Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

onsdag 31. juli 2013

På bunnen av min sjel

Mange ganger har jeg lurt på hvordan jeg ville oppført meg hvis alle hemningene mine forsvant. I dag fikk jeg svaret.

Hemninger er bra. Man bør ha høyre- og venstrebegrensninger enten de kommer fra religion, oppdragelse eller dyrekjøpte erfaringer. Hemninger holder verden fra galskap.

Men det må - som alt annet - ikke bli for mye. Vi må være litt romslige. Hva hadde verden vært uten Ari Behn, for eksempel? "Helt fin," sier du kanskje, men da vil jeg minne deg på at folk som ham gjør at folk som deg slipper å bli gransket.

Noe skal det jo skrives og snakkes om, og det er jo bedre at det skriver og sladres om at han gjør mye rart enn at det du gjør blir definert som helt ko-ko. Galskap er nemlig bare et spørsmål om hvor man setter grensen. 

*

I dag har jeg fått behandling mot min kroniske hodepine. En del av dette er å bli pumpet temmelig full av kjemikalier, og i cirka en time er jeg helt smertefri og i dyp søvn. Når jeg våkner blir jeg plukket opp av min man og kjørt hjem. Av denne transportetappen husker jeg som regel bare bruddstykker. Normalt bare innsiden av en heis, en kald bil (jeg er alltid kald når jeg våkner) og et gledelig gjensyn med dynen min.

Som regel har min sønn kjøpt kokosboller og is som står klare til jeg våkner etter noen timer i sengen, og han påstår alltid at jeg har truet ham med juling og arveløshet for å få ham ut på kalorishopping. Det er ikke usannsynlig, men etter å ha opplevd det samme hver 14. dag i to år, begynner jeg å lure på om han har en egeninteresse i dette. 

*

I dag våknet jeg av den kjemisk påførte Tornerose-søvnen. Frossen som vanlig, men nå måtte jeg også på do.

Jeg husker at jeg vaklet ut, at det sto en diger fyr og sperret døren for meg og at jeg sa "Flytt deg, din potetknuller".
Potetknuller, altså. Jøss og kors.

I mer balansert og våken tilstand greier jeg ikke engang å huske at jeg har hørt ordet før. Enda mindre orker jeg å se det for meg.

*

Dette er altså det som befinner seg på bunnen av min sjel.

Takke fanden for at jeg snøvlet. Og for at han svarte ett eller annet på engelsk.

En potet. Det får holde som illustrasjon i denne omgang.


mandag 29. juli 2013

Markens føde

- Se! Vent! Vent da! Birgitte, veeeeent! ropte min tante. Jeg sto utålmodig og ventet med en enda mer utålmodig bikkje i stramt bånd. Vi ville hjem. Det ville ikke min tante. Hun hadde nemlig fått smaken på hav og sand. Nærmere bestemt sitt barndoms paradis: Ringshaugstranda.

Dama var bare centimeter unna å begrave hodet i sanden. Hun gravde febrilsk og fortsatte å rope "Veeeent, jeg har den nå! Veeeent!"

Kom til tante!

Hun jaktet på en arenicola marina - eller fjæremark som det heter på vanlig. Fjæremarken er ikke så lett å se, men dritten dens har du helt sikkert sett. Det ser ut som dynger av tynn spagetti laget av sand. Det er altså sand som har gått gjennom fordøyelsessystemet til en mark. Yummy.

*

- Si ifra hvis du ser et hull! ropte min tante fra vannkanten. Hun hadde gitt opp markene og var på sneglejakt. Jeg så en hel masse hull fra der jeg sto og lurte på om hun tenkte på noen spesielle. Hull i asfalten, for eksempel? I hodet? Men nei, da. Hun tenkte på bitte små hull i sanden. Hull som en snegle hadde gjemt seg i.

Snegler er virkelig dumme. Og ekle. Jeg hadde bare lyst til å gå hjem. Bikkja så fortvilet på meg. Det er mulig at han er redd for snegler. Han er ikke så tøff.

- Veeent! ropte hun igjen. - Jeg har en nå! Se!

Hun hadde en klump i hånden og løp ut i bølgene for å vaske den ren, men kastet den fra seg i skuffelse. Det var bare en stein. "Kanskje sneglen ikke er så dum likevel," tenkte jeg og så for meg at den hadde rullet en stein foran inngangen til hulen sin.

Da vi endelig kom tilbake til hytta, var visst jeg den eneste som ikke hadde inngående kunnskap og interesse om biologien i strandsonen. Min sønn visste at "det var noe greier som spiste sand" og min mann sa at han godt visste at det befant seg en snegle et sted under sanden og at hullet røpet dens ringe bolig. De snakket lenge og jeg hadde ikke noe å bidra med, derfor holdt jeg kjeft.

*

Sånt gjør vondt. Ikke å bli holdt utenfor eller å føle seg kunnskapsløs, men selve prosessen med å ikke snakke.

I mangel på noe å bidra med, prøvde jeg å se for meg min mann som liten gutt: Blond, tannløs, solbrun og smilende med bøtte og spann. Nope. Det gikk ikke. Min mann er antakelig det eneste mennesket som er født voksen. Mine tanker gikk til hans mor.

*

At jeg har vært barn, er det ingen tvil om, og i anledning min tantes besøk, måtte det vises frem mer enn 30 år gamle bilder. Vi satt og bladde gjennom bunken da min sønn skvatt til. - Hva ER det der?

Jeg sa at det var meg og to nabobarn. Min tante holdt på å le seg ihjel. Det var visst håret mitt som var hysterisk morsomt. Hun skulle bare visst hvor lang tid min mor - hennes søster - hadde brukt på å få til den luggen.

Redrum, redrum

- Du ser ut som du kan se gjennom sjelen til folk, sa min sønn og grøsset mens håret reiste seg på armene hans.

Det er faktisk riktig. Jeg kan det, og har alltid hatt evnen. Og en som kan se gjennom folks innerste indre, gidder ikke bruke barndommen til å lete etter virvelløse dyr på stranden. Det er min enkle forklaring på min manglende kunnskap om livet i fjæra, og den holder jeg på.


Da jeg begynte å ordne håret mitt selv, ble alt mye bedre

søndag 28. juli 2013

Insektsintellekt

- Hvorfor kan ikke dyr lese? spurte jeg.

- Fordi ingen har lært dem det, svarte Gud. Jeg mente at han var litt vel enkel i svaret sitt. Jeg har tross alt ikke en gang klart å lære bikkja å hente en pinne. Gud mente det sa mer om meg enn om bikkja. Det grenset til uforskammet, sa jeg. "Pøh!" sa Gud.

- Hvis dyr kunne lese - eller i det minste forstå det jeg sa - hadde flere av dem overlevd, fremholdt jeg, og ga en detaljert beskrivelse av hvordan jeg grillet en flue med det nyeste av fluedrepingsteknologi. Gud sa at han ikke ville snakke med en kaldblodig drapskvinne.

Ingen dyr ble skadet i forbindelse med at dette bildet ble tatt

- Hey! Hvis du setter listen ved fluer, kommer du til å bli ganske ensom, blåste jeg. Uten fnugg av dårlig samvittighet.

- Jeg sa ikke at jeg ikke vil snakke med noen noen gang, sa Gud og jeg fikk mistanke om at Han var ute etter en unnskyldning for å slippe å snakke med meg.

- Hvis du ikke gidder å bruke tid på meg, kan du vel bare si det, sa jeg surt. Gud ble litt flau. Det virket som jeg hadde truffet spikeren på hodet.

- Det var ikke sånn ment, sa Han, men du må slutte med den drepingen.

- Hvis du hadde skapt de insektene litt smartere, hadde jeg sluppet å ta livet av dem, forklarte jeg, men hørte i det samme hvor hul forklaringen min var. Jeg hadde gitt offeret skylden for mine synder. En tabbe Gud naturligvis slo ned på umiddelbart.

Jeg fikk passet mitt påskrevet og var redd det ikke skulle være gyldig når jeg en gang skal ut på den siste reisen. Gud ville ikke gi meg noen forsikringer. Jeg sa at det virket som Han nøt det litt. Det var ikke så lurt å si. Nytt stempel i passet.

- Hvordan vet du at de ikke skjønner hva du sier, spurte Han. Jeg sa at det var vel temmelig åpenbart. Fluer og edderkopper hadde ikke frivillig kommet inn i mitt hus hvis de hadde vært litt lure. Gud lurte på om jeg hadde vurdert muligheten av å bli testet. Jeg svarte at jeg i så fall kom til å anse Ham som temmelig ond. I alle fall overfor de talløse insektene som enten er gjennomstekte eller flate.

- Hva med den edderkoppen du ikke fikk tatt? Den i gangen? spurte Gud og refererte årsaken til min manglende søvn de siste to nettene. Den svære, hårete, åttebente jævelen slapp unna både støvsuger, skrujern og en susende joggesko.

