Prinsessen i trommelen

Du trodde kanskje at MR sto for magnetrøntgen? Nope. Det er garantert noe de har funnet på for å høres litt smartere ut. MR har fått navnet sitt på grunn av lyden.

- MrrrMrrrMrrrMrrr, sa det da jeg lå og slumret inni trommelen som skulle avsløre hvorfor skulderen min ikke fungerer som en normal skulder, men det var først etter at verdens mest omsorgsfulle sykehusansatte hadde sørget for at jeg følte meg som prinsessen på erten. Uten ert.

*

- Du kan kle av deg her, du må dessverre ta av deg både belte, BH, briller og klokke, men du kan beholde skjorten, vil du låse inn noe? spurte han. På inn- og utpust.

Jeg fikk følelsen av at han gjerne ville hjelpe meg av med BH'en av ren godhet.

- Ok, men jeg er blind uten briller, informerte jeg. Bare sånn at han ikke skulle bli så overrasket når jeg skallet ham ned etterpå.

Han lovet å bistå med en arm eller en rullestol - alt jeg ville trenge skulle bli mitt. Jeg begynte å like meg.

- Du kan godt kneppe et par knapper i skjorten, så blir du ikke så kald, sa den omsorgsfulle da jeg famlet meg ut av omkledningsværelset. Men før jeg rakk å si eller gjøre noe, forsto han at med mitt handikap var det rasjonering på knepping av knapper, så da snakket vi ikke mer om det, i stedet fikk jeg et teppe mindre enn to sekunder etter at jeg antydet at det nok var en smule kjølig for lille meg i rommet der jeg måtte ligge og bli gjennom mrrrrr'et.

- Har du klaustrofobi? spurte han. Det har jeg ikke.

- Ligger du godt? spurte han. Det gjorde jeg ikke, men jeg ville ikke skuffe ham, så jeg løy og sa ja.

- Dette kommer til å bråke veldig, tror du at det kommer til å gå bra? spurte han. Det var jeg helt sikker på at kom til å gå helt superfint.

- Men det er TI minutter, sa han. "Fint," sa jeg. "Da sover jeg litt hvis det er ok for deg."

- Pust med magen, så går det nok fint, sa han og satte på meg øreklokker.

- Hvis du får panikk, kan du trykke på denne, sa han og presset en liten dings inn i hånden min.

Min eneste frykt var at jeg skulle rykke til i søvne og uforvarende trykke på den, men det skjedde ikke.

*

Dagens lærdom:
Du trenger ikke bekymre deg for ting du kanskje gjør mens du sover, og ikke vent et halvt år med å gå til legen med en vond skulder. Det finnes billigere steder å sove i ti minutter enn i MR-trommelen hos Aleris.

Dessuten får du noen vonde timer etter at kiropraktoren din har bedt deg leke sprellemann før og etter kortisoninjeksjonene.

Dette er ikke et selfie, btw.

Og hvis du blogger, kan du bare skrive med én hånd (men familien din må gjøre alt husarbeidet, husk det også).

Jeg er dessverre ikke ...

... særlig vakker på innsiden.