Rumpetryne

Etter én hel time hos hudpleier, kom jeg hjem til min mann som sa "Så - hva snakket dere om?".

("Snakket", altså. En typisk ting å drive med i en time hos hudpleier, selvsagt.)

- Ser du ikke noen forandring? spurte jeg som var veldig fornøyd med den siste timen.

- Jooo ... du ser litt .... friskere ut ...? prøvde han seg.

*

Jeg gadd ikke høre mer, så jeg begynte å snakke om noe annet. Noen ganger er han som en hund: du kan bare kaste en pinne, så løper han etter den, og glemmer alt annet.

Mat og biler er sikre pinner.

Da jeg dagen etter gjerne ville vite om han synes jeg så bedre eller verre ut enn sist han la merke til meg - det er viktig å drive benchmarking på hjemmebane også - lurte han på om jeg hadde fått "sprøytet noe inn i trynet - for eksempel noe saltvann, sånn som de gjør med svinefileter?".

- "Svinefileter"? Virkelig? spurte jeg.
- Nei, jeg mente lam, sa han.
- Ikke kylling? spurte jeg.
- Jo! Kylling! sa han og begynte å snakke om morgendagens middag. Som skulle bli grillet biff ..

*

Etter å ha gitt ham en dose dårlig samvittighet for at han ikke behandlet meg slik jeg fortjener (jeg lar det være opp til den enkelte å mene noe om hva det er) begynte jeg å forvirre ham.

- Jeg har fått MASSE sprøyter! sa jeg og droppet navn som Botox, Restylane og Juvederm.

Og da kunne han plutselig se det helt klart.

- Jeg kødda, sa jeg.

Det synes han var veldig urettferdig.

- Vet du hvordan du kan sjekke at noen har Botox i ansiktet? spurte jeg.

Han mumlet ett eller annet. Sannsynligvis en fornærmelse.

- Folk som har mye NERVEGIFT i ansiktet kan for eksempel ikke gjøre sånn, sa jeg og rynket pannen. - De ser ut som glatte bakender i ansiktet.

Han så ikke på meg.

- Du er jo helt lam i trynet uansett, sa han.

(Skjønner du hvordan jeg har det? Jeg visste ikke om jeg skulle gråte eller le, men hvis jeg hadde fortalt ham det, hadde han garantert fått vann på mølla.)

- Så du tror at jeg ville sprøytet masse NERVEGIFT inn ansiktet? spurte jeg.

- Hvis du fikk det gratis, så, sa han.

*

Jeg takket for tilliten og satte meg ned for å dokumentere livet mitt (blogge, med andre ord).

Det er jo ikke noe annet jeg kan gjøre.

Bortsett fra å si at jeg hadde gjort hva som helst hvis jeg trodde det kunne bidra til at jeg ble i bedre humør når jeg ser meg selv i speilet.

Poenget er bare at man ikke må gjøre så mye rart at grunnen til at man blir i godt humør, er at man holder på å le seg i hjel.

Donatella Versace (60 år) Sjekk den glatte panna!