sønn snudd i døren hvis han hadde sett snurten av en kø. Derfor mistenker jeg at samtlige kunder har blitt gasset, og at gassen som gjør oss så forbanna medgjørlige er kamuflert med Abercrombie & Fitch’ egenproduserte parfyme til 78 pund per flaske.

*

Opplevelsen var svimlende. Og da ser jeg bort fra det øyeblikket da jeg trakk kredittkortet i kassen. 

Susete og litt fattigere tumlet jeg ut på gaten, og da jeg kom til meg selv, sto jeg foran utstillingen til Louis Vuitton. Endelig noe jeg kunne identifisere meg med:

Møt Birgitte Frisch, 88 år.

Men selv ikke gode, gamle LV hjalp på den lette skjelvingen jeg hadde pådratt meg etter inhalering av hva-det-nå-var jeg hadde pustet inn i butikken til Ken; Jeg dro med meg ungen inn i et galleri.

*

Galleriet stilte ut verker av Mauro Perucchetti. Og han viste seg å være en mann etter mitt hjerte: Han lager glasssko. (Jeg er litt over middels opptatt av sko.)

"Sex in the city" av Mauro Perucchetti
Nærbilde av en av glasskoene på bildet over

Men verken Louis Vuitton eller uoppnåelig skokunst hjalp.

*

Den beste medisin mot traumer - og alt annet - er skoshopping. I følge nettsidene til diverse skobutikker i London, besøkte jeg over 10.000 par med sko i løpet av noen timer.

Og da synes jeg faktisk ikke at noen kan klage på at jeg bare kjøpte tre par. Vi snakker ikke engang om prosenter her. 

Trøsteshopping
 
Men vi har én dag igjen. Og de glasskoene hadde passet fint på veggen hjemme hos oss.

Jeg kunne også gitt "Jelly Baby Family" av Mauro Perucchetti et godt hjem.
I følge galleristen har Rieber og Søn kjøpt to store Jelly Babies som ønsker
de ansatte velkommen hver morgen.  Hun mente det gjorde underverker for arbeidsmoralen. 

mandag 20. august 2012

Evolusjonsteori

Jeg dro med to slitne unger til Oxford. Min hemmelige plan var å gi minst én av dem inspirasjon til å studere et sted jeg selv burde ha fått til noe. Men pytt. Lillehammer og Bergen hadde jo også sine fordeler.

Siden den ene av de to vrakene jeg dro på allerede er godt i gang med studiene i England, og ser ut til å få en fremtid innenfor finans, satset jeg mest på den yngste. Og det var nok like greit, for
i taxien på vei til Paddington stasjon kom jeg dessverre til å diskvalifisere meg for å ha noen som helst påvirkning på min eldstes fremtidige valg.

"Jeg kunne godt bodd her," sa jeg og refererte til en rekke med hvite murhus med smijernsgjerder og egen dørvakt. "Så flytt, da vel," kom det kort fra han som feiret 21-årsdagen sin inntil for bare noen timer siden.

Alt er så enkelt for disse unge.

"Nå har jeg en god idé," informerte jeg, og begge mine sønner så på meg som om jeg har pint dem daglig siden de ble født.

Jeg overså dem: "Du skaffer deg en godt betalt jobb, kone og barn. Også dør din kone ...". Der ble jeg avbrutt av to sjokkerte avkom som mente at det var der mest avskyelige jeg hadde sagt og at jeg umiddelbart og omgående burde holde kjeft. Men de kan bare spørre mine gamle lærere; jeg lar meg ikke kneble.

Dessuten mente jeg det godt.

"Og når din kone er død, kan jeg komme og passe barna," forklarte jeg med de beste intensjoner. Men de var virkelig indignerte og holdt ikke opp med å fortelle hvor skadelig jeg har vært for dem og verden for øvrig, og hvordan det jeg akkurat hadde sagt kom til å sette varige spor i deres sarte sinn.

Jeg mener at de overdrev. Hadde han hatt en kjæreste kunne jeg forstått det, men det er jeg i så fall ikke informert om, og jeg hadde jo ikke akkurat tenkt på noen konkrete jeg ønsket livet av. 

Hei, jeg er ikke farlig, jeg har bare slanket meg litt.
Også har jeg kanskje litt lavt blodsukker.

Det er komplett uforståelig at mine barn har vokst opp med meg uten å bli mer herdet enn at de lar seg sjokkere av slikt. De vet jo dessuten at jeg gruer meg til å få svigerdøtre. 

