En sur nummer to

I disse dager er mange i det litt udefinerte landet Syden. Der har jeg også vært. To ganger. Den første gangen var jeg med familien på tur. Jeg var 17 år og synes alt var teit.

Spesielt håpløst mente jeg det var å måtte bli slept med på den obligatoriske grisefesten. Det var ren lidelse, og det er godt dokumentert:

"Hat, hat, hat. Det går sikkert fortere over hvis jeg lukker øynene."

Min grettenhet har nok plaget famillien i mange år. Når jeg er sur, merkes det. Jeg er ikke den som lider i stillhet. Eller jo. Jeg er nokså stille, men jeg sender ut så mye dårlig karma at både potteplanter og dyr tar bena på nakken.

Menneskene rundt meg lurer på hvorfor nakkehårene reiser seg og fordøyelsen stopper opp. Jeg har også blitt beskyldt for å forårsake urolige ben, og til tross for at jeg tilbakeviste det med tonnevis av arroganse og medisinsk dokumentasjon, kan det hende at det er korrekt.

*

Jeg var en bortskjemt drittunge til langt opp i tredveårene. Nå har jeg blitt litt bedre. Det vil jeg påstå. Nå er jeg bare bortskjemt.

Jeg er tross alt ingen unge lenger.

*

Den andre sydenturen var selvvalgt og derfor noe helt annet. Min beste venninne og jeg dro til Mallorca.

Oh, yeah.

Vi sjekket opp kelnere på hotellet - men de trodde det var dem som sjekket opp oss - og vi snek oss inn i nabohotellets badebasseng midt på natten sammen med en gjeng tyske gutter som jeg snakket flytende tysk med. Det var den gang. Nå kan jeg knapt overleve i en tysk selvbetjeningsbutikk.

Alt dette på bare to dager. For den tredje dagen var jeg så solbrent at jeg verken kunne ligge på magen eller ryggen, og jeg måtte få krykker fordi benet mitt plutselig hovnet opp til dobbelt størrelse.

Før jeg fikk krykker, fikk jeg bistand fra disse to tyske gentlemens. Jeg husker det som helt greit.

Beathe, Manuel (eller Carlos), Carlos (eller Pepe) og meg

Beathe: "Kjære kelner, kan du bli med opp på rommet og drepe et skummelt dyr?"
Kelneren Josef: "JAAAAAA! <3 <3 <3"
Drapsvåpen: En sivmadrass
Skummelt dyr: En salamander

Mitt offer, Manuel

Min vakre venninne, Beathe (som har spart på alle bildene fra turen)

Min vakre venninnes beiler nummer 1,  Carlos

Min vakre venninnes beiler nummer 2, Pepe

Uførheten og legens ordre medførte en viss begrensning i min virksomhetsradius, og jeg satt stort sett under et tre med et vått håndkle over leggen mens min venninne gjorde øya utrygg. Hun fikk med seg erfaringer som å bli Miss "en eller annen"-bar og å nesten bli vitne til et mafiadrap etter at en av kelnerne på hotellet tok henne med til familiens restaurant.

De dro på scooter. I vill fart og antakelig uten hjelm. De ankom rett etter politiet, og liket var antakelig både blødende og varmt. Jeg var dødsmisunnelig.

En morgen våknet jeg i 7-tiden (på det tidspunktet hadde jeg og alle pensjonistene som bodde på hotellet samme døgnrytme) og hinket meg ut på badet. Der fant jeg en minimal leopardbikini og et premiebånd ("1st place in miss LocoLoco-bar July 1987") pluss en gedigen blomsterbukett hun hadde plassert i bideen da hun kom til hotellet i 6-tiden.

"Æh. Skjedde det noe spesielt i går, eller?" ropte jeg ut til henne. "Nei ... ikke no' særlig," svarte hun i halvsøvne.

Nettopp.

*

Jeg har alltid vært den stygge venninnen, men jeg vet ikke om det er så ille. Man blir jo tøff av sånt, og det skal mye til for å vippe meg av pinnen.

Selv ikke en idiot av en grisefestfotograf som insisterte på å ta bilde av meg med en tåpelig hatt, greide å få meg til å smile mer enn dette:

"Ett knips til og jeg graver ut øynene dine med en sløv skje
og dytter kameralinsen din opp et sted Gud mente Adam burde dekke til."