Fluelokk

Synet som møtte meg da vi kom hjem var trist. Rosene jeg fikk i forrige uke hadde visnet, og visne blomster minner meg om kirkegårder. Det sørgeligste stedet jeg kan tenke meg.

Men det skulle vise seg at rosene hadde dannet grunnlaget for nytt liv. Da jeg tok dem opp for å sende dem til sitt nest siste hvilested - en bærepose fra Meny - fløy to bitte, små fluer opp av den nesten gjengrodde vasen.

Alle vet at hvis du ser én flue, finnes det ti til ikke langt unna. Med andre ord var det 20 andre på lur ett eller annet sted.

Det er den samme regelen som gjelder for rotter: én synlig rotte er lik ti skjulte. For kakerlakker er forholdet 1 til 50. Eller kanskje det var 1 til 100, eller kanskje alt dette bare er rykter og skremselpropaganda.

*

Jeg har jo et spesielt forhold til dyr. Spesielt til hunden min, Whiskey, men også til villdyr, inkludert fluer. Jeg tror de er likere oss enn folk flest tror. Ulv, bjørn og mygg (og veps i august) er ondskapsfulle jævler som jobber sammen for å ta oss, og dette er ikke noe jeg bare tror: når du har fått så mange myggstikk som meg i løpet av et liv, tror du ikke lenger på tilfeldigheter.

En gang hadde jeg en serie av myggstikk på låret som helt tydelig dannet tallene 666. De kunne jo vært 999, men det klødde noe helt djevelsk, så det er mest nærliggende å tro at det skulle være 666.

*

Familien min er til tider litt oppgitt over meg. Det er helt ok, for jeg er oppgitt over dem mye oftere.

Når jeg river meg i håret over dem, er det som regel på grunn av idiotisk oppførsel, men når de rister på hodene sine av meg, er det fordi de ikke forstår min genialitet. Du ser litt skeptisk ut nå, men ikke vær det. Jeg er ikke gal, jeg snakker ikke med dyr, eller noe, i alle fall ikke de ville dyrene (bikkja har egen Facebookprofil og det hender at vi chatter der).

*

Som sagt: jeg snakker ikke med dem, men jeg forstår dem. Jeg vet hva de vil.

De fluene som hadde hekket i rosene mine, ville for eksempel drive meg til vanvidd. Ulv, bjørn og mygg vil drepe meg og drikke blodet mitt og vepsen er sadistiske demoner som bare er ute etter å gjøre ugagn.

Jeg er ikke kjapp nok til å drepe de små blomsterfluene, men å gå til krig er jo uansett det siste man bør gjøre i en strid. I følge Sun Tzu bør man prøve å løse konflikter med ord. Det er for øvrig barnehagepensum, så man trenger ikke vise til gamle kinesere av den grunn.

"Hei, din mikromygg! Dø!" ropte jeg. Bikkja løp under bordet og resten av familien kikket stumt på meg. Min sønn tok opp mobilen. Jeg mistenker at han har ett eller annet akuttmottak på hurtigtast. Han er god på kriseberedskap, det er noe han har lært av sin far som aldri går et skritt uten multiverktøy fra Leatherman.

Mikroflua snudde i luften og kikket på meg. Den skjønte at jeg mente alvor og etter det, trengte jeg bare å se hardt på den når den nærmet seg intimsonen min som normalt er på 500 meter. I alle fall utendørs. Innendørs kan jeg akseptere 3-5 meter under tvil.

*

"Du er antropomorf!" sa min mann. Tilfeldigvis hørte jeg også det radioprogrammet der han lærte dette avanserte fremmedordet, og jeg visste derfor at det betyr å legge menneskelige egenskaper til dyr.

Han synes det var så morsomt at han sa det flere ganger etter hverandre.

"Antropomorf, antropomorf, antropomorf." Kjempegøy. "Og du er en antropo ...smurf!" sa jeg, men det var ikke det morsomste jeg har sagt. Sånne ordtenniskamper faller dessuten sjelden heldig ut for noen.

*

Men hvem er det som bruker gardintrapper, klatrer opp på stoler, benker og bord og LOKKER på fluer mens han prøver å skjule at han har en batteridrevet fluesmekker bak ryggen? Jo, det er min mann.

Bildet er fra i fjor, men ingenting har endret seg. Ingenting.

Når vi tar hytta i bruk igjen etter en lang sommer, protesterer nemlig en hel luftving av feite fluer på vår annektering. De kommer én og én og strategien er å drive oss ut fordi vi aldri tror det kommer til å ta slutt.

Men da kjenner de ikke min mann. Han er den staeste jeg kjenner, og hvis han har bestemt seg for noe, så går det. Flytte fjell, sier du? Han hadde begynt med en stein og tatt den neste når han var ferdig. Og så videre. Spise en elefant? Bit for bit, ja.

Han tok én flue i timen. Like begeistret og triumferende sikker på endelig seier hver gang. Så gikk det to minutter og så kom summingen igjen. "Komme da, flua, jeg skal bare snakke med deg!" løy han.

*

Vi var der fra lørdag kveld til mandag ettermiddag, og vi var våkne i under 30 timer til sammen. Men ser du en flue, finnes det alltid minst ti til, så jeg har skrevet "husk batterier" på handlelisten. Det kan hende at jeg også kommer til å filme ham.