Stikkelsbær

Jeg har alltid vært heldig. Det er riktignok tider i mitt liv jeg ikke har vært så flink til å sette pris på det, men sånn er det vel med alle. Fra jeg var baby har jeg hatt mennesker i livet mitt som heiet meg frem og elsket meg høy.

Genmaterialet mitt er ikke så verst, men det skulle vise seg at jeg var på mitt søteste da jeg var et par dager gammel

Elleve måneder og konstant spising senere, så jeg ut som en av grandtantene mine

Siden jeg nå har dokumentasjon på at ingen tok mitt spiseproblem på alvor, vurderer jeg å saksøke noen.
Tine Meierier, for eksempel.

Da jeg var nyfødt ble jeg vist frem for penger. Min tante, som da var 12 år, fikk 25 øre fra hver eneste unge i gata som ville stå på tå og få et glimt av meg bak gardinene på barneværelset. Jeg har aldri vært bitter på henne for det, tvert imot. Det at noen har betalt penger for å se på meg, synes jeg er en ganske fin tanke.

*

Alle har ord de forbinder med en lykkelig barndom - jeg håper i alle fall det. De fleste av ordene jeg forbinder med min barndom, har sammenheng med mine besteforeldres hage: Lekestue, havehuske og fremfor alt: stikkelsbær.

Stikkelsbærbusken vokste bak lekestua, og så vidt jeg kan huske, var de søte, bløte og modne fra april til september. Jeg har spist kilovis med stikkelsbær i min barndom. Stikkelsbær ER min barndom.

I denne havehusken (hammock, vil vel noen kalle det) har jeg blitt vugget, lest for og sovet i. Man ble lykkelig av å sitte i denne.
Fra venstre: Karina Akerholt, meg, min tante Tordis og Magnus Akerholt 

"Grevling" er også et ord som for min del er nært knyttet opp til ordene over, men det var fordi det bodde en grevling under lekestuen min. Den ble overtalt til å flytte ved at min morfar brukte hageslangen til å fylle opp hulen dens.

Da grevlingen tok med seg det aller nødvendigste og forlot sin ringe bolig, var den overrasket over at tre kvinnfok og en jentunge fikk plass på ett hagebord. Til sin dødsdag lurte grevlingen på hva som fikk alle til å hyle hysterisk da den luntet forbi det vaklevorne bordet, våt i pelsen og litt lei seg.

*

"Rulleskøyter" er et annet ord fullt av minner, men til tross for at min rulleskøytekarriere både startet og stoppet på asfalten foran garasjen til mine elskede besteforeldre, er ikke det et spesielt godt minne. Jeg var tenåring, utstyrt med beskyttelse både på knær, albuer, hender og hode, og jeg var livredd for å falle.

"Du-huhu ser ut som en ku-huhuhu!" hikstet min mormor som aldri har hatt for vane å pakke ting inn i bomull. Men jeg så altså IKKE ut som en ku. En ku på rulleskøyter hadde vært mye mer elegant enn meg. En ku på rulleskøyter liknet mer på en debutant på et ball i Wien enn på meg. Og antakelig hadde ikke kua vært så lett å fornærme.

I går var det noen som nevnte stikkelsbær. Og det er ikke så ofte noen gjør det lenger. Kan du huske sist? Stikkelsbær er litt retro.

Scenen var som følger: Min mann og jeg spiste middag sammen med et annet par på Brasseri Hansken. Den andre damen i følget var utdannet sommelier - altså var hun helproff når det gjaldt å definere ulike smaker som kan finnes i et vinglass. Jeg lyttet med store ører (det er jeg jo nesten nødt til, all den tid jeg og Dumbo fremdeles krangler om hvem som har de største).

Jeg er veldig fascinert av vin. Tenk at vin som er laget av den samme druetypen (visstnok) kan smake så ulikt avhengig av sol, jord og vanningsforhold - og kanskje til og med humøret til vinbonden? Hadde ikke vin smakt så vondt, hadde jeg garantert drukket det i stedet for Farris, men etter min mening går Farris heldigvis til alt.

*

Min mann synes vin går til alt, så der er vi ganske ulike. (I denne sammenhengen passer det også å nevne at han liker Johnny Cash, at jeg blir voldelig av å høre den gamle alkoholikeren, at jeg er MYE mer interessert i klær, sko og vesker enn han er, og at jeg helst vil ha biffen godt stekt pluss. Han spiser den gjerne mens man fremdeles hører ekkoet av det stakkars dyrets siste brøl. Dessuten liker han ikke CSI, men det gjør jeg.)

*

Jeg spurte eksperten om smakssansen hennes var så fininnstilt at hun kunne kjenne hint av blyant og bensin (for det har jeg lest om en gang). Det sa hun at hun kunne, og da var jeg fan. Sånt synes jeg er helt utrolig.

Jeg spurte min mann om han kunne beskrive smaken av vinen de akkurat hadde fått servert. Om jeg får si det selv, så mener jeg det var vennlig og inkluderende å gi ham en mulighet til å skinne. Han burde nok - i etterpåklokskapens lys - ha sagt at han ikke var helt sikker, at det var vanskelig å sette ord på lukter eller at hun som var utdannet til dette heller burde svare, men sånn er han jo ikke. Han viker aldri en tomme i møte med en utfordring. Det skal han ha.

*

Han stakk store deler av ansiktet ned i glasset, snuste godt inn og tok en slurk. Ansiktsuttrykket hans var så konsentrert at jeg var redd han skulle bryte ut i formler. Eller - Gud forby - sang.

- Stikkelsbær, sa han triumferende.

Jeg kikket spent på eksperten. Jeg så på henne at den vinen ikke engang hadde en fjern slektning som visste at stikkelsbær fantes. Men hun var særdeles godt oppdratt, og sa bare:

- Hvis du kjenner smak av stikkelsbær, så er det nok det.

- Henne kan du lære mye av, mimet min mann fornøyd til meg.

Jeg vurderte å begynne å drikke.