Elefanten i rommet

Du har hørt om elefanten i rommet, ikke sant? Elefanten i rommet er det alle tenker på, men som ingen får seg til å snakke om. Elefanten er påtrengende stor og umulig å overse, med mindre du er sosialt blind og døv.

Jo dårligere du hører og jo mindre du ser - nå snakker jeg om sosiale handikap, ikke fysiske - jo mer snakker du. Og med tanke på du har to ører og én munn, og derfor bør lytte dobbelt så mye som du snakker, blir det veldig galt.

Sosialt blinde og døve mennesker kan være forfriskende, men det er som regel en sammenheng med graden av friskhet og familiær tilknytning. Hvis du opplever at en du har et nært forhold til til stadighet tramper rundt på sosiale kutymer, oppleves ikke det så friskt som hvis du ikke kjenner vedkommende.

*

La meg gi et eksempel:
Min mann, jeg og våre to barn hadde akkurat spent sikkerhetsbeltet da kapteinen på flyet som skulle ta oss til Nice ga beskjed om at vi hadde en hyperallergisk person ombord. Vedkommende reagerte på peanøtter, og hvis noen åpnet en eneste pose peanøtter, kunne det ende fatalt.

Min mann prikket meg på armen - vi satt på hver vår side av midtgangen og ungene satt ved siden av meg. Han begynte å skjære grimasene som skulle illustrere en teatralsk peanøtt-død.

Han holdt på en god stund i et fåfengt håp om at jeg på ett eller annet tidspunkt skulle begynne å le.

"Jeg dør! Jeg dør! Nå døøøøør jeg!"

Tungen hang ut av kjeften hans, og han tok hendene rundt sin egen hals og lot som han ble kvalt. Øynene bulte og han gispet så voldsomt etter luft at jeg et øyeblikk lurte på om han hadde et anfall på ordentlig.

"Hjelp, jeg er under angrep av peanøttstøv!"

Dessverre satt peanøttallergikeren ved siden av ham, og det gjorde hun ham høflig oppmerksom på.

Hans reaksjon? Han prøvde med vekslende hell å undertrykke fnisingen sin til vi landet i Frankrike.

Min reaksjon? Jeg lot som jeg var alenemor.

*

Man skal være snill med mennesker som er sosialt utfordret. De har som regel en hjerneskade som følge av at de sosiale antennene har vokst innover i stedet for utover. Sånt er trist. Bare trist.

*

Det er to typer mennesker som adresserer elefanten i rommet. Den ene er de sosialt mistilpassede og den andre er de ærlige.

Jeg er heldigvis også omgitt av mennesker i den siste kategorien. Faktisk møtte jeg en av dem til frokost i dag.

Vi møttes på en kaffebar, og vi ventet sammen på kaffe, te og havregrøt mens vi snakket om løst og fast - men praten var ikke sånn som den pleier. Det var liksom noe avventende mellom oss.

Vi gikk for finne oss et bord, og da sa min venninne "Du, nå har det gått flere minutter og jeg greier ikke la være å si noe: Hva ER det du har gjort med ansiktet ditt?!"

Jeg forklarte om innsprøytninger som henholdsvis skal fjerne rynker og gi ansiktet et skinn av den rundkinnede, glødende ungdommen jeg en gang var. "Jeg får gratis behandling mot å stille opp på før- og etterbilder," forklarte jeg, og kom til å tenke på konfirmasjonsbildene mine som med all tydelighet viser at jeg aldri har vært verken rundkinnet eller glødende.

Tvert i mot: Jeg har alltid sett ut som en krysning mellom en hest og et spøkelse. I alle fall etter at jeg vokste fra meg babyfettet.

"Men ... det er vel meningen at det skal bli ... bedre?" spurte hun, og jeg måtte forklare at jeg er i en slags overgangsfase. Det er fremdeles trutmunn-faktoren som er mest fremtredende.

Da hun holdt på å le seg i hjel av at jeg slet med å få i meg havregrøten fordi leppene mine er så hovne, var begge enige om at morsomhetene på min bekostning bare viste hvor gode venner vi er.

For jeg liker sånne folk. Sånne som påpeker at det er en elefant i rommet.

Eller i dette tilfellet: en and.