Dødelig dådyrblikk

- Du ser meg ikke, sa jeg.

- Hæ? Jeg ser jo på deg nå! sa han. 

- Ja, men du SER meg ikke, insisterte jeg. 

- Hva har du gjort nå? spurte han mistenksomt.

Jeg har fått nye øyevipper. Én og én vippe er møysommelig limt på mine egne, og nå ser jeg nysminket ut hele tiden. Vippene på venstre øye dunker fremdeles mot brilleglasset, slik de alltid har gjort når jeg har hatt på meg mascara. Forskjellen nå er at innsiden av brillene holder seg rene en hel dag.

Jeg er superfornøyd. Hvem vil vel ikke kunne blunke forførende allerede i det man våkner? 

*

Men blunking viste seg å være fullstendig bortkastet på min kjære. Gjennom en hel romantisk middag blafret jeg så mye at ett av stearinlysene slukket. Han sa «Jøss, så rart» og tente det igjen.

Og det var jo fint gjort. I det minste. 

*

- Hva har du gjort? gjentok han.
- Det vil jeg ikke si. Hvis du virkelig hadde sett meg, hadde du oppdaget det forlengst, sa jeg.
- Herregud. Si det! Hva er det du har gjort?
- Ha! Jeg kunne gjort hva som helst! Jeg kunne operert bort nesen, og du hadde ikke lagt merke til det!
- Selvsagt kunne du ikke det. Si det, nå. Hva har du gjort?
- Nei.
- Si det!
- Nix.

Jeg nøt torturen, og oppdaget med det en ny side ved meg selv. 

*

Vår sønn ble også involvert: - Du har fjernet dobbelthaken!
- Jeg skal banke deg når du har sovnet, sa jeg. Vel vitende om at jeg ikke hadde hatt sjanse til å vinne hvis han hadde vært våken.
- Du har gjort noe med ørene!
- Hæ? Ørene?! (Går det an, tro? tenkte jeg.)
- Er du døv, eller? flirte den første ungen i verden som kun har gener fra sin far.

Min mann hadde studert meg i mange lange minutter.
- Har du sprøytet inn noe?
- Hvor da, i så fall?
- I rynkene rundt øynene?
- Mener du at jeg har rynker rundt øynene??!
- Nei, ikke nå.

Han gransket videre og triumferte: - Du har brukt botox!
- HVOR DA? spurte jeg med en undertone han burde ha notert seg.
- I ... a n s i k t e t ...?
- NEI!
- Har du sprøytet inn noe?
- Du må være mer spesifikk enn det.
- Har du sugd ut noe?
- Seriøst ...? Du lurer på om jeg har sugd ut noe?

Vår sønn blandet seg inn igjen: - Du har klippet nesehårene!

Jeg ga ham et blikk som fikk ham til å tørke vekk et par minutter, men som et plagsomt innsekt, var han der igjen: - Du har operert øynene!
- Nei!

Min mann fikk en lys ide (synes han selv) og tok tak i hodet mitt for å se om han fant et operasjonsarr under hårfestet.

- HVA FAEN DRIVER DU MED? skrek jeg med haken mot brystkassen.
- Du har tatt ansiktsløftning! konstaterte han.
- Nei, ærlig talt. For det første hadde du vel merket at jeg hadde vært en tur på sykehuset og for det andre; hvor ille tror du jeg så ut FØR denne ansiktsløftningen? Jeg har IKKE tatt ansiktsløftning! 

*

Med min mann utenfor hørevidde, sa jeg til min sønn at han skulle få vite det hvis han greide å ikke si det til sin far. Han lovet på tro og ære og mor og far i døden. Jeg skulle ønske han sa «kors på halsen», men han skal nå tross alt konfirmere seg borgerlig.

- Du må gjette en gang til først, sa jeg.
- Har du brukt botox i leppene? spurte han.
- Hør her, din slamp. Botox er en nervegift. Hvis jeg hadde brukt botox i leppene, hadde jeg stått her og siklet. Gjett igjen!
- Du har kontaktlinser!
- Riktig. Jeg har fargede kontaktlinser, løy jeg.

- Ha! Jeg kan se det! mente han.
- Ja, vel. Hvordan ser du det? spurte jeg - den kontaktlinseløse - interessert.
- Ææææ. Øynene dine har annen farge ...?
- Ok, hvilken farge hadde de før da?
- Grønne! Eller nei, brune!
- Og nå?
- Brune! Eller nei, grønne! 

*

Hans far kom tilbake.
Mamma har fargede kontaktlinser! flirte han. Uten å tenke på at han sendte sin mor og far rett i døden.
- Få se!

Jeg sperret øynene opp.

Han så ikke en dritt, men var så innstilt på å oppdage endring at hans (fargeløse) kontaktlinser nesten falt ut. Men, nei. Han kunne ikke se noe. Så jeg innrømmet at dette bare var en test for å se om jeg kunne stole på ungen.

- Men det er noe med øynene, sa han usikkert.
- Bingo! sa jeg. Lei av leken.
- Du har tatovert deg!
- Nei ... (herregud). Jeg har kjøpt øyevipper! Ser du det ikke?
- Nei ... jeg trodde bare det var sånn sminke som du bruker. Det ser jo akkurat likt ut! Hvor mye penger har du brukt på å se helt lik ut?

Det er så irriterende når han får det til å høres ut som det er meg som har gjort noe galt. Men jeg ga ikke opp. Vi kvinner har jo tross alt et stort register å spille på. Jeg valgte trinnet før «tårer», nemlig «forurettet».

- Jeg har gjort noe som er viktig for meg, noe som får meg til å føle meg bedre, også begynner du å snakke om penger!
- Birgitte ... ærlig talt! Dette mener du ikke.
- Nei.
- Hæ?
- Jeg bare tuller.
- Du har ikke kjøpt øyevipper! Jeg visste det!

Alt må prøves. Øreplastikk neste.