Stereotyper er kjedelige, og nesten alltid gale. Hjemme hos oss er skravlingen omtrent likt fordelt, problemet er timingen. Og til dels temaene. Jeg snakker om spennende ting til passende tider, han snakker helst om sære ting når jeg følger med på noe spennende på TV.
*
Hans favorittema er biler og finans. Hvis jeg vil bli massert i hodet, er det bare å finne en kanal som sender mange episoder av Top Gear etter hverandre. Etter tre episoder har jeg hørt Corvettens 60-årige historie to ganger, og hvis jeg hadde fulgt med, hadde jeg uten problemer tatt en motor fra hverandre og satt den sammen igjen med bind for øynene.
Etter seks episoder er håret mitt fullstendig tovet, og jeg må bruke en time på badet for å få ut alle flokene.
Så lenge jeg står for planleggingen, er det med andre ord helt perfekt å ha en mann som har litt smale interesser og et stort formidlingsbehov.
*
Men se for deg følgende: Det er lørdagskveld, roen har senket seg, biffene er spist og endelig skal jeg se andre episode i en britisk serie om fire smarte damer som var så gode til å knekke koder under krigen at de sannsynligvis bidro til å vinne hele greia.
 |
| Veldig smarte damer |
Serien starter, og jeg er godt inne i handlingen. Min mann sitter ved siden av meg, men jeg merker at han ikke følger med. Hans spede forsøk på å få oppmerksomhet fra meg, blir effektivt, men høflig avvist ved at jeg pedagogisk setter ham bedre inn i handlingen, for det er klart at en som ikke vet akkurat hva det han ser på TV handler om, gjerne vil snakke om andre ting.
Biler han har eid, interrailer han har vært på, finansielle teorier han har lest eller god mat han gleder seg til å spise. For eksempel. Eller - aller verst - han grabber fjernkontrollen.
*
- De løser mysterier ved å se mønstre og knekke koder, opplyste jeg og fikk ham interessert akkurat i det en av damene sa at de burde bruke vektorananlyse for å komme videre i mysteriet.
Jeg aner ikke hva vektoranalyse er, men det ante meg at min mann visste det.
"Annenderivert!" ropte han.
"Å, nei!!" tenkte jeg. For jeg har erfaring, som sagt.
Det neste som kom til å skje var at jeg måtte lytte med ett øre til en lang forklaring som kom til å handle om finans eller avansert matematikk, og jeg er så dårlig på å følge med på intrikate handlinger på tv samtidig som jeg må komme med intelligente kommentarer til fagfelt milevis fra mitt eget.
Derfor sa jeg det første som falt meg inn bare millisekunder etter han sa "Annenderivert!" i håp om at han skulle komme ut av tankerekken sin og la meg få følge med på tv:
"Putti Plutti Plott!" skrek jeg.
Eksperimentet var bare delvis vellykket. Han glemte matematikken, men han kom på noe annet i stedet. Putti Plutti Plott minnet ham nemlig på alle sommerene han tilbragte på Tjøme. Per Asplin hadde visstnok feriested rett ved siden av: "Vi pleide å snike oss over tomten hans for å komme til vannet," humret han. "Hva var det det het igjen ...?" Jeg kunne ikke hjelpe ham, og var ikke så interessert i det heller.
Etter fem minutter med hm-ing og halve setninger kom det "den italienske port!". Jeg trodde det hadde rablet for ham, men nei. Han var fremdeles 12 år og på Tjøme. Og jeg var fremdeles 44 og var nå kommet ut av handlingen.
*
Jeg lurte på hva som hadde skjedd hvis jeg hadde sagt "Kålrabi!" eller "Muskedunder!" eller noe annet som virket meningsløst for meg, men denne mannen kan noe om alt, så en forelesning hadde det blitt uan-pokker-sett.
Neste gang skal jeg rope "Sko fra Louboutin!" men da begynner han vel å snakke om kredittkortrenten.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar