Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

tirsdag 1. august 2017

En sommer er over

I de fleste deler av verden ville min sommerferie bli beskrevet som ideell. Jeg har spist masse mat og ingen har prøvd å drepe meg. Man måste jamføra, som svenskene sier.

"Millioner av mennesker kan ikke ta feil, sommerferien har vært fantastisk", tenker jeg og overhører stemmen som sier at jo, da, millioner av mennesker tar feil hver dag, hele tiden.

*

De 20 fridagene i juli 2017 var late, solfylte og nesten identiske. Her er et eksempel som beskriver den mest vesentlige delen av de fleste dagene (i håp om å øke spenningen og leservennligheten, er resten av teksten skrevet i tredjeperson):


Birgittes sommer

Hun sov til hun våknet. Vekkeklokken var permittert og hunden var dopet på rester av gårsdagens middag. Ikke for det, siden hun sov med ørepropper godt stappet inn mot trommehinnen, hadde hun verken hørt alarmer eller pipende, tissetrengte bikkjer. Sannsynligvis ikke brann- eller innbruddsalarmen heller.

Solen hadde vært våken i timesvis da denne fortellingens solstråle valgte å slå gluggene opp. Det første hun tenkte var "Å, for ein strålande morgon. Å, for ein strålande dag." "FAENS HØNER! FAENS DRITTUNGER!"

*

For da hun omsider hadde fått ørepropper og ørevoks ut av ørene, var lydene fra verden utenfor så påtrengende at et godt humør ville grenset til det naive:

Fra den ene naboen var stemmene fra de undermedisinerte ungene kun tidvis overdøvet av en hysterisk bestemor som med stemmens kraft prøvde å unngå at ungene druknet - eller ble overkjørt av en av de mange elektriske rullestolene som kjørte om kapp med bobilene på den smale Vestfold-veien som skilte hagen fra stranden.

Fra den andre naboen hørtes bare kakling. Det var i hovedsak de 23 eksklusive danske fløyels-hønene (Eller var det russiske rose-høns? Latinske diamant-fjærkre?) som diskuterte hvordan de i nær fremtid skulle overta verdensherredømmet. Alternativt kuppe kommunestyret. De kan også ha gjennomført et helt ordinært møte i syklubben, sånt høres veldig likt ut.

*

Hun (altså den nylig oppvåknede) trakk pusten dypt, reiste seg fra sengen og gikk ut for å møte dagen og for å gjøre verden til et bedre sted.

Det vil si: Hun ropte "Gidder du å henge opp hengekøyen min?" mens hun blandet havregrøt og soyamelk. Havregrøten var hennes sunne alibi. Umiddelbart etter den siste grøt-klædden var slukt, var det bare å forsyne seg av det som lå i grønnsaksskuffen: Som regel var det rester fra gårsdagens fråtsing i Smash, en og annen halvspist Firkløver og den obligatoriske posen med M.

"Tenk at noen fyller opp kjøleskapsskuffene med gulrøtter og tomater når de isteden kan bruke skuffen til hemmelig snop-lager", tenkte hun rystet.

*

Etter å ha brukt en god time på personlig hygiene (en evighet tatt i betrakting at hun mener skyggen hennes gir et godt nok bilde på om utseendet trenger justering), hadde solen sneket seg forbi hønse-naboens 20 meter høye bjørketre som hver fordømte dag hele sommeren spredte fremtidshåp.

Treet som lever fordi ingen orker å leie inn en advokat som med naboloven i krokodilleskinnskofferen kan beordre det avlivet, sto bare fem centimeter fra hyttegjerdet. De små bjørkebarna snek seg inn over alt i en radius 100 meter, og som småunger flest, hadde de ikke vett på å holde seg unna når de voksne skulle kose seg.

Én liten time i hengekøyen, og hun hadde bjørkebabyer på hele kroppen. Til og med inni bikinioverdelen. Hun så for seg et surrealistisk bilde av 20 meter høye bjørketrær som ammer en million små innpåslitne frø, før hun diskret knipset dem bort fra puppene.

*

Det var tid for å snu steken, og siden det som kjent er litt ubehagelig å sole ryggen mens man ligger i en hengekøye, ropte hun "Gidder du å sette opp solsengen?" før hun brukte tre-fire minutter på å komme seg opp fra køya som etter siste vektøkning subbet farlig nær bakken. Denne øvelsen markerte alltid bunnen av dagens eleganse-skala. Det var rett og slett en lidelse å se på. Et slikt syn kan få den mest hardbarkede misantrop til å få et blaff av empati. Det hjalp ikke at hun peste "En og to og tre og OPP!" ved hvert forsøk.

Den røde solsengen var perfekt plassert både med tanke på jordens gang rundt solen, vindforhold og publikum. Poenget var å få minst mulig oppmerksomhet fra de kondomdresskledde syklistene/rulleskikjørerne, fra familiene med småunger som ville klappe bikkja og fra damen med førerhunden som gikk forbi minst to ganger hver dag.

"Stikk, tjukka. Denne solsengen er ikke stor nok til oss begge, og det er din skyld"

Den eneste grunnen til at den svært svaksynte damen registrerte hunn-hvalrossen som veltet seg rundt på plenen i håp om å få stekeskorpe på alle fire sidene, var at husholdningens vakthund nærte et dypt og blodtørstig hat mot selvutslettende artsfrender. Førerhunder og hunder i bånd festet til sykler ble grundig kjeftet opp uten at det noen gang fikk ham høyere opp i næringskjeden. Er det rart det blir krig.

Heldigvis var det umulig for hjemmets fryktløse vokter å komme i fysisk kontakt med de provoserende elementene utenfor gjerdet. Det skyldes to ting. For det første at var bundet til peisen med et 15 meter langt bånd og for det andre at eiendommens grenser var markert med gjerde og en smijernsport. Av historiske og familiære årsaker var den sorte porten utsmykket med teksten "Sancta Monica". I gull.

Velkommen inn i eventyrriket, liksom

"Øy! Er det du som er Monica?" ropte en kvapsete noen og 50-åring.

"Nope. Jeg er helgenen", svarte den solbrente.

Den dagen døde tre høner av latterkrampe.