Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

onsdag 19. mai 2010

Helvetes pensjonister

Det er nok sunt å komme seg ut av kontoret en gang i blant. Rent fysisk, er det sikkert sunt å gå en tur eller bare trekke litt frisk luft. Hvis du skal trekke frisk luft, må du imidlertid normalt sørge for å gå et stykke unna de fleste kontorinngangspartier, men det er en annen sak. Røkerne får jeg ta meg av en annen gang. Nå gjelder det gamlingene. Og det å velge sine utflukter med omhu.

Gamlingene bruker gjerne brune sandaler med tykt skinn og vernetupp, gråbrunbeige jakker, krøllfrie bukser og nylonvesker med håndstropp. Noen har også nylonparykker. Ikke alle har stokk.

Når jeg tenker meg om finnes disse i alle aldre og i begge kjønn, men som oftest er det en mann på ca 123 år. La meg beskrive ham jeg nettopp hadde gleden av å møte.

Se for deg et apotek av den ærverdige sorten – mørkt treverk, fargerike utsmykninger med en masse slanger som slynger seg oppover sverd (tenk Hippokrates og eden hans) og disk. Ikke selvplukk. Det mest moderne i tillegg til diverse kjemiske blandinger er kølappmaskinen. Og kølappmaskinen er første hinder for pensjonister med fritidsproblemer. Kølappmaskinen er ikke bare plassert komplett ulogisk – visstnok – den er også vanskelig å håndtere. Visstnok. Løsning: Ignorer kølappmaskinen. Bare gå til disken og skrik ut ærende ditt.

Heldigvis er englene bak disken vant til den finten. De ber de gamle krokene å sette seg, og de bistår både med å trekke en kølapp og å hyle ”DU HAR KØNUMMER 67 OG DET ER 436 FORAN DEG I KØEN”. De kunne ha lagt til ”OG 435 AV DEM ER PÅ ALDER MED DEG” men det er de for høflige til.

Tilbake til apoteket – mørkt tre og utsmykninger, altså. I tillegg er det litt dunkelt, også lukter det en blanding av urin og kraftige rengjøringsmidler der. Man trenger ikke være etterforsker for å finne ut at kilden til lukten ikke kommer fra gulvet og benkene. Urinstanken følger nemlig etter eierne sine.

Et hint: eierne har dårlig skosmak og trenger ikke legitimasjon på polet.

Igjen tilbake til det dunkle apoteket med disk. Klokken er ca lunsj og jeg har ventet i godt over to normale lunsjer. Når det er én jævel mellom meg og ekspeditøren kommer jeg på at jeg sikkert kunne fått hodepinetabletter på Seven Eleven der jeg akkurat hadde vært for å kjøpe noe å drikke. (Vel. Akkurat og akkurat. Det føltes som tre timer siden.) Jeg velger å bli sittende. Min feil, altså.

”86!” roper den svenske jentungen bak disken. Jeg har 87. ”HERRRROVERRRR" skriker bestefaren til Gollum som befinner seg tre hele meter fra henne. Det tar ca tyve sekunder for ham å kreke seg bort. Og ikke tro at jeg henger ut funksjonshemmingen hans. Den er nemlig påtatt. Like godt å røpe det med en gang, men han spratt altså ut derfra etter han var ferdig, og han verken spiste, drakk eller injiserte seg med noe som helst mens han ble ekspedert.

Når han endelig er ved disken begynner kveldens underholdning. ”Har dere sånn grønn, tynn plast til å ha på føttene?” kauker han. ”Jeg skal pakke inn føttene med noe saltgreier for jeg har EKSEM!” Nei …, jag vet ikke …” sier jentungen på norsksvensk. ”Noe sånt GRØNT!” roper han. ”Inte så vidt jag vet, men jeg skal sjekke,” blander hun. ”GRØNN, TYNN PLAST,” gjentar han hjelpsomt for utlendingen. ”Nej, tyvärr det fants ikke,” sier den vandrende ordboken etter en rask sjekk med en kollega.

