Sniklytting

Jeg overhørte min mann snakke med en kompis i telefonen. Sånt er alltid ganske morsomt. Jeg har alltid vært nysgjerrig på andres hemmeligheter, og da jeg var liten ville jeg bli psykolog utelukkende for å få vite hva folk tenkte på aller, aller lengst inni seg.

- Hvis du er så interessert i mennesker, synes jeg du skal bli bussjåfør, sa min far og jeg skjønte at han forsto at jeg ikke hadde et så rent hjerte som jeg gjerne ville gi inntrykk av. Da sa jeg at jeg vurderte å bli lærer.

- Tenk på de stakkars barna, sa min mor.

- Herregud! Tannlege, da! sa jeg, før jeg kom på at det ikke er alle som har like god ånde.

*

Min mann og kompisen hans skulle ut og ta en øl. Det er ikke så ofte, og de brukte ganske lang tid på å finne et sted som ikke hadde gått konkurs på de siste 30 årene.

- Nei, der har det blitt pizzarestaurant, sa min mann.

Og så:

- Det vet jeg ikke hvor er, det høres veldig ... ungdommelig ut.

Etter en stund ble de enige om et sted og samtalen var på vei til å avsluttes:

- Hun sitter her i sofaen med armen i fatle, ja.

- Ja, det skal jeg hilse henne og si. Det blir hun glad for å høre, sa han til slutt.

Jeg hadde en klar følelse at jeg slett ikke kom til å bli særlig glad, så jeg ventet i avmålt spenning.

*

- Så, hva dreide det der seg om? spurte jeg i det han skulle gå.

- Han sa at jeg skulle hilse deg å si at du sikkert hadde pådratt deg betennelse i armen fordi du hadde rukket opp armen for å si noe litt for mange ganger, sa han og klarte nesten ikke å holde seg fra å fnise på en veldig lite attraktiv måte. Eller for å si det som det var: Han klarte ikke på noen måte å holde seg fra å fnise på en veldig lite attraktiv måte.

- Du kan hilse tilbake og si at jeg aldri rekker opp armen før jeg snakker, sa jeg og reflektere over hvor lavt nivået på vitsen var selv FØR de hadde begynt å drikke.

Klovner, ass.

MEN! I morgen kveld feirer favorittbutikken min bursdag, og jeg er invitert til shopping med rabatt, og jeg lurer på om det ikke er min tur til å gå ut da.