Ruter ess

- Dere selger Ruter-kort, ikke sant? spurte jeg fyren bak disken.

Det bekreftet han, og jeg sa at jeg gjerne ville ha et tiklippskort.

- Voksen? spurte han.

- Ja. Trodde du jeg var pensjonist, eller? spurte jeg. Kampklar som faen.

Det fikk ham til å begynne å stamme. Og meg til å bevise at personlighetstesten jeg tok i 2006 som viste at jeg ikke burde ha omsorgsyrker var riktig: Det var ikke en flik av meg som synes synd på ham.

- Hva mmmmmener du mmmmmed tttti kkklipp? spurte han.

- Hva jeg mener? At jeg vil reise ti ganger? Hva ellers? spurte jeg. Men det var ikke for å være ekkel, det var oppriktige spørsmål, og det skjønte han.

- Ja, for vanligvis kommer folk inn for å fylle på kortet, skjønner du, forklarte han.

- Ok ..., sa jeg.

- .... så hva med at jeg bare fyller det på med 300 kroner?

Jeg sa at det var superfint, men så rotet han seg inn i en historie der konkusjonen etter hva jeg forsto nok en gang hadde med gamle dager å gjøre ("før i tiden hadde Ruter klippekort, men det er altså fryktelig lenge siden, på 90-tallet eller 70-tallet, kanskje? ... jeg vet ikke ... i alle fall så fnnes det ikke lenger nå .... og nå har vi jo datamaskiner og greier ... jeg vet ikke om du ...?") og da måtte jeg sette ham littegrann på plass igjen, men det varte bare en kort stund.

- Du tar ikke t-banen så ofte, eller? sa han som nå hadde blitt kvitt stammingen helt.

Jeg svarte med å spørre etter nærmeste taxiholdeplass.

- Er det på grunn av armen? spurte han omsorgsfullt og nikket mot fatlet mitt.

Jeg var fristet til å svare ja, men kom på at det ville falt på sin egen urimelighet. Jeg har jo ikke gått med armen i bind like lenge som jeg har gått med hodet under armen.

- Men du? sa min nye venn og støttekontakt som nå var varm i trøya og helt i sitt ess. - Det er veldig enkelt å ta t-banen, altså. Du bare går inn på stasjonen, holder kortet opp mot automaten - også går du på banen. Og hvis det er buss eller trikk er det enda enklere: da går du ombord, og holder kortet mot automaten som er der. Enklere blir det ikke. Du klarer det fint.

Jeg takket for tilliten, sa at jeg synes han hadde gjort dagen min litt bedre og understreket at jeg ikke hadde gått inn for å ødelegge hans med overlegg.

Vi skiltes som venner. Det var i det minste mitt klare inntrykk.

Et plastkort er et plastkort er et plastkort