- Du mener den i hullet bak der vindusvaskesettet fra Jif står? spurte jeg.

- Stemmer, sa Gud. - Hvorfor tror du han bestemte seg for å gjemme seg akkurat der? Jo! Det var det tryggeste stedet i hele hytta! Den eneste grunnen til at du rørte den bøtta var at du snublet i den da du skulle støvsuge i gangen, din late kløne.

- Så du vil ha meg til å tro at den skjønte at jeg ikke kom til å vaske vinduer, spurte jeg surt mens jeg åpnet døren for å se hva slags vær det var. Gud flirte, men jeg lar meg ikke finte ut så lett. Jeg bestemte meg for motbevise både mennesker, dyr og guder og reiste meg opp for å fylle en vaskebøtte.

Men da hadde det jammen begynt å regne, gitt. Gudskjelov.

lørdag 27. juli 2013

- Jasså, så du står her og maler

- Jasså, så du står her og maler, sa en stemme utenfor gjerdet. Jeg gjenkjente den gamle gubben. Det var den samme gnålebukken som for to år siden sto i 30 minutter for å få kontakt med min mann som på det tidspunktet sloss med en enorm busk som skulle dø.

Da gamlingen endelig fikk oppmerksomhet, brukte han det dyrebare øyeblikket til å si "Jasså, så du skal ha bort busken, ja!".

Og hva annet skulle jeg svare enn akkurat det samme som min mann sa for to år siden, nemlig et bekreftende og selvfølgelig "ja".

Men den kontaktsøkende gamlingen lot seg ikke avvise så lett.

- Jasså, så det blir hvitt! konstaterte han.

- Ja, sa jeg. Overrasket over at jeg gadd å svare ham og litt sur fordi jeg må ha mistet evnen min til å be folk å dra til helvete slik at de gledesstrålende løper hjem for å pakke det nødvendigste.

- Ja, for det var jo gult, vet du, sa min nye bestevenn.

- Ja, jeg vet det, sa jeg litt grettent. Halve hytta er fremdeles gul, hvordan kunne jeg unngå å vite det? Det er tross alt jeg som står her og maler. Og det er jeg som har brukt to år på å overtale min mann til å bytte ut fargen.

- Jeg liker gult, jeg, sa gnagsåret.

"Jeg ville heller telle gresstrå enn å snakke med deg og jeg vil heller pugge resultater fra herrenes 10 000-meter på skøyter i perioden 1960 til 1980 i stedet for å vite om du liker gult eller hvitt," tenkte jeg, men jeg sa ingen ting. Lengdeløp på skøyter er mer kjedelig enn å se maling tørke.

- JEG LIKER GULT, JEG, sa han igjen. "Gå videre, din mark" tenkte jeg.

- Så nå blir det hvitt, ja, sa han igjen. Jeg bestemte meg for bare å svare på direkte spørsmål og konsentrerte meg hardt om å gnure penselen inn i treverket. Et hvert spor av gult skulle bort.

- Ja, den har jo vært gul i mange år, pludret det bak meg. Utrolig at han ikke snart ble sulten. Eller måtte på do. Jeg lot som han var luft.

- Og gult er jo flott, vet du, feilinformerte gjøken.

Jeg vurderte å begynne å plystre "Jeg gikk en tur på stien" for å understreke at jeg ikke la merke til ham. Jeg lurte på om det gikk an å drukne noen i et tiliters malingspann. Men siden maling er dyrt, så jeg i stedet for meg hvordan jeg dro ham med meg ned til vannet og begravet ham i sand til halsen.

Kunne han ikke bare passe sine egne saker? Komme her og forstyrre en hardt arbeidende meg på en hard tiltrengt feriedag? Finnes det ikke gamlehjem for folk som er over 120 år? Sånne gamlehjem som man leser om der oldingene blir stengt inne slik at de ikke skal vandre rundt å plage oss unge? Eller hvordan var nå det der igjen?

- Ja, ja, takk for praten, da, sa han plutselig. - Det var hyggelig å snakke med deg.

Og der sto jeg og følte meg som verdens største drittsekk. Jeg ropte "hadet", men det tror jeg ikke han hørte.


torsdag 25. juli 2013

Back from the future

Dagen startet med at jeg fant to nye rynker. Det er ikke så oppsiktsvekkende, men at rynkene er så dype at jeg fant et øyevippehår på bunnen i en av dem, er helt nytt.

Etter en nokså tøff start, så jeg derfor frem til en hyggelig kveld: en familiestund foran TV'n.

Vi zappet oss frem til kanalen Viasat 4 og filmen X-men. Det var mot min manns stemme, men siden jeg har trippelstemme og siden bikkja ikke har stemmerett, ble det mutanter som kjemper i en "ikke så fjern fremtid".

- Se på Halle Berry og hun andre der! De har grått hår, sa jeg, og understreket: - Og dette er I FREMTIDEN!

Grått hår = veldig kult, og ikke gammelt i det hele tatt


Jeg mener fremdeles det at både jeg og Berrys rollefigur har grått hår holder som bevis på at jeg er innovativ og svært tett opp til en superhelt. I massevis, holder det.

- Du er "back from the future", fastslo min mann og løftet vinglasset. Og sånt gjør meg alltid litt mistenksom. Man skal slippe å drikke seg til mot for å si noe til kona. Det man ikke tør å si i edru tilstand bør være usagt.

- Hva mener du med det? spurte jeg og merket at min sønns oppmerksomhet ble rettet mot oss. Det kan ha vært noe med tonefallet mitt.

- Jeg kan se det på ørene dine, sa min sønns far.

- Oh, no you didn't, sa min sønn. Han var så imponert at han snakket engelsk. Det er en ungdomsgreie.

Jeg ventet på at min mann skulle si noe pent for å gjøre det godt igjen.

- Det er ikke det at de er så store, men de er så spisse, sa han. Mitt barns helt og nattens festmåltid for områdets mygg.

onsdag 24. juli 2013

Tegn i teksten

Tenkt deg en tekst uten punktum: Man kan dø av surstoffmangel eller kjedsomhet av sånt. Og selv om du ikke er stor fan av aksenttegn, så er det en god idé å skille mellom én ku og en ku. Les de to ordene høyt, så tror jeg du skjønner hva jeg mener. Tegnsetting er nyttig, om ikke nødvendig.

Mitt favorittegn er punktumet. Semikolonet har jeg et litt anstrengt forhold til - og jeg vet at jeg ofte bruker det galt - men noen ganger synes jeg likevel at det passer så godt at jeg sniker det inn.

*

Semikolon burde forresten ikke hete semikolon. "Semi" betyr halv, men et semikolon er ikke et halvt kolon. Et semikolon er et punktum og et komma. Man skal altså ikke høre på hva det kaller seg, man skal se hvordan det ser ut.

Et semikolon brukes mellom to hele setninger som henger litt mer sammen enn hva de ville gjort hvis de var skilt med et punktum, og litt mindre enn hvis de var skilt med et komma. Når du som leser ser et semikolon (;) skal du stoppe litt mer opp enn ved et komma, men litt mindre enn ved et punktum. Skjønner? Fint.

Et punktum er det ikke mye tvil rundt. Verken når det settes eller i mer overført betydning. "Da setter vi punktum for denne saken," kan du si hvis du er møteleder, og da må de andre holde kjeft. Du bestemmer. Du har punktumet i din makt.

Et punktum er endelig. Det markerer en slutt. Det er egentlig litt trist, men ganske imponerende av en liten fluelort, ikke sant?

*

Ett punktum betyr at noe er over, men tre punktum betyr at noe fortsetter. Er det ikke spennende? Jeg liker tre punktum veldig godt. Se bare på denne forskjellen: "Og så levde de lykkelig alle sine dager." i motsetning til: "Og så levde de lykkelig alle sine dager ...".

Den siste er en åpen slutt. Du kan dikte selv! Du kan legge inn all verdens drama, ti lottogevinster, fire babyer, fantastiske reiser og andre opplevelser. Du kan gjøre hva du vil. Tre punktum forlanger at du bruker fantasien. Tre punktum gir deg alle muligheter.

*

De kan til og med redde deg fra synden. Hvis du tror på den slags. Du kan banne av hjertets lyst uten at noen kan ta deg på det. "F... heller!", "Din j... dust!" eller "F... i svartbrente h...!" kan du skrive, og alle vil forstå hvor sint du er og akkurat hva du vil si, men ingen kan be om at du vasker munnen din med såpe.

Tre punktum er din venn, men ikke misbruk dem. Hvis teksten din stort sett består av prikker, bør du kanskje skrive om noe annet, for da kan det være vanskelig å skjønne hva du mener.

