Forbannade mannssjåvinist

- Hvor mye koster en sånn? spurte jeg. Vi lå bak en Porsche Panamera.

- Tja, du må nok godt over en million, ja, sa min mann.

- Ok, så hvor fortvilet blir du - på en skala på 1 til 10 - hvis jeg vinner en million på det Flax-loddet jeg har hatt i lommeboken siden mai og bytter inn Volvoen min i en sånn? spurte jeg.

Av det lille gispet han kom med før han svarte, skjønte jeg at jeg kom til å få en klar 12'er på skalaen som egentlig ikke gikk lenger enn til 10.

Jeg skyndte meg å legge til at jeg selvsagt ville bedt om at den skulle hatt et tilhengerfeste.

- Bare ikke gjør det, er du snill, sa han. - Det er vel omtrent det siste signalet jeg vil at noen i vår familie skal sende.

- Så det er bedre å bruke pengene på plastisk operasjon?

Han svarte ikke, men jeg hørte at han tenkte at jeg var dum som et brød.

Etter det ble stemningen litt anspent. Jeg skulte bort på ham og tenkte at jeg ikke likte å bli kalt dum, selv om han ikke sa det høyt.

"Du ek'ke så smart du heller, alltid," tenkte jeg.

Han ignorerte meg fullstendig.

"Din jævla dust," gneldret jeg inni meg. "Akkurat som om jeg ikke skal få kjøpe meg en liten Panamera hvis jeg vil? Jeg har min egen bil, og jeg kan bytte den inn i akkurat hva jeg vil, akkurat når jeg vil, hvis jeg bare har penger. Så DET SÅ!"

Han kikket demonstrativt på trafikken foran seg. Akkurat da jeg skulle til å åpne munnen, skrudde han opp lyden på radioen. Jeg så på det som en fiendtlig handling og lurte på om han skjønte hvor mannssjåvinistisk den handlingen var. Hvem skulle trodd at radioen kunne blitt brukt som redskap for mannlig hersketeknikk, liksom.

- Noen ganger er du bare så utrolig DUM! sa jeg.

Og det beviste han med å påstå at han ikke skjønte noen ting.

Det hadde holdt med én sånn