Minner

Sommeren i Norge kan være veldig deilig. Late hengekøyedager og masse sol. Rusleturer på stranden med innlagt iskrempause og grillmat til middag. Ren idyll.

Jeg har en ny regel. Den er litt modifisert fra i går, for da var regelen "Ingen snop i sommer", nå er den "Kun snop mens du er i bevegelse". Og siden vi akkurat har kommet hjem fra en spasertur, er jeg nå stappfull av is. Det er ikke noe krav til fart i min nye regel. Heldigvis. Man kan jo ikke spise is mens man jogger, heller. Det ville sett veldig dumt ut.

*

For å komme til iskiosken, må vi gå gjennom en campingplass. Det er jo et eventyr i seg selv for en som ikke klarer å forholde seg til boenheter uten innlagt strøm, vann, trådløst nett og porselen på badet. I tillegg er jeg jo opptatt av at man skal skrive korrekt, og da blir selvsagt dette foreviget:

Gørrfult

Stranden vi bor ved er full av minner for både min mann og meg. Han har tilbragt store deler av barndommens sommere her, jeg har feiret St. Hans på stranden i mange år. Sannsynligvis har vi sett hverandre, og jeg antar at jeg tenkte "vestkantramp" og han tenkte "det der var en rar gutt".

For på den tiden så jeg sånn ut:

Jeg hatet håret mitt før min mor gikk løs på det med saksen også.
(Jeg er til venstre på bildet)

Barndomsminner er mye verdt. Noen ganger kan minnene strømme på ved synet av dette:

20 kroner for en sånn, er ikke dyrt

Det skjedde med meg i dag. Synet av fargerike plastspader fikk meg til å tenke på tiden da jeg bodde i Stavanger og gravde i sanden på Solastranda:

Min far og meg

Den gangen var jeg ganske søt, jeg hadde vokst av meg det verste fettlaget og hadde enda ikke fått briller, kviser og krampekrøller i håret.

Her ble det verre:

Kaken ser god ut

Merk den grønne sofaen som min mor fremdeles mener at var griselekker og den brune veggen bak. Prøv å unngå å se på meg (som har en baby på fanget for å prøve å dra oppmerksomheten bort fra permanentkrøllene og colabunnbrillene).

Duken er jo en historie for seg selv, og burde kanskje vært brent i en rituell seanse for å være sikker på at den ikke gjenoppstår. Jeg mistenker at den fremdeles ligger i ett eller annet skap hjemme hos mine foreldre. Enten begrunnet i at "sånt blir moderne igjen" eller "det kan jo hende en av barnabarna trenger en duk når de flytter hjemmefra".

*

Det ultimate sommerminnet er imidlertid krabbefiske. Fiskesnøre, et oppbanket blåskjell, en klype og en bøtte. Det var alt som skulle til for å holde oss i ånde en hel dag. Vi var nøttebrune på ryggen (vel, ikke jeg, for jeg har alltid vært blåhvit hele året) og fikk skrubbsår på magen.

Vi brukte en vaskebøtte eller en gammel isboks.
Nå kan man få kjøpt en egen bøtte som bare koster 69 kroner ...

Alle de små, livredde krabbene ble sluppet ut når vi ikke gadd mer, men det kunne jo ikke de vite, og jeg går fremdeles rundt og venter på at karma skal gi meg en ørefik for det der.

Kanskje har jeg allerede fått den ørefiken, forresten. Jeg tåler jo ikke skalldyr, og det er jo en slags straff. I tillegg til å gå rundt som et nærsynt, permanentkrøllet spøkelse fra jeg var 13 til jeg var 19, selvsagt.