*

Forståelse er nemlig hele poenget med tegnsetting (eller interpunksjon, som det også heter, men det er det jo ingen som skjønner). Punktum, spørsmålstegn, komma, utropstegn og alle de små tingene som står oppå eller mellom bokstaver, er funnet på for at du skal formidle tankene dine så nøyaktig som mulig.

Punktumet har en tilleggsdimensjon. Det definerer jo hele livet! Alle hendelser har en slutt; alle opplevelser har en ende. Jobben vår er å lage best mulig innhold før vi avslutter.

Jeg trodde jeg husket en barnesang med strofen "punktum, punktum, komma, strek" og Googlet det for å finne hele  sangen. Her er den. Pussig nok med en reklame for sexleketøy. Jeg antar at det betyr at punktum er morsomt både for voksne og barn.


tirsdag 23. juli 2013

M/S Birgitte

Familien har fått sin første båt. Siden den er nokså liten, og vi har to kajakker, en VG-jolle og en Sunflower fra før, kunne vi kanskje sagt at det var den femte båten vår, men det er ingen vits i å late som; Vi har båt med motor for første gang.

Jeg har aldri hoppet ut i noe annet som er dypere enn en sølepytt. Selv da har jeg som regel målt den på forhånd. I alle år har jeg forklart min langsomme tilnærming til vann med at jeg må bruke briller for å se hvor bakken er, og det samme gjelder naturligvis også vann; overraskelser er en uting så lenge de ikke kan måles i karat.

*

Øynene mine er så kompliserte at de ikke kan ha kontaktlinser, og siden de heller ikke kan opereres, er jeg dømt til et liv med briller. Min mann sa en gang at normale øyne ikke hadde vært en naturlig del av et så merkelig hode, og den gang var jeg så forelsket at jeg trodde det var et kompliment.

*

Okke som: Hvis du bader med briller, svømmer du med hodet pent og pyntelig over vann. Du har antakelig forstått at det passer meg fint. Små båter man kan falle ut av hvis man treffer skjevt på en bølge, er dermed heller ikke min greie, så båtlivets gleder kan resten av familien ha i fred.

Bikkja og jeg trives best i hengekøya mens vi venter på at gutta skal få et så alvorlig angrep av trefotssyken at de kjøper en 50-meters yacht.

Og det kan jo skje når som helst, tenkte jeg og tok dyret med ned til vannkanten for at han skulle venne seg til tanken. Da han skjønte at jeg ikke kom til å tvinge ham til å bade, ble han så glad at han rullet seg rundt i sanden.

*

- Henrik og jeg har snakket om hva båten skal hete, sa min kjære da vi kom tilbake.

Jeg må innrømme at jeg ble litt smigret, for jeg trodde jo jeg visste hva som kom. Selv om jeg ikke liker båter som ikke har en romslig dusj ombord, kan jeg godt være gudmor, og jeg har ikke noe i mot at det står "Birgitte" med gullbokstaver på en båt selv om jeg naturligvis helst vil at de skal skrive det med sort.

- Ja, den må jo nesten ha et damenavn, da, smilte jeg. Som for å si at "ikke det at jeg er innbilsk, eller noe, altså, må man så må man og jeg stiller opp, jeg, vettu".

- Den må jo det, sa min mann litt oppgitt. Og det husker jeg at jeg stusset litt over. Så kom det:

- Og selv om vi diskuterte det i en hel time, kom vi ikke frem til noe!

Jeg skulte bort på ham. Han lurte på om det var noe galt.

Og uten å vente på at jeg formulerte et knusende, fornærmet svar sa han: - Du ser litt trøtt og sliten ut. Har du vondt i hodet eller trenger du bare nye briller?

Jeg gikk og la meg og lot den sandete bikkja åle seg rundt på hans side av sengen.

Jeg har aldri vært noen fullrigger, ikke engang en halvrigger


mandag 22. juli 2013

Fly, flue, fly!

Hvorfor er fluer så hinsides tette i pappen? Er det fordi de er så små?

Størrelse kan ikke ha noe å si her, for hvis man var smartere jo større man var, hadde for det første min mann vært smartere enn meg, og for de andre hadde elefantene regjert på jorden.

I alle fall i Afrika. Her oppe i nord hadde vi vel lidd under borgerkrigen mellom bjørner og elger.

Jeg satt og leste foran den åpne verandadøren da jeg ble oppmerksom på en flue som dunket mot vinduet. Den ville ut.

Eller kanskje hadde den bare et enormt selvbilde og prøvde å fortelle meg at jeg måtte åpne begge dørene slik at den kunne fly videre

Nå kan jeg jo ikke være sikker på at den ville ut, det kan jo hende den fant glede eller lettelse i å ta rennafart og smelle skallen mot glass, men la oss nå si at den ville ut. Hvorfor i all verden prøvde den ikke dørbladet til høyre? Om ikke annet så for en avveksling?

Den ble nok ikke noe smartere av å få den lille hjernen sin banket opp på den måten, men så slo det meg: Flua har en ektemannflue som har sagt noe ordentlig teit! Kanskje hun rett og slett synes det var litt godt å slå hodet i et vindu?

Da jeg hadde glodd på den lille selvskaderen i ti minutter, dæljet jeg til henne med lørdagens utgave av Finansavisen.

Jeg kunne bannet på at jeg hørte et lettet sukk rett før jeg traff.

lørdag 20. juli 2013

"Bzzzzzz, du er død"

Rett før leggetid i går kveld, hørte jeg det dunket i taket. Dunket var etterfulgt av en dyp bzzzzzing. Dunket var dypt. Det kunne vært en bzzzzzende tennisball, men noe sånt har jeg aldri sett, så jeg antok at det var et enormt insekt.

Jeg ba tynt om at min mann ringte politi og forsvar og var selv på vei til å ringe mine kolleger i justis- og beredskapsdepartementet. Men min mann gikk bare ut på kjøkkenet og hentet ett tørk med håndklepapir.

Ett tørk, altså. Han kom jo ikke engang til å kunne dekke over ansiktet til den enorme skapningen som fløy rundt i hytta.

*

Han holdt på i en god time. Uten hell. Til slutt ropte han "Jeg har deg, din jævel!" i det han stupdykket ned bak spisebordet og slo infernalsk i gulvet med knyttneven. Endelig kunne vi legge oss trygt.

Poenget - som jeg akkurat har forstått - var at det ikke kan ha vært spor av kjempeinsekt i det håndklepapirtørket han puttet i søpla. HAN LURTE MEG!

For da jeg sto opp i morges, så jeg en enorm flyvebille ligge på ryggen foran verandadøren. Jeg antok at den hadde prøvd å flykte og at den hadde dødd etter gjentatte ganger å ha flydd med hodet først mot glasset.

Det burde slått meg som rart at vinduet var like helt.

*

Heldigvis er jeg ikke så redd for døde dyr, så jeg tok fem lag med håndklepapir og plukket billa opp. (Tapperhetsmedaljen kan sendes pr post, jeg trenger ikke noen parade eller storslagen seremoni. Ok, en liten parade er greit, forresten. "Konsert på Rådhusplassen," sa du? Mtja. Vi kan diskutere det.)

Da jeg skulle knuse den for å forsikre meg om at den ikke bare spilte død for å drepe meg, skjønte jeg at det bare var et tomt skall.

Billa hadde vokst ut av skallet sitt ... og det gamle skallet var omtrent på størrelse med en sko.

"INSEKTET ER HER FORTSATT! DU DREPTE IKKE ENGANG EN FLUE I GÅR! JEG HAR VÆRT I LIVSFARE I FLERE TIMER!" hylte jeg. Men han var i dusjen og hørte ikke noe.

Det kan hende jeg drar hjem i dag.

En fyrstikkeske (fordi du vet hvor stor den er - de fleste humler vil for eksempel få plass inni en sånn eske), et tørk med håndklepapir og en sko i størrelse 46. Skoen likner faktisk litt på insektet. Tenk deg at lissehullene er øyne, lissene følehorn og at åpningen er gapet. Det mangler bare de spisse tennene.


fredag 19. juli 2013

Hvitt raseri

Jeg glodde rasende på ham. Hat og vemmelse lyste ut av øynene mine. Jeg foraktet ham, han var den største idioten av dem alle. Et kryp. Ikke verdt vann.

Jeg skulle til å rope inn i ansiktet hans, men jeg kom ikke på noe som var stekt nok til å beskrive det jeg følte. Han representerte alt jeg ikke liker, alt jeg ikke kan fordra, alt som gjør meg så forbanna at alt gjør vondt. Det hvite raseriet fylte hele kroppen min, det var elektrisk.

Jeg kjente hodepinen komme.

I et lynglimt så jeg for meg at hjernen min eksploderte av sinne; Jeg så blod, gørr og hjernemasse renne ned fra veggene. Jeg så hvordan en spiss bit av hodeskallen min fløy i lysets hastighet og borret seg inn mellom øynene hans.

Alt jeg ville var å hyle. Hyle til han forsto hva slags gedigen tabbe han akkurat hadde gjort.

Alle banneordene jeg visste om raste gjennom hodet mitt. Alle fornærmelser verden har hørt ble forkastet.

Det fantes ikke ord for det jeg følte, derfor brølte jeg bare "P M S!!!"

Han så rolig på meg og var dum nok til å gjenta det han akkurat hadde sagt: "Hvor er treningsbuksene mine?"





torsdag 18. juli 2013

Jordens bøtteknotter

Jeg er hun med vateret. Jeg skulle selvsagt ønske at jeg kunne si at jeg var hun som holder grenene sammen (for vår jord) eller noe annet viktig, men nei, da. Jeg er hun med vateret.

Nå var det et skikkelig langt og fint vater, og det hjelper jo litt, for hvis jeg bare hadde vært hun som holdt det lille, puslete vateret, hadde jeg blitt litt lei meg.

Et kjempelangt og veldig fint vater

Men sånn som det var i dag, greide jeg å opprettholde selvfølelsen. Jeg er jo tross alt ikke mer enn en bøtteknott i den store sammenhengen, og en bøtteknott kan ikke forvente seg så mye mer av livet enn å få lov til å holde det store vateret en gang i blant.

Nå for tiden er det ikke mange bøtteknotter å se. Det betyr ikke at vi som er jordens bøtteknotter blir mer attraktive eller eksotiske. Nei, en bøtteknott var, er og blir en knøttliten detalj i det store bilde. Du vet kanskje ikke engang hva en bøtteknott er? Ikke det, nei.

En bøtteknott er en liten dings (knott, altså) på toppen av et lokk. Når man skal løfte opp lokket, tar man tak i dingsen/knotten. Lokket hører til en bøtte, og hvis en bøtte trenger lokk, skjønner du kanskje at bøttas innhold ikke egner seg for å vises frem.

Vi bøtteknotter blir altså brukt til å beskytte verden fra det uønskede.

Sånn kan det i alle fall sies hvis man skal fremstille rollen vår på en litt viktig måte. En annen måte å se det hele på, er naturligvis å fremstille bøtteknotter som en utdøende rase som ingen vil huske når den er borte.

*

I dag fyller Nelson Mandela 95 år. Han er ingen bøtteknott. Han er en som generasjoner etter oss vil snakke om og beundre. Han er en helt. Et ekte forbilde.

Han kjempet mot urett i 67 år og i dag har det derfor gått ut oppfordringer om å bruke 67 minutter av dagen til å gjøre en god gjerning.

Jeg kan ikke skryte av å ha brukt 67 minutter på å gjøre verden til et bedre sted. Det å holde et vater for at kledningen på hytta vår skal se pen ut, kvalifiserer dessverre ikke.

Men dagen er ikke over, og hvis alle dere som enten er jordens salt eller verdens lys og alle dere som bare er bøtteknotter som meg tar i et tak enten i dag eller i morgen eller kanskje både i dag og i morgen, kan vi kanskje forlate dette stedet i litt bedre stand enn da vi kom.

Og nå snakker jeg ikke om hytta, jeg mener verden.

Ha en fordomsfri og nyttig aften alle sammen!

onsdag 17. juli 2013

Collateral damage

Det er mulig at de fleste ulykkene skjer i hjemmet, men i går holdt jeg på å dø på hytta.

Det er litt avansert å forklare, så bær med meg nå: Se for deg at jeg ligger på en solseng, jeg ligger på magen og leser med boken på bakken og albuene ned i gresset. Bikkja er bundet til et huskestativ som står foran meg på høyre side. Han sover i skyggen på min venstre side.

Plutselig fyker han avgårde for å drepe en inntrengende katt. Båndet hans strammer seg over halsen min og hodet mitt blir slengt bakover.

Skjønner du? Ikke bare holdt jeg på å brekke nakken, jeg holdt på å miste hele hodet og bli kvalt samtidig. Garottering, tror jeg det heter. Og det høres ikke godt ut, ikke sant?

Hund, bånd og skyggen av huskestativet

Jeg ble naturligvis svært takknemlig da jeg forsto at jeg overlevde. En mindre nakkeplage er bare småtteri når man tenker på hvor galt det kunne gått. Kombinasjonen av en topptrent, illsint kjøter og en tynn line skal man åpenbart ikke spøke med.

Ikke kan han straffes heller, for han er bare fire år. Han hadde sluppet unna med drapet på meg; Han kunne begått den perfekte forbrytelse. Men det vet han heldigvis ikke.

I min takknemlighet, gikk jeg til Mac'en min og søkte på ulike måter å dø en unaturlig død på. Jeg fikk opp 24 ulike metoder! Halshugging av hundebånd var ikke en av dem, så da har vi 25.

*

Jeg skal nevne et par av de mer spesielle. Skyting, knivstikking og giftmord blir litt for vanlig, dessverre. Å rives i stykker av fire hester, er heller ikke noe jeg kommer til å bruke tid på. Heller ikke henrettelse ved elefant, eller død ved å få en mur over seg.

Eller brenning. Det minner dessuten for mye om heksejakten for noen hundre år siden, og jeg har ikke så veldig gode minner fra den tiden.

Det der gjør vondt!
Vi har forresten 26, for nå kom jeg på en til; bløgging. Det høres jo ut som blogging, men blogging er sjelden noe man dør av selv om noen gale menn med mye skjegg og et sykt syn på menneskeverd prøver så godt de kan. Heia Malala, forresten.

Bløgging er død ved tapping av blod. Det er en djevelsk måte å dø på og blir ofte beskrevet av krimforfattere som skriver om litt mystiske ting og mektige sammensvergelser.

*

En annen måte å dø på er blodørn. Den er uggen, altså. Metoden var populær blant vikinger, og når noe er populært blant folk som synes at fluesopp er godt, vet du at de er troende til å pønske ut vanvittige ting. Han som fant ut at man skulle fjerne ribbena på en stakkar for å rive ut lungene (aka blodørn) må virkelig ha vært høy på soppstuing, for makan til barbari kunne jeg ikke ha forestilt meg.

*

Før år 1700 kunne danskene med loven i hånd radbrekke folk som hadde gjort noe galt. Det var en streng straff, så den ble bare brukt på de verste forbryterene. Nå er det jo ikke sikkert at vi har et sammenfallende syn på hva som var virkelig ille, og jeg vet ikke hva man hadde gjort for å fortjene radbrekking i gamle Danmark, men jeg håper virkelig det var mer enn å spytte på presten eller noe, for radbrekking vil man helst unngå.

Særlig fra "neden".

Radbrekking er å få hver eneste knokkel og hvert eneste ben knust av for eksempel et kjerrehjul. Derav navnet, for "rad" betyr "hjul" på tysk. De verste kriminelle fikk kroppen knust fra bena og opp ("neden") og de nest verste fikk lov til å bli knust fra oven - altså fra nakken og nedover. Etter at bøddelen hadde knust nakken på stakkaren, merket han ikke så mye til resten av mishandlingen.

Så neste gang du bruker ordet radbrekke når du for eksempel skal gå gjennom en tekst eller et forslag kollegaen din har kommet med, så send en tanke til stakkarene som fikk kropen knust og hengt opp til skrekk og advarsel.

*

Et annet ord vi bruker innimellom er "Spissrotgang". Hvis du blir nødt til å gå spissrotgang, har du muligens tabbet deg litt ut, men du kan være glad for at alt du trenger å gjøre er å gå litt rundt omkring med bøyd nakke og si at du angrer.

Hvis du hadde vært soldat i Norge før 1814 og blitt dømt til å gå spissrotgange, måtte du passere alle dine medsoldater mens de slo deg med stokker eller pisket deg. Bak soldatene sto det offiserer som slo de soldatene som ikke dæljet hardt nok.

Bare for å vise alvoret ved en spissrot-straff, nevner jeg at i desember 1709 ble to soldater fra det danske Marineregimentet dømt til å gå 36 ganger gjennom en rekke med 3.000 soldater. Du kommer ikke levende fra over 100.000 slag.

*

Hvilken straff bikkja hadde tenkt ut at katten skulle få, aner jeg ikke, men jeg tror katteskinnet burde være glad for at nakken min bremset farten på den illsinte pelsdotten vår.

Hvis du er en katt eller en innbruddstyv, bør du passe deg for han her
Hvis du er kosedyr har du en snøballs sjanse  i helvete. Null, med andre ord.



tirsdag 16. juli 2013

En sur nummer to

I disse dager er mange i det litt udefinerte landet Syden. Der har jeg også vært. To ganger. Den første gangen var jeg med familien på tur. Jeg var 17 år og synes alt var teit.

