Fuglemannen

- Fuglene har forsvunnet, sa jeg til min mann. Han nektet å innse det. Fuglene under taket har vært hans nærmeste venner og allierte hele sommeren. Det sier jo en del. Også om meg, er jeg redd.

Jeg hadde tatt ham på fersken i å sette ut fuglemat tidligere på dagen, men tallerkenen med brødbiter var urørt. Jeg så på ham at han var litt lei seg.

- Kan jeg foreslå at du benytter anledningen til å tette igjen sprekkene før det kommer nye fuglepar og lager reder? spurte jeg. Han så bare sørgmodig på meg og jeg lot være å mase, vel vitende om at masing ikke gjør seg når a) man har en ektefelle i sorg og b) man selv ikke har gjort en dritt hele sommeren.

Det ville vært å kaste stein i glasshus, tenkte jeg. På en annen side er jo grunnen til at jeg ikke har gjort en dritt at armen min ikke virker, og dermed kan jeg jo ikke kaste stein i glasshus om jeg aldri så gjerne vil.

Derfor tenkte jeg å begynne å mase litt, men da var han jammen borte.

Jeg gikk for å lete.

Og fant ham bak et uthus.

Der han sto i smug og malte de to fuglehusene han bygget i begynnelsen av sommerferien.

For som han sa: "De må jo ha et PENT sted å bo før jeg skal tette igjen redene deres."

- Men ... grunnet du ikke med Visir før du begynte å male? spurte jeg. Spydig.

- Jo, jeg tenkte på det, sa han. Tillitsfullt.

Og da fikk jeg litt dårlig samvittighet, for det finnes jo tross alt verre ting i verden enn å ha en mann som er snill med småfugler.