Gap!

Jeg går fremdeles rundt med venstre arm i fatle, og nå har jeg til og med en diagnose. Det er ett eller annet med supraspinalis: En muskel som løfter armen ut fra kroppen.

Det positive er at det nå er bevist at jeg faktisk har en muskel, på minussiden er det at den er er betent og at den attpåtil har vært betent så lenge at betennelsen har spredt seg både oppover, bakover, fremover og nedover.

Langt oppover, skulle det vise seg i dag.

Jeg tok et lett tårevått farvel med mine kolleger som jeg ikke kommer til å se på en stund all den tid legen og kiropraktoren min nekter å behandle meg hvis jeg ikke går med på å holde meg borte fra jobben en liten stund.

Det var jeg som gråt. De ga mer eller mindre faen.

- Det er godt for hele avdelingen, dette, sa en av dem. - Vi slipper Birgittes venstrehåndsarbeid en stund fremover.

- Takk skal du faen meg ha, sa jeg med sammenbitte tenner.

Det har nemlig vært litt vanskelig å gape de siste ukene. Synes du jeg klager? Ja, jeg er enig. Jeg er fullt klar over at de fleste i verden har det verre enn meg, men jeg synes det er helt ok at de klager også. Forutsetningen er at de prøver å fikse opp i problemene sine hvis de kan. Det må man forutsette, ellers må man klappe igjen.

*

Jeg gikk rett fra jobben (med tårer i øynene, for jeg er glad i dem jeg jobber med selv om de slenger spydigheter til meg - og kanskje nettopp derfor) til tannlegen og forlangte hjelp.

Tannlegen kastet ett blikk på fatlet mitt, sa "akkurat", ba meg gape og puttet noe som så veldig ut som et torturinstrument inn i munnen min.

- Dette er ikke et torturinstrument, sa hun.

("Nei, jasså," tenkte jeg.)

- Det er bare noe jeg bruker for å måle hvor høyt du kan gape, fortsatte hun, før hun fortalte at jeg kunne gape hele 2,2 centimeter og at det normale var 4.

Etter det beviste hun at tannleger gjør det uten instrumenter også.

Hun brakk og bente, og vred og klemte - før hun målte igjen. Denne gang klarte jeg å gape hele 2,7 centimeter. Hurra!

Hun mente at det ikke var nødvendig å skjære i meg denne gang, men at jeg måtte komme tilbake dersom problemet overlevde skulderen, for her var sammenhengen åpenbar - betennelsen hadde krabbet fra superspinalis til kjeften.

I mellomtiden skulle jeg bare ta tak i overkjeven og underkjeven og bende dem fra hverandre med jevne mellomrom.

Så min dag de neste to ukene kommer til å se slik ut:

Våkne, dusje, bende opp kjeven, spise frokost og trene opp armen før jeg ser en episode av Dexter. Etter Dexter er det kjevetrening og armtrening igjen, også en ny episode av Dexter også ... ja, jeg antar du skjønner tegninga.

Å, jo! Jeg har jo helt glemt å fortelle hvordan jeg skal gjøre armøvelsen! Kiropraktoren mente at jeg skulle bruke en herreparaply eller aller helst en golfkølle som jeg skulle holde i hendene med strake armer mens jeg bruker høyre (den friske) arm til å dytte den venstre armen opp.

Det er bare det at vi verken har herreparaply eller golfkølle i huset, så jeg står i stua og trener med et balltre en gang i timen.

I tillegg til denne grimasen, selvsagt.

Jeg håper noen prøver å bryte seg inn. En innbruddstyv ville dødd av skrekk bare av hårfrisyren min. Snakk om overkill.