Spesielt håpløst mente jeg det var å måtte bli slept med på den obligatoriske grisefesten. Det var ren lidelse, og det er godt dokumentert:

"Hat, hat, hat. Det går sikkert fortere over hvis jeg lukker øynene."

Min grettenhet har nok plaget famillien i mange år. Når jeg er sur, merkes det. Jeg er ikke den som lider i stillhet. Eller jo. Jeg er nokså stille, men jeg sender ut så mye dårlig karma at både potteplanter og dyr tar bena på nakken.

Menneskene rundt meg lurer på hvorfor nakkehårene reiser seg og fordøyelsen stopper opp. Jeg har også blitt beskyldt for å forårsake urolige ben, og til tross for at jeg tilbakeviste det med tonnevis av arroganse og medisinsk dokumentasjon, kan det hende at det er korrekt.

*

Jeg var en bortskjemt drittunge til langt opp i tredveårene. Nå har jeg blitt litt bedre. Det vil jeg påstå. Nå er jeg bare bortskjemt.

Jeg er tross alt ingen unge lenger.

*

Den andre sydenturen var selvvalgt og derfor noe helt annet. Min beste venninne og jeg dro til Mallorca.

Oh, yeah.

Vi sjekket opp kelnere på hotellet - men de trodde det var dem som sjekket opp oss - og vi snek oss inn i nabohotellets badebasseng midt på natten sammen med en gjeng tyske gutter som jeg snakket flytende tysk med. Det var den gang. Nå kan jeg knapt overleve i en tysk selvbetjeningsbutikk.

Alt dette på bare to dager. For den tredje dagen var jeg så solbrent at jeg verken kunne ligge på magen eller ryggen, og jeg måtte få krykker fordi benet mitt plutselig hovnet opp til dobbelt størrelse.

Før jeg fikk krykker, fikk jeg bistand fra disse to tyske gentlemens. Jeg husker det som helt greit.

Beathe, Manuel (eller Carlos), Carlos (eller Pepe) og meg

Beathe: "Kjære kelner, kan du bli med opp på rommet og drepe et skummelt dyr?"
Kelneren Josef: "JAAAAAA! <3 <3 <3"
Drapsvåpen: En sivmadrass
Skummelt dyr: En salamander

Mitt offer, Manuel

Min vakre venninne, Beathe (som har spart på alle bildene fra turen)

Min vakre venninnes beiler nummer 1,  Carlos

Min vakre venninnes beiler nummer 2, Pepe

Uførheten og legens ordre medførte en viss begrensning i min virksomhetsradius, og jeg satt stort sett under et tre med et vått håndkle over leggen mens min venninne gjorde øya utrygg. Hun fikk med seg erfaringer som å bli Miss "en eller annen"-bar og å nesten bli vitne til et mafiadrap etter at en av kelnerne på hotellet tok henne med til familiens restaurant.

De dro på scooter. I vill fart og antakelig uten hjelm. De ankom rett etter politiet, og liket var antakelig både blødende og varmt. Jeg var dødsmisunnelig.

En morgen våknet jeg i 7-tiden (på det tidspunktet hadde jeg og alle pensjonistene som bodde på hotellet samme døgnrytme) og hinket meg ut på badet. Der fant jeg en minimal leopardbikini og et premiebånd ("1st place in miss LocoLoco-bar July 1987") pluss en gedigen blomsterbukett hun hadde plassert i bideen da hun kom til hotellet i 6-tiden.

"Æh. Skjedde det noe spesielt i går, eller?" ropte jeg ut til henne. "Nei ... ikke no' særlig," svarte hun i halvsøvne.

Nettopp.

*

Jeg har alltid vært den stygge venninnen, men jeg vet ikke om det er så ille. Man blir jo tøff av sånt, og det skal mye til for å vippe meg av pinnen.

Selv ikke en idiot av en grisefestfotograf som insisterte på å ta bilde av meg med en tåpelig hatt, greide å få meg til å smile mer enn dette:

"Ett knips til og jeg graver ut øynene dine med en sløv skje
og dytter kameralinsen din opp et sted Gud mente Adam burde dekke til."


mandag 15. juli 2013

Ketsjupkjærleik

Noen ganger tenker jeg at jeg har verdens beste mann. Han lager mat til meg, er kjempesterk og veldig lur noen ganger og dessuten er han spesielt generøs når det gjelder gaver. Jeg bærer ikke engang mine egne handleposer når han er med. Men det er han jo sjelden når jeg shopper, og posene blir smuglet inn i garderoben uten hans vitende.

Når kredittkortregningen kommer er alt man kan høre et stille sukk. Han klager aldri. Bortsett fra når han kjører bil og det er andre trafikanter på veien.

*

I går satt jeg i stuen da han ropte: - Nå er ostesmørbrødene dine ferdige!

Legg merke til at han har tegnet hjerter med rikelige mengder ketsjup
(og at det øverst til venstre ser ut som en alien).

Jeg småløp ut på kjøkkenet og kastet meg rundt halsen hans. Han ble overrasket, men også litt glad, tror jeg. Vi var tross alt hjemme alene, og hva som helst kunne skje.

*

Han skulle ikke ha ostesmørbrød, hans middag var rester fra dagen før: lammekoteletter, pølser og potetsalat. Kjøttet gikk rundt og rundt i mikroen, for det hadde ligget en del timer i kjøleskapet.

- Kan jeg få et kyss mens maten din blir varm? spurte jeg flørtende. - Et skikkelig klinekyss?

*

Og det fikk jeg. Vi kysset til lyden av pølser som ble hurtigvarmet av sterk stråling. Du kjenner lyden; "Popp ... popp ...popp".

Da hvisket han inn i øret mitt:

- Jeg kan høre fettet ditt poppe.

Resten av kvelden så vi filmer vi har sett før.

søndag 14. juli 2013

Det som kommer fra oven

Jeg var akkurat ferdig med boken "Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg" og hadde fått med meg at Dan Brown starter sin nyeste bok "Inferno" med sitatet "De mørkeste stedene i helvete er reservert for de som forblir nøytrale i tider med moralsk krise" da jeg tenkte over at himmelen jammen var blitt mørk.

Dan Browns sitat var godt, men han skal slite for å skrive bedre enn Kjersti Annesdatter Skomsvold som skrev om å gå fort og å bli mindre.

*

Hengekøyen min gikk sakte frem og tilbake for bikkja hadde akkurat hoppet ned for å kjefte opp en syklist som nedverdiget en hundekollega av ham ved å binde hundebåndet til sykkelen. Jeg tipper den lille hårballen vår hadde stått støtt i tider med moralsk krise.

Jeg tenkte litt mer over om jeg skulle pakke sammen og gå inn, og da både hørte og kjente jeg den første regndråpen.

Splash!

"Jøss, den var diger!" tenkte jeg og ventet på en til. Men den kom ikke.



For det var ikke regn. Jeg var blitt truffet av en måke med diaré.

*

Men siden jeg er utstyrt med en sjelden evne til å se det positive i alt - eller det er helt feil, faktisk, jeg er negativ som bare faen og ropte høyt at måkejævelen skulle komme tilbake og sloss som en mann - uansett, da; jeg mente i alle fall å ha hørt at det å bli nedskitt av en fugl skulle bety lykke, så jeg gikk inn og lette gjennom Internett.

Sammenhengen mellom lykke og fugleskitt lot seg ikke dokumentere. Derimot fant jeg dette:

Burde man ikke nikke
tilfreds, og glede seg litt,
hver gang man nesten, men ikke
blir truffet av fugleskitt.

*

Og da jeg spolte tilbake, kom jeg på at jeg har blitt truffet av fugleskitt før. Jeg husker at jeg var stivpyntet, kanskje seks-syv år og at kjolen og håret mitt ble nedspylt av dritt fra oven.

"Det betyr lykke, Birgitte," sa min mor. Og jeg la umiddelbart alle planer om et ukontrollert hysterisk anfall på is. Jeg fikk en utvetydig bekreftelse på at jeg var verdens midtpunkt; Jeg var utvalgt! Og noen år etter det, vant jeg et bilde av Jesus i en loddtrekning.

Jeg synes i alle fall det er dumt å avfeie det som en tilfeldighet.

Morgenstemning

Kan du huske Twin Peaks? Den litt skumle stemningen, menneskene som plutselig bare sto og så tomt på deg gjennom tv-skjermen, musikken som fikk håret til å reise seg på armene dine selv om alt du så var bilder av en låve.

Akkurat sånn - med unntak av musikken - var det da jeg gikk ut for å lufte bikkja i morges.

En bitte liten dame med rødstripete genser og altfor store gummistøvler kom langsomt stigende ut av en hekk, en eldgammel motorsykkel med sidevogn gled forbi mens sjåføren stirret på meg og nede i fjæra - halvt skjult bak høyt gress - sto en annen mann og smilte et slags Mona Lisa-smil.

