En australsk mann ved navn Glenn Stevens jobber daglig med å ivareta den australske dollarens rykte. Han er sentralbanksjef og presumptivt en hardt arbeidende og seriøs fyr. Slike folk bør holde seg til det de kan, men mr. Stevens er ikke en som tar slike smålige hensyn.
Onsdag denne uken hadde den australske sentralbanken kalt sammen til en pressekonferanse. Mange hadde sett frem til denne dagen med både frykt og spenning. Mr. Stevens var en av dem. Han kjente seg mektig. Han mente å vite at kvinner elsker menn med makt. Han var på toppen av næringskjeden. Han var guddommelig. I egne øyne.
*
Her er et referat fra pressekonferansen jeg ikke var på og som jeg heller ikke har hørt noe særlig om:
- Hei, hei, hei, se og kom til ro her nå! roper en stresset kommunikasjonsdirektør til et samlet pressekorps som ikke greier å holde tilbake rop og skrik. De er SÅ spente på om sentralbanken har tenkt å holde renten på det nivået den var, gå opp eller ned.
Kommunikasjonsdirektøren truer med at ingen får vite noe som helst før de greier å holde kjeft og sitte i ro. Pressen bestemmer seg kollektivt for å legge ham for hat og grave opp all dritten de kan finne på ham. De setter seg likevel ned mens de skuler olmt på ham.
Sentralbanksjef Glenn Stevens kommer skridende inn. Han er alvorlig, men bobler av spenning inni seg. Han føler seg rampete.
- Kremt, kremter han.
Pressekorpset ser opp på ham som om han skulle vært Jesus. De merker det selv og et par av dem putter inn en snus for å virke litt mer avslappet og kul. En av dem drar den skrukkete skjorten sin ut av buksa og sørger for at flekken på buksebenet synes i det han strekker den omfangsrike kroppen sin utover. Han tror at han signaliserer at han gir faen. En ruller en røyk, selv om han ikke røyker.
Sentralbanksjefen legger ikke merke til noe, og det irriterer dem. De bestemmer seg for å granske reiseregningene hans.
- Vi har bestemt oss for å holde innskuddsrenten på 2,75 prosent, sier Stevens.
Det blir oppstandelse. Renten er fremdeles rekordlav! Samtlige journalister ringer nyheten inn til redaksjonene sine. De mest innovative - og de som kommer fra avishus som har kuttet ut alle unødige mellomledd - sitter med Mac'ene sine og publiserer saken sin in real time. So to speak.
- Vi åpner for spørsmål! roper kommunikasjonssjefen. Journalistenes hatobjekt nummer én denne dagen. Snart skal han få bilde av den nakne baken sin smurt ut på flere førstesider. De har lenge mistenkt at han bader naken, og det kan hende at hun som bader sammen med ham ikke er hans kone. De har en kilde som hevder dette for en tier.
En av de yngste journalistene reiser seg. Han vet ikke noe om sentralbanksjefens hemmelige drøm. Han aner ikke at mr. Stevens hjerte banker av forventning. Den unge journalisten vet ikke at han snart skal skape historie.
- Ææh. Kan du si noe om, æh, hvordan dere kom, æh, frem til denne beslutningen? spør han mens stemmen sprekker mer enn den gjorde da han var i stemmeskiftet.
Og det er da det skjer.
- Dette har vi grublet på i veldig lang tid, svarer Stevens. Inni seg holdt han på å le seg fillete. Så vågalt! Han ser at kommunikasjonsdirektøren bli blek og tenker at han må snakke med HR-avdelingen om nye arbeidsoppgaver for den puslete fyren.
Det blir et hattefokk uten like. Ingen stiller et eneste spørsmål, mange løper ut og en blir bare sittende og stirre tomt ut i luften. Det skulle vise seg at han hadde eierinteresser i et stort importfirma.
Da Glenn kom inn på kontoret sitt etter en liten tur på toalettet der han hadde stått foran speilet og gjentatt det han hadde sagt, bare for å se hvordan han fremsto, sto det en masse analytikere utenfor kontoret hans.
De så ikke ut til å ha tatt spøken hans. De så helt grå ut i trynene sine alle sammen.
- Mr. Stevens, sa analysesjefen og rakte ham et ark med en graf på. Den pekte rett ned. "Rett i dass," tenkte Stevens som jo kom rett fra det lille gutterommet. Han lurte på hva som hadde skjedd.
- Hva er dette? spurte Glenn. Han synes gravalvoret var latterlig.
- Well, mr. Stevens, sa analysesjefen, Australias importindustri er - for å si det forsiktig - i ferd med å gå inn i en dyp depresjon. Dollaren vår har ikke vært mindre verdt siden september 2010. Du er nødt til å gå ut og rette opp dette. Det er en skandale. Du har skapt stor usikkerhet ved å antyde usikkerhet rundt rentefastsettelsen. Vi grublet jo ikke! Vi ga helt klare råd!
Analysesjefen var på gråten. Yrkesstoltheten hans var blodig såret.
Mr. Stevens følte seg usigelig dum. Han innså - som så mange av oss har gjort før ham - at det han trodde skulle være en god ide som han ville få ros for og kanskje en og annen festelig kommentar på lederplass i hovedstadsavisene, hadde gått helt galt. Han hadde fullstendig bommet med budskap, fremføring og timing.
Han bestemte seg for å gi kommunikasjonsdirektøren sin en ny sjanse. Kommunikasjonsdirektøren var allerede i gang med et utkast til pressemelding. Kanskje fyren ikke var så ubrukelig likevel.
Men som om ikke de grimete trynene til analytikerne var nok, her kom også statssekretæren i finansdepartementet småløpende. - Hvorfor tar du ikke telefonen? skrek han. Den lille drittungen, tenkte Stevens.
- Jeg skal hilse fra finansministeren og ønske deg god ferie, sa jyplingen.
- Jeg skal da ikke ha ferie nå, sa Stevens forvirret. Men det skulle han visst, og snipp snapp snute, så måtte visesentralbanksjefen gå ut og si at alt bare var en fleip.
 |
| Billig kengurukjøtt |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar