Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

mandag 9. november 2009

Et parallelt univers

I løpet av de tre siste dagene har all post vi har mottatt hatt en eller flere feil. Verst var brevet fra NAV som truet med å stoppe sykepenger i en periode jeg ikke har vært sykemeldt hvis ikke en arbeidsgiver jeg ikke har sendte inn en bekreftelse på mitt ansettelsesforhold innen tre uker. Men NAV var i det minste svært velvillige til å rette opp forholdene - etter at jeg hadde hørt på pausefisk i 25 minutter.

For et par dager siden lå det to regninger fra Svinesundforbindelsen i postkassen. Den ene var på 20 kroner, den andre på 320 kroner. "Tilleggsavgift pga manglende betaling" sto det på den siste. Det går ikke an å betale når man kjører over Svinesundbroen, alle får til sendt regning og ergo mangler bomselskapet betaling fra alle som kjører over broen. Da min mann ringte for å oppklare saken, ble han fortalt at det var Fjellinjen som hadde skylden. Altså bomselskapet som driver bomringen i Oslo. De hadde registrert feil adresse på min manns bil den ene gangen han kjørte over broen og da hadde det blitt tull i systemene. "Ok, men da retter dere bare opp i det?" spurte min mann nærmest litt unødvendig. Men nei. Det måtte han selv rette opp i ved å ringe Fjellinjen. Selv om feilen ikke lå hos ham. Lykke til. En gang sto jeg i kø både i telefonen og på vei fra Oslo til Sandvika og jeg kom fortere frem til Sandvika enn til Fjellinjen.

Samme dag fikk vi brev fra Get; Vår tidligere leverandør av kabel-tv, nå leverandør av kabel-tv til de som kjøpte huset vi flyttet fra i sommer. I brevet sto det at de hadde fått fakturaene de sendte oss i retur, og siden de nå også hadde prøvd å ringe oss (not!) ville de bare informere oss om at fakturaene nå ville komme til vår nye adresse. Der vi har Canal Digital som leverandør ... En vakker dag har jeg samlet styrke nok til å ringe Get. (Note to self: Må snart begynne med meditasjon.)

Dagen etter kom 2. gangs purring fra If på 17.238 kroner med betalingsfrist dagen før. Greit nok. Betaler man ikke, må man finne seg i korte eller ingen frister. Det forstår jeg godt. Men jeg betaler altså ikke penger til bedrifter jeg ikke har inngått noen avtaler med. Vi er totalforsikret i Gjensidige - hus, hytte, barn, bikkje pluss et par gjenstander det ville vært trist å miste.

Jeg ringte If. "Vi har fått en purring fra dere, og det er litt rart - ikke bare fordi vi ikke har sett regningen som danner grunnlaget for purringen, men også fordi vi ikke er forsikret hos dere." Lang pause. Så: "Hm." "Du trenger kanskje fakturanummer eller navn?" spurte jeg og oppga alle detaljer. Da kunne den stakkars saksbehandleren fortelle meg at han så i loggen at 1) If hadde gitt oss et tilbud 2) If hadde sagt opp vår forsikring i Gjensidige 3) "Kunden var svært misfornøyd med å ha blitt tvangsflyttet" (Jeg nikket og kom med lyder som de fleste tolker til "Ja, det skal jaggu være sikkert og visst.") Jeg ble plutselig overbevist om at dette ville bli en kort samtale med en enkel løsning. Men så ble det så stille i andre enden ... "Men da kan du stryke den regningen, da" sa jeg. Naivitet er en familiesvakhet, åpenbart. Nei, det kunne han ikke. Dessverre. Han kom nemlig ikke inn i systemet fordi vi ikke hadde betalt innen fristen.

Jeg avsluttet samtalen etter å ha fortalt at han eller en av hans kolleger nok ville få en telefon fra min mann og at han burde ta Valium på forhånd, eventuelt forhåndsbestille krisepsykiatri. Jeg følte meg som en del av en lang kvinnetradisjon, der mine formødre tidligere hadde truet ungene med "bare vent til faren din kommer hjem!"

Jeg fikk bare kortversjonen av samtalen mellom If og min mann. Helt ok, man ønsker seg jo ikke traumer. Kortversjonen var at de hadde lagt seg så flate at alt man så var en kul på teppet, men det var også etter at min mann hadde oppdaget at en knølhval i If hadde forårsaket at han hadde kjørt uten ansvarsforsikring i to måneder.

Den virkelig store saken for vår familie er elektrikerregningen vi fikk etter at vi kjøpte to leiligheter og slo dem sammen til én. Du tenker sikkert at det selvsagt blir dyrt, men nei, da. Selve sammenslåingen tok to uker og kostet 14.000. I tillegg er det utbygger som tar den regningen.

Leiligheten var ikke utstyrt med lys i taket, og det er jo ofte greit å ha. Særlig i Norge, med mørketid og alt det der. Vi kjøpte derfor ni spotskinner og spurte elektrikeren som allerede var i leiligheten om de kunne ta jobben med å henge dem opp i murtaket. I tillegg skulle de montere to kontakter og sette spotter i syv kjøkkenskap med glassdører. Jeg tenkte at det sikkert ble billigere å kjøpe tjenester fra dem som allerede var hjemme hos meg. Mulig det, men da tjener alle de andre styggmye penger. Summen for å følge opp ordren om å la det bli lys, ble 83.124 kroner! 76,5 timer hadde slabbedaskene ført opp for å bruke slagdrillen. Slikt klarer jeg ikke å forholde meg til. Jeg står fast i tankegangen om at himmelropende feil må rettes opp nærmest av seg selv.

Så hva er årsaken til alt dette? Er det meg som har blitt kjerring og pirker på alt og alle? Eller skyldes det finanskrisen? Kanskje kvalitet er det første som ryker når noen sliter? Eller skal vi hoppe til konspirasjonsteoriene; noen eksperimenterer med oss for å se hvor mye vi tåler? Staten? Terrororganisasjoner? Gud? (Kanskje han snek oss inn i et parallelt univers den sommeren da alle var opptatt med å klage på været? Neppe.)

Jeg synes konspirasjonsteorien er morsomst, men uansett hva som er årsaken, er man nødt til å bekjempe ondet. Resultatet av å gi opp er for det første at man blir temmelig blakk og for det andre at vi neste gang vil godta noe som er enda mer urettferdig eller galt. Og langsomt blir vannet vi svømmer i varmere og varmere, og vi ender opp som kokte frosker. Svært lite attraktivt både for oss selv og resten av verden. Selv franskmenn vil jo helst ha slik mat stekt.