*

Det slo meg at han enten sto og tisset eller at han hadde noe vondt i sinnet, og det var akkurat det sekundet med uoppmerksomhet som gjorde at verden mistet ethvert skinn av mystikk.

*

For der lå plutselig min hund og rullet seg i dritt.

*

Jeg ble til en bannende kjerring og halte ham ned til vannet. Han hater vann. Jeg fikk av meg joggeskoene mens han hysterisk dro i båndet. Bort fra vannet, bort fra den gale kjerringa.

Dessverre for ham er jeg såvidt sterkere enn en 11-kilos kjøter med panikk. Han så på meg og forsto at det ikke var noe vits i å protestere verbalt, i stedet ble det fra hans side en ordløs kamp mot overmakten, men det gjorde ikke noe, for jeg hadde ord nok for oss begge.

Fire walk with me


lørdag 13. juli 2013

Minner

Sommeren i Norge kan være veldig deilig. Late hengekøyedager og masse sol. Rusleturer på stranden med innlagt iskrempause og grillmat til middag. Ren idyll.

Jeg har en ny regel. Den er litt modifisert fra i går, for da var regelen "Ingen snop i sommer", nå er den "Kun snop mens du er i bevegelse". Og siden vi akkurat har kommet hjem fra en spasertur, er jeg nå stappfull av is. Det er ikke noe krav til fart i min nye regel. Heldigvis. Man kan jo ikke spise is mens man jogger, heller. Det ville sett veldig dumt ut.

*

For å komme til iskiosken, må vi gå gjennom en campingplass. Det er jo et eventyr i seg selv for en som ikke klarer å forholde seg til boenheter uten innlagt strøm, vann, trådløst nett og porselen på badet. I tillegg er jeg jo opptatt av at man skal skrive korrekt, og da blir selvsagt dette foreviget:

Gørrfult

Stranden vi bor ved er full av minner for både min mann og meg. Han har tilbragt store deler av barndommens sommere her, jeg har feiret St. Hans på stranden i mange år. Sannsynligvis har vi sett hverandre, og jeg antar at jeg tenkte "vestkantramp" og han tenkte "det der var en rar gutt".

For på den tiden så jeg sånn ut:

Jeg hatet håret mitt før min mor gikk løs på det med saksen også.
(Jeg er til venstre på bildet)

Barndomsminner er mye verdt. Noen ganger kan minnene strømme på ved synet av dette:

20 kroner for en sånn, er ikke dyrt

Det skjedde med meg i dag. Synet av fargerike plastspader fikk meg til å tenke på tiden da jeg bodde i Stavanger og gravde i sanden på Solastranda:

Min far og meg
Den gangen var jeg ganske søt, jeg hadde vokst av meg det verste fettlaget og hadde enda ikke fått briller, kviser og krampekrøller i håret.

Her ble det verre:

Kaken ser god ut

Merk den grønne sofaen som min mor fremdeles mener at var griselekker og den brune veggen bak. Prøv å unngå å se på meg (som har en baby på fanget for å prøve å dra oppmerksomheten bort fra permanentkrøllene og colabunnbrillene).

Duken er jo en historie for seg selv, og burde kanskje vært brent i en rituell seanse for å være sikker på at den ikke gjenoppstår. Jeg mistenker at den fremdeles ligger i ett eller annet skap hjemme hos mine foreldre. Enten begrunnet i at "sånt blir moderne igjen" eller "det kan jo hende en av barnabarna trenger en duk når de flytter hjemmefra".

*

Det ultimate sommerminnet er imidlertid krabbefiske. Fiskesnøre, et oppbanket blåskjell, en klype og en bøtte. Det var alt som skulle til for å holde oss i ånde en hel dag. Vi var nøttebrune på ryggen (vel, ikke jeg, for jeg har alltid vært blåhvit hele året) og fikk skrubbsår på magen.

Vi brukte en vaskebøtte eller en gammel isboks.
Nå kan man få kjøpt en egen bøtte som bare koster 69 kroner ...

Alle de små, livredde krabbene ble sluppet ut når vi ikke gadd mer, men det kunne jo ikke de vite, og jeg går fremdeles rundt og venter på at karma skal gi meg en ørefik for det der.

Kanskje har jeg allerede fått den ørefiken, forresten. Jeg tåler jo ikke skalldyr, og det er jo en slags straff. I tillegg til å gå rundt som et nærsynt, permanentkrøllet spøkelse fra jeg var 13 til jeg var 19, selvsagt.

fredag 12. juli 2013

Hyttemanikyr

Store deler av sommerferien skal brukes til å pusse opp hytta. Den skal få nytt tak, et par nye kledningsbord, en ny dør og ny farge. Den lille gule hytta skal bli til den lille hvite hytta. Hvis jeg får det som jeg vil, kommer den til å bli superfin.

I dag har jeg gjort de normale forberedelsene til ferien; jeg har pakket og tatt manikyr. Mens jeg satt med hendene frem og så at neglene mine igjen kunne vises frem til fremmede, slo det meg at jeg med fordel burde ha ventet med denne skjønnhetspleien.

Ikke fordi jeg ikke trengte det - bevares, det var på overtid - men fordi skraping, snekring, maling og taklegging erfaringsmessig sliter hardt på både fingertupper og manikyr.

Hvis noen kan spå i hendene og derfor vet at manikyren vil vare lenger enn livet og kjærligheten, vil jeg helst ikke vite det. Eller jo, forresten.


Jeg studerte på hvordan jeg skulle snakke meg ut av alt arbeidet.

- Gleder du deg til å jobbe sammen med meg i sommer? spurte jeg.
- Er det et trick question, eller? spurte han.
- Nei! svarte jeg og latet som jeg var sjokkert.
- Skal du jobbe så mye, da? spurte han.

Og strengt tatt hadde jeg jo allerede oppnådd det jeg ville, men for å motbevise at det var et lurespørsmål følte jeg at jeg måtte fortsette skuespillet litt til.
- Jeg kan være arbeidsleder, foreslo jeg.
- Ja, vel. Hva innebærer det? ville han vite. Jeg mener å ha belegg for at han hørtes mistenksom ut. 

- Det innebærer for eksempel at du må forhandle vilkår, forklarte jeg.
- Hm, kom det. Det virket som han tenkte så det knakte, men det kan godt ha vært at han tenkte på noe annet - biler, for eksempel. Han tenker ofte på biler.

- Så! Hvilke vilkår har du?
- Regelmessige pauser, svarte fyren.

*

Hva gir du meg? Dette er AKKURAT det jeg har fryktet hele våren. Jeg ville jo helst at vi skulle startet arbeidet allerede i fjor ...

- Det er ikke akkurat så lurt å begynne å tyte om pauser før vi har begynt, sa jeg og lurte på hvor regelmessige de pausene skulle være.
- Jeg skal ha pauser når jeg vil, sa han. Rene fagforeningspampen allerede, altså.

Jeg trakk meg tilbake (noe som var vanskelig, for vi satt i bilen) for å planlegge strategien. Jeg ble enig med meg selv om å innvilge et regelmessig antall pauser mot at han skulle starte arbeidet før klokken ni. Om morgenen.

- Nei. Det er ferie, jeg begynner når jeg føler for det, sa pampen.

*

Til slutt ble vi enige om at jeg kunne ligge i hengekøyen og studere neglene mine og at han skulle ta seg av hytta. På en betingelse: at jeg ikke «maste og stresset sånn som jeg pleide».

Jeg gadd ikke krangle på det. Jeg er selvsagt verken masete eller stresset, tvert imot: jeg er fornufitg, strukturert, pedagogisk og inspirerende, men jeg hadde jo tross alt fått det som jeg ville og da må man være litt romslig. 

Og det er jeg også. Romslig, altså. Jo, da.

torsdag 11. juli 2013

Feriehjerne

Under 24 timer tok det. Under 24 timer! Så kort tid tok det fra jeg gikk ut av kontoret i går til hjernen gikk inn i en slags svampete tilstand. Ikke i den forstand at den trakk til seg noe som helst, jeg tenker på en sånn tørr svamp som lå ved tavlene da vi gikk på skolen.

En sånn oransje sak man måtte holde under springen i evigheter for at den skulle mykne. En sånn som luktet surt og ble fillete før man var kommet til juletentamen.

Hjernen min kan også sammenliknes med en hullete ost, men nå er det vel egentlig godt nok beskrevet at jeg ikke har den samme intellektuelle kapasiteten som jeg en gang hadde. Altså for mindre enn 24 timer siden. Da jeg gikk ut i ferie.

*

I formiddag sto jeg opp etter å ha ligget i sengen og lest nettaviser og mail i en time. Klokken var godt og vel elleve da jeg tok på meg treningstøyet. Klokken tolv satte jeg meg utslitt ned foran tv'n for å finne ett eller annet jeg kunne se på til jeg sluttet å svette og kunne gå i dusjen.

Vi har en usannsynlig mengde kanaler, og jeg var gjennom de fleste. En av kanalene viste en tegnefilm med sauer. Tegnefilmen het til og med "Sauen".

Og det var da det skjedde.

Jeg snudde meg til bikkja og sa "Se, Whiskey! Kom til mamma så ska vi se på barnetv!"

*

Bikkja stirret sjokkert på meg. Jeg vet ikke om det var på grunn av det nedverdigende programvalget (han liker best debattprogrammer, særlig nå etter at Lars Sponheim trakk seg fra rikspolitikken) eller om det var fordi jeg kalte meg selv "mamma". Jeg er jo mamma, men ikke til en hund.

Jeg sverger på at vi rødmet begge to. Ingen av oss ville assosieres med den andre i en familiær sammenheng. Det hele var bare flaut.

*

Antakelig burde jeg aldri ha slått av vekkerklokken, jeg burde fortsatt med å stå opp klokken 05:40 slik jeg gjør hver hverdag. Jeg burde kanskje aldri tatt ferie, når jeg tenker meg om, men det er jo lovpålagt. Hvis jeg ikke tar ut ferie, er jeg kriminell. Så og si. Og det skal jeg ikke ha på meg.

I en endring til ferieloven står det at arbeidstaker plikter å ta ut ferie hvert år. Slik skal myndighetene sørge for at vi som er ansatt et sted får hvile ut etter et langt år med et stress og mas. Det er gjort for å beskytte oss, med andre ord.

Men hvor smart er det, lurer jeg på. For med denne feriehjernen må jeg åpenbart jobbe enda hardere enn det jeg gjør når jeg ikke har ferie bare for å holde IQ'en på et slags eksistensminimum.

Resten av disse fire ukene kommer derfor gå med til daglige Mensa-tester og intens løsning av Sudoku. Kryssord skal visst også hjelpe. Fyttirakker'n for et mas. Jeg gleder meg til å komme tilbake til jobben.

*

"Gleder du deg også til mamma er ferdig med ferien," glapp det ut av meg.

Bikkja så oppgitt på meg, la seg ned og prompet.



onsdag 10. juli 2013

Med uncle Sam på alpetur

Ferier må planlegges, det er en lærdom jeg har med meg hjemmefra. Når jeg tenker meg om, må alt planlegges, men kanskje særlig ferier. Hvis man ikke har en plan, og minst én plan til hvis det skulle vise seg at den første planen ikke er gjennomførbar, kan hva som helst skje.

Jeg lurer veldig på om det var plan A eller plan B som gjorde at min mor, far, min bror og jeg en gang på tidlig 80-tall befant oss i Tyrol med matchende klær. Hadde vi enda hatt på oss hvite joggesko, olabukser og en enkel t-skjorte, men nei da. Min mor hadde kjøpt inn tresko, olabukser, t-skjorter og catalinajakker - og alt (unntatt olabuksene) hadde mønster etter det amerikanske flagget.

Barndommen min hadde sett helt annerledes ut hvis jeg hadde fått slike, i stedet for  ...

... slike. Barn skal dessuten slippe å gå i samme sko som resten av sin familie.

Så. Hva skjedde?

*

Jeg ringte min mor.

- Kan du huske at vi dro på ferie til Østerrike med like klær?
- Ja ... hadde vi noen hvite og blå t-skjorter?
- Og røde, ja. Hvite, røde og blå! I amerikansk flagg-mønster!
- Nei, det kan jeg ikke huske.
- Hæ?! Du kan ikke ta fra meg det! Det er et av mine mest traumatiske barndomsminner! Vi hadde til og med like tresko, jo!
- Nehehei!
- Jo!

Jeg hørte at hun spurte min far. "Jan, kan du huske at vi hadde like tresko da ungene var små?" Det hørtes ikke ut som han kunne det.

- Nei, pappa husker heller ikke det. Men jeg husker at jeg hadde noen grønne, sier hun hjelpsomt.
- Grønne?
- Ja, selvlysende grønne. Jeg gikk til og med med dem om vinteren.
- Hæ?
- Jo, forresten! Jeg husker at du og Henning hadde like jakker. Røde catalinajakker. Sånne tynne, vet du.
- De var røde, HVITE OG BLÅ!

*

For en enorm skuffelse! Jeg hadde sett for meg at hun skulle fortelle meg hvordan hun hadde skrevet pakkelister og klesskiftlister og funnet ut at familien manglet et antrekk vi kunne representere i.

Jeg forestilte meg at hun prøvde å finne sko, t-skjorter og jakker med det norske flagget på, men at hun konkluderte med at det amerikanske var nest best (Plan B?).

Norge og USA har jo like farger i flagget, og USA var et land vi likte svært godt hjemme hos oss.

Selv om det bare var min far som hadde vært der, og selv om alt vi barna hadde hørt var at det var ekstremt mye kriminalitet i gatene i New York, var USA det store idealet. En venn av foreldrenede våre hadde vært vitne til et kaldblodig drap på åpen gate: "Han ble bare skutt rett ned bare noen meter fra Ansgar som gikk der og ante fred og ingen fare!".

Jeg fikk aldri svar på om Ansgar fikk blod på seg. Det var det eneste jeg ville vite. Jeg har alltid vært litt morbid.

*

Men hun nektet altså plent på at vi hadde gått i alpene i med tresko. Pokker.

Jeg ringte min bror.

- Kan du huske at vi ble kledd opp i like klær på ferie?
- Nja ... jo når du sier det ... noe amerikanske greier?
- JA! TAKK! Jeg spurte morder'n og hun påstår at jeg husker feil.
- Nei, jeg tror du kan ha rett, for det er noen minner som rører på seg nå. Langt bak i hjernen.

Pokker. Jeg hadde muligens minnet ham på noen gamle traumer. Han hørtes nesten litt desperat ut. Jeg innså at noen minner må få ligge urørt og at lillebroren min kanskje trengte trøst eller medisinsk assistanse.

Hm.

Men jeg fikk rett.

tirsdag 9. juli 2013

A beautiful day, du lissom

"It's a beautiful day, I'm feeling so fine, there's love in the air, and you on my mind," synger en eller annen melankolsk smørsanger mens tv'n viser en resignert mann som kjører en stappfull bil med bråkete unger, en mann som prøver å bære en stygg sofa ned en smal, trist trapp, en fortvilet serveringsdame som akkurat har tømt vann over en gjest og en ung mann som løper etter bussen - i regnvær - og som mister den. Bagen hans faller rett ned i en vanndam. Alt er trist og leit.

"Kan hun ikke bare holde kjeft? Og hvorfor stolte jeg på at hun brukte pillen? Tre ganger?"

"Ikke bare er den tung, men den stinker også! Faen ta den inkontinente røya."

"Helsike. Han kommer ikke til å tipse!"

"Der gikk bussen, hvorfor tok jeg ikke et fly i stedet? Å, ja.
Det stemmer. DET GÅR IKKE FLY TIL GAMLA STADEN!"

Jeg blir umiddelbart litt trist og lei jeg også.

*

I det bagen faller i vannet, tar melankolikeren sats og synger "Today's the day I wanna do the things I gotta do, And if I get a chance I'd like to do it all with you" og teksten "DET KAN JU VARA SÅ ENKELT" kommer til syne på skjermen. (Jeg ser på svensk TV4.)

Ja, kan det nå egentlig det?

Men! Plutselig er alt lyst og trivelig og vi ser en flykabin der et par vellykkede og velfriserte mennesker plasserer bagasjen sin inn i bagasjehyller med god plass. En mann setter seg ned ved en ung pike som kan ha vært hun som bare noen sekunder tidligere sølte på en av gjestene sine. Det er romantikk i luften.

Det er god plass, menneskene er nydusjet og parfymerte


... og kanskje kan man møte kvinnen i sitt liv. Eventuelt mannen, selvsagt.


Og så:
"SAS MAKES YOUR TRAVEL EASIER"

TROR DU JEG ER TJUKK I HUET, ELLER?

Hæ? Jeg har blitt gretten av mindre enn det. Bare spør min mann og gi ham stikkordene "sorte fliser på kjøkkenet". Jeg var rasende i flere dager etter at han foreslo av vi skulle ha sorte fliser over kjøkkenbenken. Det er litt vanskelig å sette seg inn i nå.

*

Men hvorfor ble jeg så sur på SAS? Jo.

Bildene stemmer ikke, og dessuten nærer jeg en dyp mistro til alle som prøver å disse andre for å fremheve seg selv (med "andre" sikter jeg til biler og busser - jeg aner ikke hva restauranten og flyttefolkene gjorde i denne historien). Det inkluderer politikere, forresten. Tenkte å få med det nå som det er valg og greier.

*

Tilbake til den luftige og harmoniske flykabinen.

Det er nemlig ytterst sjelden at man befinner seg i en kabin uten at det er stappfullt. Over halvparten av passasjerene har trillekofferter som er litt over maksgrensen for hva som er lov å ha med seg inn i kabinen, i tillegg til pc-bager, poser og vesker, for alle er så viktige at de ikke har tid til å stå å vente på bagasjen. (De som sender bagasjen sin, må for øvrig lære seg å stå en meter fra bagasjebåndet. Bare så det er sagt. Husk det nå, da.)

*

Bagasjehyllen er nesten alltid nær en ukontrollert utblåsning, luften er tett og fyren foran deg har flass.

Hvis du har vindusplass, kan du banne på at han som har sete mot midtgangen allerede har kommet før deg, allerede har spent fast sikkerhetsbeltet, allerede har tatt opp en bok og allerede er ganske svett og stresset etter å ha løpt for å sikre seg bagasjeplass.

Han er en av dem som har med seg fire bæreposer, koffert, to jakker, en frakk og en av verdens største bærbare PC'er.

Hvis du har sete mot midtgangen, kommer hun med vindusplassen til å bruke ti minutter på å komme seg ned i setet, for jammen hadde hun ikke glemt at lommeboken lå i vesken hun plasserte i hyllen over seg og ikke for sitt bare liv kunne hun finne boken sin. Som det viste seg at hun hadde plassert i lommen på seteryggen foran da hun satte seg.

Vil du være i fred, har du garantert en pratsom idiot ved siden av deg og hvis du er litt selskapelig anlagt akkurat den dagen, er din medpassasjer antakelig like gretten som jeg er nå.

*

Og før alt dette har du stått en halvtime i sikkerhetskontrollen der du har strippet ned til sokkene, tatt av deg beltet, lurt på om noen stjeler verdisakene som du akkurat sendte til gjennomlysning og blitt befølt av en sikkerhetsvakt fordi du ble plukket ut til "tilfeldig kontroll" for femte gang på tre måneder.

Siden du valgte køen bak småbarnsmoren som var overbevist om at den hjemmelagede økologiske barnematen måtte være HELT trygt å ta med seg gjennom sikkerhetskontrollen, ble du såpass forsinket at du måtte løpe til gaten. Hvis du befinner deg på Gardermoen bør du vite at den nye fløyen nummer 19 er UTROLIG lang, og at det er antakelig helt i enden at flyet ditt står og venter på deg. Hvis du er heldig.

*

"MAKES YOUR TRAVEL EASIER"? Easier en hva da? En helvetesuke? En 24-timer lang fødsel? En tur over Grønland uten mat, men med gangsår? En av disse overraskende fysikkeksamenene man hadde en tendens til å bli utsatt for da man gikk på videregående? Enklere enn å trekke en tann på en villhest?

*

Det mest irriterende var imidlertid musikken. Hjernen min spiller den på repeat på fjerde timen. En liten halvtime i koma, ville vært helt fint nå.

Du er advart. Ikke trykk på linken hvis du ikke vil bli midlertidig hjerneskadd.


mandag 8. juli 2013

Lat og kunnskapsløs

Jeg måtte få i meg litt mat. Av ulike årsaker var det helt tomt i magen, og det blir man jo ikke spesielt energisk av.

Det var ingen ting som fristet meg. Ikke en brødskive med ost, engang.

Dessuten fremsto en brødskive med ost som et krevende oppdrag: Først må jeg åpne fryseren, så må jeg hakke løs en brødskive som i utgangspunktet er skåret løs fra resten av brødet, men som av en eller annen grunn alltid sitter like spikra som om den skulle være ... spikra, så må jeg riste den (brødskiva, altså) også må jeg ta frem osten og finne en ostehøvel jeg kan bruke til å lage osteskiver.

En stor arbeidsoperasjon for en som meg. En som altså verken har energi eller kunnskap. En lathans.

*

I kjøleskapet sto det en eske med rester av gulrotkaken jeg kjøpte i forrige uke. Jeg liker ikke gulrotkake. Det er den eneste grunnen til at de har overlevd.

Hvorfor liker jeg ikke gulrotkake? spurte jeg meg selv. Det hvite oppå er jo kjempegodt, det kunne jeg spist med skje. Men det er ett eller annet krydder i kakebunnen ... kanel? Ingefær? Nei. Jeg liker jo både kanel og ingefær, men hva kan det være?

*

Derfor tok jeg en bit. Jeg spiste med skje. Rett fra kakeboksen. I was on a mission, så og si. Jeg hadde en mening med livet. Et oppdrag bare jeg kunne løse.

Jeg svelget fort, for jeg liker jo ikke gulrotkake, som sagt.

Det var nok derfor jeg ikke registrerte noe heller.

Jeg tok enda en bit. Jeg er ikke kjent for å være gjerrig, så det var en stor bit. Jeg passet på å tygge. Men nei, ingen gjenkjennelse.

Ny bit. Og enda en. Uten resultat.

Og plutselig var kaken borte.

*

Det var da jeg kom på at jeg kunne søkt opp kakeoppskriften på internett, men da var jeg så kvalm at jeg måtte legge meg ned på sofaen igjen.

Fikk du lyst på kake nå? Det fikk ikke jeg.


søndag 7. juli 2013

Rullende skjærereir

Ok, så har jeg shoppet litt igjen. Jeg vil ikke si om jeg bare har vindusshoppet eller om jeg faktisk har et par-tre nye plagg i garderoben, for jeg vet at min mann leser dette, og det blir alltid så mye mas.

«Du trenger jo ikke noe mer nå!» «Du har jo allerede syv kjoler som er akkurat like!» «Hæ? En ny bukse?» «Skal den blusen være sånn? Den ser alt for kort ut, synes jeg.»

Han skal alltid mene så mye om ting han ikke vet noe om. Filmer og skuespillere, for eksempel. En gang påsto han at filmen «Alle elsker Mary» het «Alle liker Mary», og da jeg tvang ham til å kjøre ned til videosjappa jeg visste hadde reklameplakater med store bilder av Cameron Diaz på, påsto han at de hadde byttet plakater siden vi var der sist.

Altså femten minutter tidligere.

Hvis vi ser en film med Kevin Spacey, påstår han at det er den samme skuespilleren som spilte i «A beautiful mind» for han blander konsekvent Russel Crowe og Kevin Spacey. Det har han gjort så lenge jeg har kjent ham, og grunnen til at jeg irriterer meg sånn over dette, er selvsagt at jeg ikke lenger husker hvem som er hvem av dem jeg heller. Han kødder med hjernen min.

Det er nok derfor jeg shopper. Det er ren traumebehandling.

Men der sto jeg altså. I butikken. Jeg sto og snakket med favorittekspeditøren min da jeg ble oppmerksom på en dame utenfor vinduet. Hun var mellom 55 og 60 år og skraptynn. Håret hennes var satt opp i et slags fuglerede med masse glitrende greier. "Et skjærereir," tenkte jeg.

Damen var lesset ned av kjeder i alle slags farger, og de matchet den lilla blondetoppen og det korte, hvite skjørtet med blomster ganske godt. Rundt livet hadde hun fem-seks smale belter.

Jeg så at hun var på vei inn i butikken. Det skjønte jeg godt. Den butikken har mye fint, og i tillegg var det salg.

Døren gikk opp, og inn kom hun svevende. Eller mer presist; rullende. Hun gikk på rollerblades! Og de sto helt i stil til antrekket hennes. Jeg var stum av beundring.

Hun rullet litt rundt. Mysende. Jeg vil bli sånn. Akkurat sånn.

- Bare si i fra hvis jeg kan hjelpe deg med noe, sa hun jeg snakket med vennlig.

Damen rullet elegant bort til en byste med en blomstrete kjole.

- Er den på salg? spurte hun.
- Ja, det er den.
- Hvor mye?
- Den koster syv, sa ekspeditøren.
- Å, ja. Syv hundre, sa den rullende damen og rynket på nesen.
- Nei, syv tusen, sa butikkdamen.
- Ha, ha, ha, lo det elegante bustehodet og tok en piruett på gulvet før hun rullet ut og ned de tre trappene.

Vi ble stumme begge to inntil ekspeditøren sa «Man skal ikke skue hunden på hårene». Jeg sa meg enig, men ante ikke hva hun mente.

Da jeg kom hjem fortalte jeg historien til min mann.
- Hun liknet på Julia Roberts, sa jeg.
- Akkurat. Hun som spiller i «Alle liker Mary», fastslo han.

Og da kjente jeg at jeg måtte ha den buksen jeg ikke kjøpte. Det er det eneste som hjelper. Det er i alle fall sunnere enn å smelle hodet i en betongvegg.

Legg på en del rynker og litt glitter i håret, så har du henne (Google)