Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

søndag 31. august 2014

Whiskey og is

Det var en gang en familie som kom hjem fra hyttetur. Far i familien hadde tilfeldigvis bursdag og så frem til et deilig pølsemåltid - han hadde valgt menyen selv, for det var favorittmaten hans - og mor så bare frem til å legge seg på sofaen. Sønnen i huset så frem til å ta seg et stort glass vann med isbiter, for han var potte tett av forkjølelse og trengte væske.

Hva husets hund, Whiskey, så frem til, er det ingen som vet, for han kan ikke snakke, men - med fasiten i hånd og med bildebevis - er det mye som tyder på at bikkja var den eneste som fikk det han virkelig ønsket seg denne dagen.

Far og sønn skulle rydde inn maten i kjøleskap og fryser, da sønnen utbrøt "Oj! Det er noe galt med isbitmaskinen, pappa!". Hans fader sa seg enig med et utbrudd av mindre pedagogisk og helligdaglig art. ("Faen i helvete!")

Husets moder sa ikke noe til det. Det var tross alt om å gjøre å holde på husfreden i dag som det var feiring. Hun tok imidlertid frem både fotoapparat og notatblokk.

Etter det var det mer banning, en del hakking, masse mas ("hva er det som har skjedd her?", "det drypper fremdeles!", skal vi slå av fryseren?", "Nei, da kommer vannet til å sprute som bare $%#&!") og en masse frem og tilbake. Og ingen har enda sett snurten av en pølse. Ingen har sunget bursdagssangen heller, men husets moder har en sterk følelse av at en sang kanskje bare gjør situasjonen verre.

Det som hadde gjort situasjonen bedre, hadde vært å finne stoppekranen. Men siden husholdningen har reklamert på absolutt alt håndverkerne har gjort på dette kjøkkenet fra før, skulle det ikke overraske om de har glemt å sette inn den lille detaljen. De glemte jo tross alt å koble vannet fra oppvaskmaskinen til røret under vasken slik at det kunne renne ned i kloakken. "Sånt skjer oftere enn du tror," sa rørleggeren.

En frossen fryserdør

En dypfrossen fryseskuff

Et kjøkkengulv med is, far og sønn

En hund etter is I

En hund etter is II

lørdag 30. august 2014

Morgenstund har sjokoladesaus på haka

Etter en lang og stormfull natt, sto jeg opp en gang ut på formiddagen. Hovedstøykilden hadde åpenbart allerede stått opp, men det blåste fremdeles friskt. Det er rart det der. Hvorfor er lyden fra vind og bølger så hyggelig å sove til mens lyden fra den man har giftet seg med kan inspirere til mord?

Jeg sto opp og så meg selv i speilet. En risikosport. Som regel burde jeg aldri se meg i speilet før et par timer etter dusj, sminke og frokost. Men det sier seg selv at å legge på sminke uten å se seg selv i speilet er en utfordring, så her har vi et slags høna/egget-problem.

*

Øynene mine - eller det vil si huden rundt øynene mine - hadde hovnet opp. Men i stedet for å benytte muligheten til å fylle ut rynkene, hadde rynkene isolert seg litt lenger nede og bestemt seg for å invitere vennene sine. De hadde samlet seg til et slags seminar nede under øyet, og der var de ikke bare blitt dobbelt så mange, de var så dype at jeg kunne smuglet valuta i dem. Og da snakker vi ikke småpenger.

Jeg trengte trøst. Heldigvis hadde jeg et uåpnet KK, og kjøleskapet fullt av antioksidanter.

Jeg fylte en bolle full med bringebær og blåbær (og marengs, krem og sjokoladesaus) og tok med meg KK til en usjenert sofakrok.

*

Bladet falt ned i sofaen med baksiden opp.



"Rull bort rynker og poser under øynene" sto det. "HURRA!" tenkte jeg og leste videre. Her fantes det et produkt som kunne redde dagen min. Ja, ikke bare dagen min, men kanskje livet, etter hva jeg forsto. Men plutselig skjønte jeg at jeg ikke skjønte en dritt.

For hva er "Patentert NeoGlukosamin", "peptider" og "planteekstrakt" (hvilke planteekstrakt? løvetann? rosevann?)? Og hva faen er OFTAMOLOGISK testing?





Skal jeg bli imponert over at de kan flere ord enn meg? Skal jeg bli imponert over at de har tatt patent på et produkt de selger? De ville jo vært idioter hvis de ikke hadde gjort det. Dessuten tar det meg to sekunder å finne ut at oftamologi betyr øyesykdommer ... Takk til Google.

*

"Huden din elsker Exuviance" sa reklamen. Det er jeg sterkt tvilende til. Jeg vet i alle fall at de ikke har spurt, og jeg mistenker at det er et reklamebyrå som har laget spørmålet.



Bare tanken på at huden min skal svare på noe som helst gir meg marerittaktige bilder av ansiktet mitt fullt av små kvisemunner som mimer. Æsj, noe så ekkelt. Sånt burde reklamefolka ha tenkt på.

*

Jeg gikk ut på kjøkkenet for å fjerne alle spor etter den ikke så sunne frokosten (lunsjen) - og da gikk jeg forbi en energisk dame med røde kinn, bustete hår og gnistrende øyne. Hun hadde en misjon.

Hun var speilbildet mitt.

torsdag 28. august 2014

For siste gang. Kanskje.

- I går la jeg ut et blogginnlegg som var så dårlig at jeg slettet det, og i dag skrev jeg ett som jeg ikke en gang publiserte, sa jeg til min mann. Jeg så et glimt av håp ble tent i øynene hans. Han har hatet bloggen min siden første gang jeg hang ham ut.

- Og så? sa han oppløftet.

- Jeg tror jeg har mistet det.

- Mistet bloggevnen?

- Ja.

- Huff, da, sa han uten innlevelse.

Jeg så irritert på ham.

- Så hva handlet det første innlegget om da? Meg? spurte han. Den misbrukte.

- Det vil jeg ikke si, sa jeg.

- Det andre, da? spurte han.

- Det handlet om hvalen Juno, sa jeg.

- Ok, du har mistet det, sa han.

Og det er mulig. I så fall er dette mitt siste innlegg.

Far vel. Fortsett som dere stevner.


onsdag 27. august 2014

Sniklytting

Jeg overhørte min mann snakke med en kompis i telefonen. Sånt er alltid ganske morsomt. Jeg har alltid vært nysgjerrig på andres hemmeligheter, og da jeg var liten ville jeg bli psykolog utelukkende for å få vite hva folk tenkte på aller, aller lengst inni seg.

- Hvis du er så interessert i mennesker, synes jeg du skal bli bussjåfør, sa min far og jeg skjønte at han forsto at jeg ikke hadde et så rent hjerte som jeg gjerne ville gi inntrykk av. Da sa jeg at jeg vurderte å bli lærer.

- Tenk på de stakkars barna, sa min mor.

- Herregud! Tannlege, da! sa jeg, før jeg kom på at det ikke er alle som har like god ånde.

*

Min mann og kompisen hans skulle ut og ta en øl. Det er ikke så ofte, og de brukte ganske lang tid på å finne et sted som ikke hadde gått konkurs på de siste 30 årene.



- Nei, der har det blitt pizzarestaurant, sa min mann.

Og så:

- Det vet jeg ikke hvor er, det høres veldig ... ungdommelig ut.

Etter en stund ble de enige om et sted og samtalen var på vei til å avsluttes:

- Hun sitter her i sofaen med armen i fatle, ja.

- Ja, det skal jeg hilse henne og si. Det blir hun glad for å høre, sa han til slutt.

Jeg hadde en klar følelse at jeg slett ikke kom til å bli særlig glad, så jeg ventet i avmålt spenning.

*

- Så, hva dreide det der seg om? spurte jeg i det han skulle gå.

- Han sa at jeg skulle hilse deg å si at du sikkert hadde pådratt deg betennelse i armen fordi du hadde rukket opp armen for å si noe litt for mange ganger, sa han og klarte nesten ikke å holde seg fra å fnise på en veldig lite attraktiv måte. Eller for å si det som det var: Han klarte ikke på noen måte å holde seg fra å fnise på en veldig lite attraktiv måte.

- Du kan hilse tilbake og si at jeg aldri rekker opp armen før jeg snakker, sa jeg og reflektere over hvor lavt nivået på vitsen var selv FØR de hadde begynt å drikke.

Klovner, ass.

MEN! I morgen kveld feirer favorittbutikken min bursdag, og jeg er invitert til shopping med rabatt, og jeg lurer på om det ikke er min tur til å gå ut da.

tirsdag 26. august 2014

Femti kilo mer, takk!

Har du tenkt på skjelettet ditt i det siste? Sendt noen gode tanker til den delen av deg som holder deg oppreist hver dag, liksom? Ikke det? For du har ryggrad, ikke sant? Du er ikke en av dem som står oppreist bare fordi hodet ditt er så fullt av helium at du nesten letter fra bakken?

Jeg tror du er en av dem med ryggrad. Det er veldig få av oss som faktisk klarer å gå uten i lengden, men jeg har møtt ett par.

*

Jeg kom brått til å tenke på skjelettet mitt da jeg lå på en benk og en kiropraktor var i ferd med å brette meg i to.

Han tok sats og kastet seg ned på meg. Det kom et lite knekk og et høyt stønn (fra meg) og han virket fornøyd - trodde jeg - helt til han mente jeg skulle snu meg og la meg brettes igjen.

- Har du noen gang drept noen? tenkte jeg å spørre, men i stedet spurte jeg: - Har du noen gang brukket noens ben?

Det hadde han ikke, men han sa at de fleste kiropraktorer brekker "noen ribben i løpet av sin karrière". Jeg kjente at jeg var litt porøs i lungeområdet da han tok sats nok en gang.

- Slapp av, sa han.

Det var ikke mulig.

- Prøv sjæl! stønnet jeg.

- Så lenge du ikke slapper av, får jeg ikke knekt opp bekkenet ditt, truet han.

"Og dette betaler jeg for???" tenkte jeg.

