Jeg mener fremdeles at man skal aldres med verdighet, men jeg ser ikke helt hva som er verdig med å se ut som et inntørket eple i en alder av 46. Ok, snart 47, da.
Inntil videre lover jeg imidlertid å holde meg unna karaoke, gateløp kun for kvinner ikledd sykepleieruniform i plast og småblomstrete kjoler sammen med halvsokker og ballerinasko. Jeg ser ut som jeg kommer rett fra Sound of Music hvis jeg bruker klær andre kvinner ser yndige ut i.
*
Bakgrunnen for at jeg nå synes det er helt ok, nærmest påkrevd, faktisk, å foreta en oppdatering til Ansikt 2.0, er min mor.
Hun får bare finne seg i at jeg skylder på henne. Det er en hver datters rett å skylde det meste på sin mor, og jeg har tross alt hittil bare anklaget henne for å gi meg elendige gener og beholde de gode selv. Dette er forresten litt i samme gate.
Min mormor er pen og min mor er pen, jeg ble engang beskrevet som "helt ordinær". (Takk til deg, Tom, din jævla dust, håper du er singel og feit!)
Den gang var jeg student og hadde antakelig allerede begynt å spare opp til ekstra hud på halsen. Munnvikene søkte sydover og posene under øynene kunne allerede romme småpenger nok til en is.
Nå er det helt krise.
*
For en stund siden Skypet jeg med min mor. "Har du et sår på overleppen?" spurte hun. Jeg sa litt surt at det var en rynke. Men ga hun seg? Nei, da. "Jeg mener ikke rynkene, jeg mener det der!" sa hun og pekte på sin egen skjerm. "Det. Er. En. Rynke." sa jeg igjen. Heldigvis hadde hun poteter på ovnen eller en kake som var ferdig hevet, så hun logget av og tenkte sikkert ikke på at hennes datter sank ned i en lett depresjon.
I går møttes vi IRL (altså ikke gjennom Internett). "Har du munnskold?" spurte hun. Jeg nektet. "Er du sikker på at du ikke har munnskold?" insisterte hun. "Det er liksom noe rart her," pekte hun og traff nesten nesen og haken min med pekefingeren som laget en sirkel rundt den nederste delen av ansiktet mitt.
Strålende. Du skulle tatt en prat med Tom, mamma. Dere kunne snakket lenge om hvor treig jeg ser ut. ("Hun er jo helt ordinær." "Ja, bortsett fra at det er noe rart med munnen hennes.")
*
I dag trengte jeg førstehjelp. Den kom i form av sprøyter med den ypperste kjemiske blandingen for trøtte tryner.
10-20 sprøytestikk senere, var jeg veldig fornøyd. Det så bare ikke sånn ut, for jeg var så hoven i fjeset at det så ut som jeg hadde fått bank. Eller altså møtt en dør.
- Har du hydrokortisonkrem, spurte den utrolig vakre sykepleieren som hadde stukket meg.
Jeg sverget at hvis huden hennes var et resultat av innsprøytninger, skulle jeg øyeblikkelig bli sprøyteavhengig.
Siden jeg ikke hadde hevelsesdempende hydrokortiskonkrem, gikk jeg innom apoteket og ba om en tube.
*
Prøv å si "hydrokortisonkrem" uten å kunne bevege leppene. Jeg måtte si det tre ganger før apotekeren skjønte hva jeg skulle ha: "Hydro. (Svelg) Kortison. (Svelg) Krem. (Svelg)".
Mens jeg ventet på å bli ekspedert, kom det en mann inn sammen med en overtrøtt, rasende unge.
"Mamma, maaaaaaamma, jeg vil til maaaaaammma!" vrælte ungen.
Jeg er veldig flink med barn. Og jeg har sympati med slitne småbarnsforeldre som må dra på snørrete, bortskjemte drittunger, så på vei ut bøyde jeg meg ned mot den lille flyalarmen og sa "Næmen, er du litt lei deg?" mens jeg smilte.
Det var i alle fall meningen.
Ut fra ungens reaksjon tror jeg kanskje ikke jeg så veldig barnevennlig ut. Men jeg bidro i alle fall til at jævelungen klappet igjen. I omtrent ti sekunder.
*
I det jeg snudde meg for å gå, hørte jeg et hysterisk vræl og en far som tverrsnudde for å redde gullklumpen fra et monster. Jeg antar at leggingen i kveld kan bli utfordrende ("Damen er under sengen min, pappa! Hun har SPIST monstrene som var der før!")
 |
| Her gråter jeg |
 |
| Her holder jeg på å le meg skvett i hjel |
 |
| Her har jeg akkurat spist noe jeg ikke tåler og har skikkelig mageknip |
 |
| Her er jeg fullstendig rasende |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar