Whiskeyavhengighet

Jeg har en som følger meg i tykt og tynt. En som alltid følger med på hva jeg gjør og som gjerne skulle sett at jeg ga opp alt her i livet for ham slik at det bare kunne være oss to for evig og alltid.

Han er som skyggen min. Som en hårete, klengete skygge av meg selv. Alltid i nærheten. Alltid parat til å bli med på noe gøy eller bare ligge å sløve i skyggen hvis det er det jeg aller helst vil.

Du trodde kanskje jeg skulle betro deg at jeg var dypt alkoholavhengig nå? Beklager å skuffe deg. Til tross for at jeg aldri har drukket et glass whiskey i hele mitt liv, har jeg altså kalt opp bikkja etter det brune brennevinet. Jeg kan røpe at han er oppkalt etter et familiemedlem, men altså ikke meg.

Whiskey er en fem år gammel tibetansk terrier som burde hatt en hårklipp. Han veier omtrent elleve kilo med ragg, men hadde han ikke vært så fordømt kresen, hadde han veid et par kilo mer. (Hadde han hatt mer sporty eiere, hadde han veid mindre - så det går antakelig ut på ett.)

Whiskey har av ukjente grunner sluttet å tigge ved bordet, men den mest sannsynlige teorien går ut på at det kan være arroganse, for han vet at han uansett får rester etter maten vi spiser. Det vanker alltid en hamburger eller en laksebit, og det er bare for ham å ligge og vente. Maten serveres snart.

Holdningen er dessuten representativ for resten av oppførselen hans; han kan fremstå som sjarmerende og som en som har et ikke så rent lite snev av separasjonsangst, men jeg lurer på om dette ikke er ren kontrollvirksomhet.

*

Jeg tror ikke du skal lese bok nå, nei

Hva var det jeg akkurat sa?

HVA VAR DET JEG AKKURAT SA?!

Du, søta? Vi to må ha en prat. Om den manglende respekten du viser meg, ja.

Jeg blir så utroooolig lei meg når du ikke vil være sammen med meg! Buhuuuuuuuu!

Sånn, ja. Det var vel ikke så vanskelig, var det, vel?