*

For å distrahere meg selv, tenkte jeg hardt på det jeg trodde jeg visste om skjelett.

1) I gamle dager - skikkelig gamle dager - kalte de det beingrind.
2) Skjelettet består muligens av kalsium.
3) Inni bena/knoklene er det beinmarg, her produseres blod og her lagres det annet vi trenger (usikker på hva).
4) Kvinner er spesielt utsatt for å bli benskjøre (osteoporose) og for å motvirke det bør du trene og spise sunt.
5) Lårbenet er det største benet i kroppen, stigbøylen (i øret) er det minste (tror jeg) og vi har over 200 ben/knokler i kroppen.
6) Det er mulig at ben og knokler er det samme.

Det hjalp ikke. Jeg savnet dessuten Google.

*

Jeg lå der som en benhaug brettet i en diger knute. Hoftebenet mitt gnagde ned i benken, lårbenet mitt holdt på å knekke mot kanten av benken - og Gud vet hvordan det greide å ligge i en slik vinkel - en arm lå bak ryggen min (tror jeg) og skulderen min lå så langt fra øret at man skulle tro den hadde byttet plass med leveren.

"Ha, ha, ha, det er i alle fall ikke Birgitte," tenker du, kanskje, og det stemmer.
Men dette er meg!
... og dette er meg. Imponert?

Og så slo det meg: Dette er jeg for tynn til! Jeg burde hatt mer polstring! Jeg burde hatt 50 kilo mer fett på kroppen hvis dette på noen måte skulle vært i nærheten av behagelig.

Fuck alle bukser som ikke har passet. Fuck alle prøverom med lys som får meg til å se ut som jeg har badet i skummetmelk og deretter kledd meg ut som et badedyr. Fuck alle bikinibukser også, forresten - all den tid jeg var inne på badedyr (apropos sommer, liksom).

Jeg har akkurat vært for tynn for noe! Blæh!

Og som om ikke det var nok: Hvis du skal holde skjelettet ditt friskt, bør du ikke være for tynn. Husk det.

søndag 24. august 2014

Hjemme er der duftlyset er ...?

- Det er som snytt ut av et eventyr, sa fyren på TV i det en liten flue fløy inn i nesen min. Jeg blåste den ut med et snøft og irriterte meg litt over folk som ikke greier å holde ord og uttrykk fra hverandre. På en annen side har jeg alltid blitt litt uvel av snørrunger som er "som snytt ut av nesa på sin far".

*

Fyren på TV snakket om hjem. Det var en konkurranse om å ha årets vakreste hjem, og det fikk meg til  å lure på hva som skal til for å skape et hjem. At det er puter, blomsterkasser og/eller duftlys, tror jeg nemlig ikke, og etter å ha tenkt grundig over dette mens jeg dyttet i meg to tacoskjell, kom jeg til at hva som er et hjem er helt individuelt, og at det å ha en konkurranse om dette er teit.



Et hjem er der du føler deg hjemme. Punktum.

Man kan ha flere hjem. Jeg har for eksempel tre. Det er viktig å føle seg hjemme minst ett sted - i alle fall for de fleste av oss. En gang røpet min farmor at det hadde tatt henne ti år før hun følte at blokkleiligheten hun flyttet til da barndomshjemmet hennes ble for stort å holde føltes som hjemme, og det må ha vært helt grusomt.

*

Jeg bestemte meg for å droppe kåringen av Årets hjem av prinsipielle grunner og slo av maset. I stedet begynte jeg å tenke på hva jeg skal gi min mann i bursdagsgave om en ukes tid.

Eliminasjonsmetoden er jo en mulighet, men den vil ta for lang tid. Han kommer for eksempel ikke til å få puter ("Det er jo bare rot!") duftlys ("ÆÆÆSJ, hva er det det STINKER her?") eller spabehandling ("Spa er for homser og damer og folk uten tenner!" ... ikke spør.).

Aller helst burde jeg jo kjøpe noe jeg selv også kan ha glede av, men det gjorde jeg i fjor og det tror jeg han gjennomskuet. (Han fikk en tur til Paris med garanti mot at jeg skulle shoppe annet enn nødvendige ting, og han ble nok litt overrasket over alt som var nødvendig.)

Så. Hva gir man en mann som har alt inkludert en perfekt kone? Forslag mottas.

PS Den som foreslår et kurs i selvinnsikt til hans kone må stå i skammekroken og snuse inn duftlys i minst en time.

lørdag 23. august 2014

Glødende kvinner

Bárðarbunga-vulkanen på Island har fått et utbrudd. Jeg skjønner den innmari godt, jeg er også premenstruell.

I likhet med meg, er jeg sikker på at Bárðarbunga har det ganske vondt inni seg. Det er ingen fest å kjenne at hormonene overtar. Det er rett og slett ganske guffent å kjenne hvordan selv en vennlig gest som å få blomster eller å få servert middag kan bli en kilde til at tærne krøller seg i irritasjon.

Og det skal omgivelsene vite: vi kunne hatt mange flere utbrudd. For det meste klarer vi nemlig å holde oss. 