”Da må jeg ha salve! Tærne mine er sinte, skjønner du!” kan gubben fortelle. (Sinte tær altså. Hm. Ment han sure, tro? Jeg har ikke lyst til å spørre. Antakelig prøver han å være kreativ.) Og så begynner han på en beskrivelse som ville fått brødrene Grimm til å sikle. Jeg får med meg ”det klør”, ”det væsker”, ”store sår” og ”blåsvart” før hjernen min begynner å lalle.

Den svenske prøver å dempe ham og river i vill fart til seg en tube hun antakelig har lyst til å dytte inn i kjeften på ham. ”JA, TAKK, DEN SER VELDIG FIN UT! OGSÅ STÅR DET ”DERMATOLOGISK”!” her snur han seg mot publikummet sitt (jeg er en av dem): ”DERMATOLOGI BETYR HUD, DET!” (Close enough, tenker jeg.)

Den furede, gråsprengte ser ut til å være happy med dagens innkjøp, og jeg håper at han skal karre seg ut på sine blåsvarte, væskende undersåtter. Men nei. ”Det blir 326 kroner,” sier apotekerlærlingen. (Hun kan umulig være ferdig utdannet. Med mindre hun er MensaBamseklubbens smarteste medlem, og hvor smart er hun da, tenker jeg, hvis hun likevel valgte å stå bak disken og snakke om gamle menns tær? … I beste fall tær, demrer det for meg. Det kan jo bli verre. Urk. ”Lallelallelalle,” sier det i hodet mitt.)

”426?” ”Nei, 326!” sier hun igjen. Litt høyere. Også gjentar hun det igjen. Enda høyere. ”426?” hyler gubben. Hun gir opp og sier lavt ”326.” ”Ja, akkurat. 326. Det skal bli,” kommer det. Hæ? Finnes det folk som bare har dårlig hørsel noen ganger? Kan det variere i løpet av en time? Neppe. Gubben er avslørt som svindler. Noen burde fortelle ham at han uansett er verdig til å få alderspensjon. Det har han sannsynligvis vært siden han var 25.

Etter noen minutters fomling for å få opp lommeboken og etter ytterligere mas for å forklare at han ikke stoler på banken (jævelig smart) og at ”SÅNNE NYMOTENS PLASTKORT IKKE ER SÅ TRYGGE. EGENTLIG.” får han vekslepengene igjen. Og etter å ha telt dem over to ganger (”Jeg må jo være sikker på at du ikke prøver å lure meg. Bra for deg også det, vet du, lille venn.” Hm? Hvordan skal det være bra for henne? Og: lille venn? Hun ønsker sikkert at hun kunne gått rett i dusjen etter å ha blitt verbalt besudlet av eklingen.) og møysommelig lagt dem ned i lommeboken, begynner han å se etter paraplyen sin (det er 23 grader ute, skyfritt og strålende sol, men med hans tempo kan han trenge brodder før han kommer hjem). Jeg øyner at det snart er min tur. Men så begynner nummer 86 å snakke om været.

”Er det ikke fint at det er så fint vær? Jeg synes vi skal være takknemlige for at det er sånt vær. Takknemlige for at solen skinner. Også i mai! Tenk det! Det er så deilig med fint vær, synes du ikke? Det synes jeg. Synes du?” ”Jo, ja …,” sier Sofia eller Maria eller Hanna eller hva hun heter. Og så snur han seg til meg og de andre med spindelvev og støv på: ”Jeg synes vi skal klappe for været. Kom igjen, nå!”

Jeg synes ikke vi skal klappe for været og river ham nesten over ende i det jeg dytter ham vekk og glefser til svenske Sofia-Maria-Hanna: ”Jeg er nestemann – trykk på kølappknappen. NÅ!”. Sofia-Maria-Hanna ser vettskremt ut og trykker i farten to ganger.

Kjempefint.

Jeg hører rytmiske smell av en stokk og en kjent odør som stadig blir sterkere før en asmatisk stemme roper ”JEG HAR 88!”

Og jeg håper bare ikke Seven Eleven har stengt i mellomtiden.