*

Kanskje er jeg litt nådeløs. Da vi litt senere satt på toget, kom det beskjed om at toget hadde stanset og at det ikke kom til å rikke seg en fot - eller en tomme for den del - før de to som hadde stukket hodene ut av vinduet i vogn D satte seg pent ned.

Jeg mener vi bare burde ha kjørt. Full pinne. Darwin i praksis. Splæsj.

Oxford neste.

søndag 19. august 2012

Gentleman dog

Klokken er snart ett norsk tid (nei, ikke tretten) mens jeg sitter og skriver, og jeg har vært våken siden klokken fire. Det betyr at jeg var i svime allerede i ti-tiden, noe som sammenfalt med at mine barn og jeg ankom hotellet vårt i London. "Sammenfalt" er et helt riktig ord, ettersom jeg faktisk ramlet ut av drosjen da den ble åpnet av en fyr i flosshatt som sikkert skulle hatt lønn og takk for strevet, men som ikke fikk noe som helst ettersom jeg hadde nok med å redde siste rest av ære.

*

Hvorfor skal disse engelskmennene være så spesielle? Drosjene ser riktignok sjarmerende ut, men når man skal gå ut av dem, oppdager man at det er en slags ondskapsfull hybrid av en bil og et buss; ikke kan man krabbe ut slik man ville gjort i en bil og ikke kan man reise seg slik man ville gjort hvis man skulle ut av bussen. I tillegg kommer naturligvis dette med at de kjører som villmenn på feil side av veien.

Sultne på mat og shopping styrtet vi ut straks bagasjen ble levert på rommene våre; Mine to sønner først, og jeg som en slags personifisert finansinstitusjon (lett haltene til og med) bak. Jeg prøvde å få med meg det de sa: "Vet du at Whiskey har blitt et mim?" spurte storebror. "Hva er et mim?" pep jeg bak dem. Ingen hørte meg. "Hvem har gjort hva med Whiskey?" ropte jeg.

"Nei! Så kult! Hvordan har det skjedd?" spurte lillebror og fikk en forklaring som jeg oppfattet deler av: "... googler ... gentleman dog ... sjette bilde ...".

Etter å ha forsøkt den høflige tilnærmingen i flere meter, meddelte jeg at det ble bankstreik umiddelbart hvis ikke noen der fremme forklarte meg hvem som mimet hva.

De tok det sakte. To ganger. Ok, fire da. Det var ikke snakk om miming, men om noe som staves "meme" og som etter hva jeg forsto ble et slags begrep fordi noen luringer hadde begynt å bruke det på en litt annen måte enn det som opprinnelig var tenkt.

Da jeg følte at jeg begynte å få en viss forståelse av dette, befant vi oss på Oxford Street, og vi sto utenfor denne butikken. Snedig nok.

Universet slutter aldri å gi meg en albue.

Ja, da. Gni det inn.
Det mine to overlegne, blærete, korrumperte barn snakket om, var at vår stakkars hund, Whiskey, hadde blitt et meme. Bikkja, som er en tibetansk terrier og som går til frisøren oftere enn meg, ble nemlig fotografert før og etter klipping, og bildet ble lagt ut på nettstedet reddit.com.


Whiskey før og etter et besøk hos hundefrisøren Edgar
Etter det har bildet blitt manipulert og nå kan man altså google "gentleman dog" og få opp dette bildet som nummer seks:

Han får ikke lov å røyke inne

Whiskey slipper heldigvis ydmykelsen ved å se seg selv på nett på en stund. Han er nemlig på fjelltur. Men hvis han kunne velge, tror jeg han hadde blitt hjemme. I alle fall hvis jeg skal tolke bildet min kjære sendte:

Ingen dyr er så langt skadet under denne livsfarlige fjellturen

I mot mine streke anbefalinger, har disse to ... gentlemennene ... tatt seg opp i villmaken der der bare er stein, mygg og bjørner. Min kjære har forsikret meg om at det skal være helt trygt, men jeg forteller ham at det å gå med agn i bånd i form av en liten bamsemums, umulig kan være særlig gjennomtenkt.

Her i London er naturen representert i akkurat passe doser: da jeg bestilte room service hadde noen satt en blomst på brettet. Det holder i massevis for meg. Jeg er ingenting om ikke nøysom.

Risottoen med trøfler var også helt i min smak