*

Jeg har bosatt meg midt i byen. Så og si oppå Majorstua t-banestasjon, faktisk. Men trenger jeg å akseptere bråk og helvete døgnet rundt av den grunn? Det korrekte juridiske svaret er ja. Det faktiske svaret er "Det gjør jeg faen ikke!".

Sørkedalsveien går 10 etasjer nedenfor, men trenger jeg å akseptere idioter som kjører om kapp og bruker hornet for å markere seieren og tapet? Ikke egentlig. Men jeg skjønner jo at jeg ikke kommer noen vei med å anmelde jævlene, så i stedet lå jeg og moret meg med å tenke ut ulike måter å stoppe dem på.

1) Kaste støvsugeren i panseret på dem (For er det noen som har brukt den SLIK JEG HAR BEDT DEM OM?)

2) Kaste maling etter dem? (Møkk. Vi har ikke maling.)

3) Tømme mel over dem? (Det blåser bare bort. Dessuten gjør det ikke vondt.)

Dessuten kom jeg på at de forlengst hadde kjørt.

*

Men det kommer flere idioter. Om ikke før, så i alle fall om en måneds tid. Og i mellomtiden skal jeg snakke litt med en forbanna dame på Island. Det kan hende vi kan slå oss sammen.


fredag 22. august 2014

Å drepe veps med balltre

Hvis du blir hva du spiser, skulle jeg vært en bolle med glutenfrie korn og soyamelk for lengst. Derfor håper jeg heller ikke at jeg blir hva jeg ser på TV, for de siste ukene har jeg sett 93 timer med seriemorderen Dexter. Jeg har tre episoder igjen, og heldigvis begynner jeg å bli litt lei.

Om ikke Dexter har fått meg mer blodtørstig, har serien i det minste fått meg til å trene opp armen min. For etter hver episode har jeg pliktoppfyllende tatt balltreet mitt og gjort øvelsene mine. 3 ganger 93 ganger har jeg nå hevet armen opp og ned (altså ved hjelp av balltreet). Det har gjort så vondt at jeg har hatt lyst til å slå inn skallen på noen.

Heldigvis roer jeg meg nokså fort, jeg gjør alltid det. Jeg er stort sett en ganske vennlig sjel, nemlig, jeg ser bare ikke sånn ut. Men tror du ikke jeg fikk besøk. Uanmeldt besøk kan være kjempekoselig, men da bør det helst være fra noen jeg liker, og de bør ikke komme inn gjennom verandadøren.

De bør ringe på - eller aller helst ringe og spørre om det passer.

*

Denne fyren kom bare seilende inn uten å si et ord. Det var en veps. Naturens seriemorder, faktisk.

Vepser dreper flere mennesker hvert år enn bjørn og ulv til sammen, og jeg er livredd bjørn og ulv, men jeg er ikke redd veps. Jeg er større enn veps. Jeg er en erfaren vepsedreper.

Men i det jeg grep nærmeste drapsvåpen - balltreet (ikke helt gjenomtenkt, kanskje) - skjedde det to ting: Jeg ble uoppmerksom fordi jeg måtte flytte blikket fra vinduet der vepsen satt, og vepsen fløy.

Så der sto jeg da. Med et balltre i hånden. Og lurte på hvor mye det kostet å få en glassmester til å montere et nytt vindu hvis jeg skulle komme til å knuse det, og hvor fort han kunne komme, all den tid det var fredag ettermiddag.

*

På denne tiden av året er vepsene ekstra onde. Forklaringen sies å være at de er arbeidsledige. De har ikke lenger larver å ta seg av, så nå flyr de bare rundt på jakt etter å gjøre ugagn. Ledighet er i sannhet roten til alt ondt, men late er de ikke. Vi bor i tiende etasje, så denne vepsen har jammen gjort seg flid med råttenskapen sin.

Jeg gikk gjennom leiligheten på jakt etter udyret. Og så slo det meg: Kanskje det var en dronning jeg fikk på besøk! Og hvis jeg var en vepsedronning på leting etter et sted å starte et nytt bol, hvor ville jeg da ha begynt? Jo. I garderoben min, selvsagt! (Som tilfeldigvis var åpen, for bikkja synes det er så trygt og godt å ligge der inne for tiden.)

Så nå blir jeg opptatt en ukes tid. Her skal alt gjennomgås. Jeg vil ikke dele min surt ervervede garderobe med noen. Ikke en eneste liten flik.

En garderobeflik og et balltre

torsdag 21. august 2014

En tapper mor

I går var det 23 år siden jeg hørte ordene "Nå klarer De Dem snart selv igjen, Frue" og i tillegg til at det så vidt jeg husker var første gang noen kalte meg "Frue", var det også den første gangen jeg ble mamma.

Det var en trang fødsel som inkluderte litt i underkant av et døgns lidelse og 16 eller 17 sting for meg og tang for min sønn. Han fikk ganske raskt tilbake en normal hodeform, jeg skal ikke gå inn på min rekonvalesens.

