En dash Egor og en kokosbolle

Da jeg våknet i dag (klokken 5.30, forresten) var min første tanke at jeg håpet debatten om pekefingre, vaskehjelper, milliardærfruer og trening var over. Sjelden har jeg sett så mange kaste seg på noe som strengt tatt burde vært forbigått i rødmende stillhet.

Jeg bidro også - og bare så det er sagt; jeg står for det jeg sa fremdeles, men jeg trives ikke som et medlem i den blodtåka som har senket seg over landet etter magasinet Mamma kom ut.

*

I går var det vel neppe en kjendiskvinne i Norge som ikke hadde tatt standpunkt til saken, og min lille tanke om at jeg kanskje var helt på jordet da jeg skrev om saken allerede på søndag ble i og for seg avkreftet.

Men selv om man er enige med flertallet og slik sett ikke er på jordet, er det ikke sikkert at det er spesielt attraktivt å være først på det jordet alle andre stiller opp på i etterkant. Saken om Marte Krogh har gått for langt - og det har alle vi som har åpnet kjeften skyld i. Uansett om man var kritisk til det hun sa eller om man desperat ønsket å komme henne til unnsetning.

*

Derfor har jeg tenkt å skrive om en annen Krogh i dag. Nemlig Arvid. Nærmere bestemt Krogh Optikk og eieren som altså heter Arvid Krogh.

*

Det er ikke for å oppveie for ukens galle jeg skriver dette. Helt uavhengig av hva jeg har bidratt med av eventuelle ufyseligheter eller berettiget kritikk i uken som har gått, har jeg et behov for å skryte uhemmet av nær-brillebutikken min:

Det startet 31. desember. For å slippe å bruke dyrebar arbeidstid på å oppsøke optiker i 2013, ringte jeg Krogh Optikk mandag formiddag i juleferien og lurte på om de tilfeldigvis hadde en ledig time for tilpassing av nye glass til ett par utilpassede øyne. "Det må vi jo få til, bare kom," var svaret.

*

Det var profesjonalitet fra jeg kom til jeg gikk. Faste håndtrykk, øyekontakt, rent og pent over alt, pedagogisk forklaring av de ulike undersøkelsene, akkurat passe mengde small talk og akkurat passe selgende selger.

Da jeg gikk ut derfra hadde jeg kjøpt en ny innfatning selv om jeg strengt tatt kunne brukt én av de jeg har fra før.

*

Men alvorlig talt; når man har en ting midt i trynet hele sitt våkne liv, er det jo et poeng at man trives med det. Noen ganger setter man pris på fornyelse.

Det var årets siste shopping, og det var en viktig handling, for i mitt stille sinn (mitt sinn er sjelden stille, men dette er et såpass normalt uttrykk at jeg anser at jeg kan bruke det uten å bli anklaget for løgn) ... altså; i mitt relativt stille sinn hadde jeg bestemt meg for ikke å shoppe i 2013, og da var det viktig å få gjort unna det nødvendigste i 2012.

Det var en shoppingrunde det sto respekt av. 21.000 kroner er mye penger i de fleste sammenhenger. For meg, i alle fall.

*

Første arbeidsdag etter nyttår kom det en mail fra Krogh Optikk der de sa at de håpet at jeg hadde hatt en hyggelig opplevelse hos dem. Siden de alltid var opptatt av å forbedre seg, ville de også gjerne at jeg besvarte en kundeundersøkelse.

Jeg ga dem toppkarakter hele veien.

Dagen etter kom det en ny mail fra Krogh der de fortalte at samtlige innfatninger var satt ned med mellom 30 og 50 prosent.

Man trenger ikke være sunnmøring for å bli litt irritert av sånt.

Så jeg skrev en mail og sa at jeg ikke var sint, bare veldig, veldig skuffet. Svarmailen kom raskt; "Takk for mailen din, vær så snill og kom og snakk med oss. Vennlig hilsen Arvid Krogh".

*

Det har jeg gjort i dag, og jeg er superfornøyd. Jeg fikk rabatt, men minst like viktig var måten jeg ble møtt på. Og det at ekspeditøren var han fra "Skal vi danse"; Egor Filipenko, var ikke et minus. Ikke på noen måte. Skikkelig hyggelig fyr, var han.

Egor er han til venstre

På vei hjem, feiret jeg med fire kokosboller. Og da kom jeg på at alle grinete mennesker i hele verden burde prøve en dash Egor og en kokosbolle. Da hadde vi garantert blitt snillere med hverandre.

Fire kokosboller er imidlertid litt i overkant. Det blir man kvalm av, og da er det ikke lett å være så raus som man kanskje burde. Stol på meg.