Fødselen markerte også starten på en tradisjon der jeg hvert år mener at jeg i kraft av mine lidelser har lov til å ta igjen. Siden 1998 har jeg dessuten vært så heldig å ha to unger jeg kan la min kreativitet gå ut over.

Og for noen år siden kom jo heldigvis Facebook, så nå kan jeg henge de små ut (vel, nå er de jo blitt høyere enn meg, men desto viktigere å gjøre dem så små jeg kan).

Men karma har fått stavekontollen på sin side.

Din TAPRE mor, skulle det være, for faen

Og jammen hadde ikke karma slått seg sammen med Facebook, for da jeg prøve å slette innlegget, skjedde dette:


Plutselig skjønte jeg poenget med hjemmestrikkede sokker i grusomme farger.

onsdag 20. august 2014

Ruter ess

- Dere selger Ruter-kort, ikke sant? spurte jeg fyren bak disken.

Det bekreftet han, og jeg sa at jeg gjerne ville ha et tiklippskort.

- Voksen? spurte han.

- Ja. Trodde du jeg var pensjonist, eller? spurte jeg. Kampklar som faen.

Det fikk ham til å begynne å stamme. Og meg til å bevise at personlighetstesten jeg tok i 2006 som viste at jeg ikke burde ha omsorgsyrker var riktig: Det var ikke en flik av meg som synes synd på ham.

- Hva mmmmmener du mmmmmed tttti kkklipp? spurte han.

- Hva jeg mener? At jeg vil reise ti ganger? Hva ellers? spurte jeg. Men det var ikke for å være ekkel, det var oppriktige spørsmål, og det skjønte han.

- Ja, for vanligvis kommer folk inn for å fylle på kortet, skjønner du, forklarte han.

- Ok ..., sa jeg.

- .... så hva med at jeg bare fyller det på med 300 kroner?

Jeg sa at det var superfint, men så rotet han seg inn i en historie der konkusjonen etter hva jeg forsto nok en gang hadde med gamle dager å gjøre ("før i tiden hadde Ruter klippekort, men det er altså fryktelig lenge siden, på 90-tallet eller 70-tallet, kanskje? ... jeg vet ikke ... i alle fall så fnnes det ikke lenger nå .... og nå har vi jo datamaskiner og greier ... jeg vet ikke om du ...?") og da måtte jeg sette ham littegrann på plass igjen, men det varte bare en kort stund.

- Du tar ikke t-banen så ofte, eller? sa han som nå hadde blitt kvitt stammingen helt.

Jeg svarte med å spørre etter nærmeste taxiholdeplass.

- Er det på grunn av armen? spurte han omsorgsfullt og nikket mot fatlet mitt.

Jeg var fristet til å svare ja, men kom på at det ville falt på sin egen urimelighet. Jeg har jo ikke gått med armen i bind like lenge som jeg har gått med hodet under armen.

- Men du? sa min nye venn og støttekontakt som nå var varm i trøya og helt i sitt ess. - Det er veldig enkelt å ta t-banen, altså. Du bare går inn på stasjonen, holder kortet opp mot automaten - også går du på banen. Og hvis det er buss eller trikk er det enda enklere: da går du ombord, og holder kortet mot automaten som er der. Enklere blir det ikke. Du klarer det fint.

Jeg takket for tilliten, sa at jeg synes han hadde gjort dagen min litt bedre og understreket at jeg ikke hadde gått inn for å ødelegge hans med overlegg.

Vi skiltes som venner. Det var i det minste mitt klare inntrykk.

Et plastkort er et plastkort er et plastkort

søndag 17. august 2014

Dobbeltkommunikasjon

Jeg er så heldig å ha to spreke foreldre. Jeg har også en usedvanlig sprek mormor, og hvis dere hadde sett meg akkurat nå, hadde dere forstått et underkommunisert medisinsk faktum, nemlig at gener ikke bringes videre - de brukes opp.

I går kveld var vi og 36 andre invitert til 140-årslag som skulle feires i Gunnars Verksted. Mine foreldre var nøye på at det ikke var bursdag, for min mor har allerede fått gaver da hun ble 70 i juni, og min far blir 70 i februar, så han må vente til da, men vi ville ikke komme tomhendte, så jeg hadde beordret min mann til å kjøpe en lydbok mens han likevel var innom et kjøpesenter med en bokhandel.

I 140-årslag skyter 94-åringer med luftgevær

Da han kom hjem sa han "Det var det eneste innbundne eksemplaret de hadde igjen."

Av en eller annen grunn ble jeg ikke så overrasket.

- En innbundet lydbok, gitt! sa jeg overrasket.

- Hæ? Du sa ikke noe om en lydbok, sa han.

Jeg forklarte at jeg så definitivt hadde sagt det og at vi dessuten siden lybokens morgen aldri hadde kjøpt noe annet enn lydbøker til mine foreldre. "Tanken er liksom at de skal ha noe å høre på i bilen når de kjører til hytta eller på bilferier," forklarte jeg. "Men jeg er altså ikke overrasket, for jeg synes liksom at det gikk litt for lett."

Etter det ble det stille en stund.

Derfor gjentok jeg:

- Jeg er ikke overrasket, for da jeg ba deg kjøpe en lydbok, sa du bare "greit!".

- Hva mener du?

- Hvis jeg skal være sikker på at du skal få ting med deg må jeg alltid si ting to ganger.

- Hvis jeg skal være sikker på at du skal få ting med deg må jeg alltid si ting to ganger.

- Du kommer til å blogge om dette, ikke sant?

- Hæ?

- Hæ?

- Slutt.

- Hvorfor det?

- Hvorfor det?

- Slutt nå.

fredag 15. august 2014

Whiskeyavhengighet

Jeg har en som følger meg i tykt og tynt. En som alltid følger med på hva jeg gjør og som gjerne skulle sett at jeg ga opp alt her i livet for ham slik at det bare kunne være oss to for evig og alltid.

Han er som skyggen min. Som en hårete, klengete skygge av meg selv. Alltid i nærheten. Alltid parat til å bli med på noe gøy eller bare ligge å sløve i skyggen hvis det er det jeg aller helst vil.

Du trodde kanskje jeg skulle betro deg at jeg var dypt alkoholavhengig nå? Beklager å skuffe deg. Til tross for at jeg aldri har drukket et glass whiskey i hele mitt liv, har jeg altså kalt opp bikkja etter det brune brennevinet. Jeg kan røpe at han er oppkalt etter et familiemedlem, men altså ikke meg.

Whiskey er en fem år gammel tibetansk terrier som burde hatt en hårklipp. Han veier omtrent elleve kilo med ragg, men hadde han ikke vært så fordømt kresen, hadde han veid et par kilo mer. (Hadde han hatt mer sporty eiere, hadde han veid mindre - så det går antakelig ut på ett.)

Whiskey har av ukjente grunner sluttet å tigge ved bordet, men den mest sannsynlige teorien går ut på at det kan være arroganse, for han vet at han uansett får rester etter maten vi spiser. Det vanker alltid en hamburger eller en laksebit, og det er bare for ham å ligge og vente. Maten serveres snart.

Holdningen er dessuten representativ for resten av oppførselen hans; han kan fremstå som sjarmerende og som en som har et ikke så rent lite snev av separasjonsangst, men jeg lurer på om dette ikke er ren kontrollvirksomhet.

*


Jeg tror ikke du skal lese bok nå, nei


Hva var det jeg akkurat sa?


HVA VAR DET JEG AKKURAT SA?!


Du, søta? Vi to må ha en prat. Om den manglende respekten du viser meg, ja.


Jeg blir så utroooolig lei meg når du ikke vil være sammen med meg! Buhuuuuuuuu!


Sånn, ja. Det var vel ikke så vanskelig, var det, vel?

torsdag 14. august 2014

Gode grøss

Tabloidene har skjønt det. De vet at jo grønnere gren vi sitter på, jo deiligere er det å kjenne grøssene fra dramatiserte historier om hvor farlig solen er, hvor sannsynlig det er at vondten du kjenner faktisk er kreft og ikke minst hvor skummel flåtten er.

Men i dag kom det en gladnyhet om flått. I alle fall trodde jeg det, inntil jeg leste saken.

Bildet er hentet fra VG som advarer mot kjempeflått

For i mitt hode var kjempeflått en god ting. Jo større, jo bedre, tenkte jeg. En flått på størrelse med en ku kan jo ikke akkurat snike seg innpå deg, eller hva? Men nei, da. Så heldige var vi ikke. Denne jævelen viser seg å være skikkelig skummel, og jeg ble litt sånn "greit, da var det slutt på å ligge å sole seg på gresset". Ingen skal si at jeg ikke er omstillingsvillig.

Men man skal fronte sine fobier, ikke sant, så jeg tok med bikkja på en tur. Slik kunne vi kombinere behovet for forfriskende sjøluft og jakt på kjempeflått.

Her bor den. Flåtten, altså.

Det vil si: Mitt oppdrag var å trekke frisk luft dypt ned i lungene. Bikkja skulle jakte flått.

Oppdrag utført! Her er'n! Ikke? Ok, greit.

Usikker på om den er her, men nå er den i alle fall druknet

Her lukter det flått, jeg mener godt ... nope, bare markerer litt just in case

Dø, din flått-jævel

Jeg skiter litt på den også, jeg


Sånn. Jeg har gjort mitt. Happy?

onsdag 13. august 2014

Forbannade mannssjåvinist

- Hvor mye koster en sånn? spurte jeg. Vi lå bak en Porsche Panamera.

- Tja, du må nok godt over en million, ja, sa min mann.

- Ok, så hvor fortvilet blir du - på en skala på 1 til 10 - hvis jeg vinner en million på det Flax-loddet jeg har hatt i lommeboken siden mai og bytter inn Volvoen min i en sånn? spurte jeg.

Av det lille gispet han kom med før han svarte, skjønte jeg at jeg kom til å få en klar 12'er på skalaen som egentlig ikke gikk lenger enn til 10.

Jeg skyndte meg å legge til at jeg selvsagt ville bedt om at den skulle hatt et tilhengerfeste.

- Bare ikke gjør det, er du snill, sa han. - Det er vel omtrent det siste signalet jeg vil at noen i vår familie skal sende.

- Så det er bedre å bruke pengene på plastisk operasjon?

Han svarte ikke, men jeg hørte at han tenkte at jeg var dum som et brød.

Etter det ble stemningen litt anspent. Jeg skulte bort på ham og tenkte at jeg ikke likte å bli kalt dum, selv om han ikke sa det høyt.

"Du ek'ke så smart du heller, alltid," tenkte jeg.

Han ignorerte meg fullstendig.

"Din jævla dust," gneldret jeg inni meg. "Akkurat som om jeg ikke skal få kjøpe meg en liten Panamera hvis jeg vil? Jeg har min egen bil, og jeg kan bytte den inn i akkurat hva jeg vil, akkurat når jeg vil, hvis jeg bare har penger. Så DET SÅ!"

Han kikket demonstrativt på trafikken foran seg. Akkurat da jeg skulle til å åpne munnen, skrudde han opp lyden på radioen. Jeg så på det som en fiendtlig handling og lurte på om han skjønte hvor mannssjåvinistisk den handlingen var. Hvem skulle trodd at radioen kunne blitt brukt som redskap for mannlig hersketeknikk, liksom.

- Noen ganger er du bare så utrolig DUM! sa jeg.

Og det beviste han med å påstå at han ikke skjønte noen ting.

Det hadde holdt med én sånn

tirsdag 12. august 2014

Gap!

Jeg går fremdeles rundt med venstre arm i fatle, og nå har jeg til og med en diagnose. Det er ett eller annet med supraspinalis: En muskel som løfter armen ut fra kroppen.

Det positive er at det nå er bevist at jeg faktisk har en muskel, på minussiden er det at den er er betent og at den attpåtil har vært betent så lenge at betennelsen har spredt seg både oppover, bakover, fremover og nedover.

Langt oppover, skulle det vise seg i dag.

Jeg tok et lett tårevått farvel med mine kolleger som jeg ikke kommer til å se på en stund all den tid legen og kiropraktoren min nekter å behandle meg hvis jeg ikke går med på å holde meg borte fra jobben en liten stund.

Det var jeg som gråt. De ga mer eller mindre faen.

- Det er godt for hele avdelingen, dette, sa en av dem. - Vi slipper Birgittes venstrehåndsarbeid en stund fremover.

- Takk skal du faen meg ha, sa jeg med sammenbitte tenner.

Det har nemlig vært litt vanskelig å gape de siste ukene. Synes du jeg klager? Ja, jeg er enig. Jeg er fullt klar over at de fleste i verden har det verre enn meg, men jeg synes det er helt ok at de klager også. Forutsetningen er at de prøver å fikse opp i problemene sine hvis de kan. Det må man forutsette, ellers må man klappe igjen.

*

Jeg gikk rett fra jobben (med tårer i øynene, for jeg er glad i dem jeg jobber med selv om de slenger spydigheter til meg - og kanskje nettopp derfor) til tannlegen og forlangte hjelp.

Tannlegen kastet ett blikk på fatlet mitt, sa "akkurat", ba meg gape og puttet noe som så veldig ut som et torturinstrument inn i munnen min.

- Dette er ikke et torturinstrument, sa hun.

("Nei, jasså," tenkte jeg.)

- Det er bare noe jeg bruker for å måle hvor høyt du kan gape, fortsatte hun, før hun fortalte at jeg kunne gape hele 2,2 centimeter og at det normale var 4.

Etter det beviste hun at tannleger gjør det uten instrumenter også.

Hun brakk og bente, og vred og klemte - før hun målte igjen. Denne gang klarte jeg å gape hele 2,7 centimeter. Hurra!

Hun mente at det ikke var nødvendig å skjære i meg denne gang, men at jeg måtte komme tilbake dersom problemet overlevde skulderen, for her var sammenhengen åpenbar - betennelsen hadde krabbet fra superspinalis til kjeften.

I mellomtiden skulle jeg bare ta tak i overkjeven og underkjeven og bende dem fra hverandre med jevne mellomrom.

Så min dag de neste to ukene kommer til å se slik ut:

Våkne, dusje, bende opp kjeven, spise frokost og trene opp armen før jeg ser en episode av Dexter. Etter Dexter er det kjevetrening og armtrening igjen, også en ny episode av Dexter også ... ja, jeg antar du skjønner tegninga.

Å, jo! Jeg har jo helt glemt å fortelle hvordan jeg skal gjøre armøvelsen! Kiropraktoren mente at jeg skulle bruke en herreparaply eller aller helst en golfkølle som jeg skulle holde i hendene med strake armer mens jeg bruker høyre (den friske) arm til å dytte den venstre armen opp.

Det er bare det at vi verken har herreparaply eller golfkølle i huset, så jeg står i stua og trener med et balltre en gang i timen.

I tillegg til denne grimasen, selvsagt.



Jeg håper noen prøver å bryte seg inn. En innbruddstyv ville dødd av skrekk bare av hårfrisyren min. Snakk om overkill.


lørdag 9. august 2014

Fuglemannen

- Fuglene har forsvunnet, sa jeg til min mann. Han nektet å innse det. Fuglene under taket har vært hans nærmeste venner og allierte hele sommeren. Det sier jo en del. Også om meg, er jeg redd.

Jeg hadde tatt ham på fersken i å sette ut fuglemat tidligere på dagen, men tallerkenen med brødbiter var urørt. Jeg så på ham at han var litt lei seg.



- Kan jeg foreslå at du benytter anledningen til å tette igjen sprekkene før det kommer nye fuglepar og lager reder? spurte jeg. Han så bare sørgmodig på meg og jeg lot være å mase, vel vitende om at masing ikke gjør seg når a) man har en ektefelle i sorg og b) man selv ikke har gjort en dritt hele sommeren.

Det ville vært å kaste stein i glasshus, tenkte jeg. På en annen side er jo grunnen til at jeg ikke har gjort en dritt at armen min ikke virker, og dermed kan jeg jo ikke kaste stein i glasshus om jeg aldri så gjerne vil.

Derfor tenkte jeg å begynne å mase litt, men da var han jammen borte.

Jeg gikk for å lete.

Og fant ham bak et uthus.



Der han sto i smug og malte de to fuglehusene han bygget i begynnelsen av sommerferien.

For som han sa: "De må jo ha et PENT sted å bo før jeg skal tette igjen redene deres."

- Men ... grunnet du ikke med Visir før du begynte å male? spurte jeg. Spydig.

- Jo, jeg tenkte på det, sa han. Tillitsfullt.

Og da fikk jeg litt dårlig samvittighet, for det finnes jo tross alt verre ting i verden enn å ha en mann som er snill med småfugler.

fredag 8. august 2014

Fett nok nå

I morges ble jeg vekket av en høy barnestemme. Det er jo normalt søtt, men kanskje ikke så søtt når barnet er den 40-årige sønnen til naboen som står syv meter unna soveromsvinduet mitt og gauler.

Jeg var for trøtt til å forstå hva han sa, men jeg var våken nok til å forstå at han nok ikke snakket om den plastiske operasjonen jeg akkurat lå og drømte om.

"Kutt, kutt, kutt!" handlet nok om noe annet enn flesket mitt. Håper jeg. Hvis det var det han sa, da. Som sagt. Jeg var nokså trøtt.

Du lurer kanskje på hvorfor jeg drømte om plastisk operasjon? Vel. Fem uker uten trening gjør noe med deg. La oss bare si det sånn. Og om tre dager skal jeg inn i kjoler, bukser og skjørt i stedet for bikini og teltkjoler.

Det kommer til å bli en så vond opplevelse at jeg allerede nå føler behov for å trøstespise litt.

*

Jeg drømmer om å være helt perfekt. Unik. Sylslank. Morsom. Smart.

Det er sånn de gjør det, ikke sant? Fjortisene?


Og sånn gjør vi det. Snart femtisene. (BØ!)

Men mest av alt utrolig tynn.

Jeg irriterer vettet av meg over at jeg kjøper blader og leser artikler som forteller meg hvor stilig herreskjortene er akkurat i år (på damer) eller hvor kult det er å bruke boots til superkorte skjørt i høst.

Poenget er nemlig at man kan få alt til å se utrolig kult ut i et glanset magasin hvis man bruker en modell på 14 år som i tillegg er fotoshoppet. Og jeg går på det HVER JÆVLA GANG.

*

Det skal bli utrolig godt å komme tilbake til jobben igjen. Kollegene mine får holde ut at jeg går i teltkjolene mine i en overgangsperiode. Hvis det blir for ille, får jeg heller stikke ut i lunsjen og ta en ørliten fettsuging. Mellom øra.

I går presset jeg min sønn til å lage muffins til meg. Igjen

onsdag 6. august 2014

Martyrmamma

Jeg synes familieferie er helt topp. Om familien er enig, er jeg ikke helt sikker på. Det kan hende jeg har begynt å tære på dem. Ting kan tyde på det.

Yngstemann bor helst i annekset når vi er på hytta på Ringshaug. Og siden jeg akkurat i stad følte at det var litt langt å gå for å få ham i tale, ringte jeg ham. Fra stuen:

- Jeg har en kjempegod ide!

- Jaha ...

- Du kan lage muffins!

- Ikke nå.

- Jo!

- Nei, a.

- Husk at jeg er handikappet. HUSK AT JEG HAR ARMEN I FATLE!

- Greit, da.

To minutter etter ble jeg litt utålmodig.

Heldigvis kom han ganske raskt, og heldigvis hadde vi posemuffins.


Glutenfri!

Noe sier meg at jeg ikke blir respektert

Mens de sto i ovnen, sørget bikkja for å banke opp ungen for meg.

Neste gang mora di sier "Lag muffins," så gjør du det med én eneste  gang.  Ok?

OK?

Be om nåde!

Jeg river av deg huet neste gang!

Kom deg ned igjen, din kjempedigre feiging!

Du tror du er tøff. nå?

Han ga seg. Ha!

Min sistefødte holdt på å dø. Av latterkrampe.