Aldri mer Seefeld

Barndomsminnene strømmer på. De ble utløst av mine foreldre som kom innom på vei fra Gardermoen. De hadde med seg et dobbelt brett med Toffifee.

Ett brett har 24 biter, to brett har 48 og nå er det bare 19 biter igjen. Jeg er kvalm, men det er bare min egen skyld.

*

Mine foreldre har reist rundt sørstatene i USA i 14 dager. Da jeg ba dem oppsummere reisen, var det første ordet de kom på "høyt". Amerikanske jazz-, blues- og country&western-musikere konkurrerte visst om å spille hverandre i senk. Men å se hotellet der Martin Luther King ble drept, hadde visst også vært sterkt - for ikke å glemme Graceland og historien om da Elvis ble en verdensstjerne.

*

Mine foreldre, min bror og jeg har reist mye sammen. Men det begynner selvsagt å bli noen år siden.

Familien Syvertsen

Et normalt år for familien Syvertsen var å pakke bilen to ganger for å dra til Seefeld. Ett besøk i påsken og ett besøk når de østerrikske blomsterkassene virkelig var på sitt mest blomstrende. Seefeld var det peneste mine foreldre kunne tenke seg.

Jeg kunne vært innmari god til å kjøre slalåm, hvis jeg ikke hadde vært så opptatt av å være sur. Her hadde jeg akkurat fått beskjed om at hvis jeg ikke smilte, kom jeg til å bli sendt hjem. Med posten. Boblejakken min far har på seg, var faktisk ganske kul på den tiden. Det var ikke min.

På vei til Østerrike var vi innom billigmatkjeden Aldi, der min bror og jeg brukte alle lommepengene på brett med brusbokser, bokser med Toffiefee og store poser med småversjoner av ulike sjokolader.

Det er årsaken til at jeg ikke har spist verken Mars eller Bounty på cirka 30 år. Og til at barndomsminnene mine nå truer med å sende meg ut på badet med hodet først. Man blir fryktelig kvalm av å spise Toffifee, særlig når man kjører bil, men også når man ikke har spist verken frokost, lunsj eller middag. (Jeg skulle egentlig faste i dag.)

*

Sommer som vinter var det obligatorisk å stoppe når mine foreldre mente vi hadde behov for litt kultur. I 90 prosent av tilfellene besto den kulturelle opplevelsen i å se på en gammel borg som det bare var en halv vegg igjen av. Min bror og jeg var så lei av borger at vi hadde lyst til å rasere de siste restene av ruinene.

De siste 10 prosentene var heldigvis hyggeligere: Da spiste vi Wienersnitzel. Mat er jo som kjent kultur.

En ruin. En av veldig mange. Jeg kan fremdeles drømme om at jeg går meg bort i en sånn.

Utover de årlige turene til mine foreldres paradis på jord, hendte det at vi dro til København, og noen ganger dro vi innom Jugoslavia og Italia ... på vei til Seefeld. Felles for alle våre ferieturer var at jeg og min bror holdt oss våkne ved å spise snop, og at jeg var sur. Jeg kan ikke lenger huske hvorfor.

Tivoli i København. To sure tenåringer.

Utsikt. Over Italia. Sjekk t-skjorten som likner på det amerikanske flagget.  Vi reiste sammen med en annen familie og foreldrene våre hadde kjøpt slike til oss alle. Vi hatet dem. Og t-skjortene.

Strandliv i Jugoslavia. Min mor. Ikke toppløs, nei.

Da min mann og jeg var nyforelsket og jeg (skulle det vise seg) var bittelitt gravid, tok jeg ham med meg til Seefeld. I et anfall av "jeg vil at du skal vite alt om meg" dro jeg ham med til hotellet vi bodde på da jeg var barn, og etter det ble han gående gatelangs i byen og drikke Jägermeister mens jeg lå på hotellet og spydde. Det ville jeg helst ikke ha vitner til.

Et hotell. Og en stakkars unge med USA-t-skjorte. Min bror (uten t-skjorte) er akkurat så forbanna som han ser ut. Han har aldri likt posering.

Ungene er bedt om å beundre blomsterkunst i Kitzbuehl. Mine tanker gikk til hun med t-skjorten.

Min lillebror til hest. Han har sikkert t-skjorten på under genseren. Han har alltid vært smartere enn meg. Jeg er den guttungen som holder hesten. Min mor har skylden for hårklippen. Gud må ta ansvaret for resten.

Vi kommer aldri til å dra til Seefeld igjen, men det var ikke bare mine hormoner som hadde skylden for det - været var grusomt, og da min mann spørrende banket på døren for å høre om kysten var klar, var han både våt og temmelig full. Jeg var for sliten til å kjefte på ham, men jeg minnes at jeg tok det opp dagen etter. Jeg tar det opp fremdeles, når jeg tenker meg om, men ikke mer enn et par-tre ganger i året. Ok. Fem, kanskje.

*

Hvis du ber meg tenke på ett ord som oppsummerer feriene jeg har beskrevet over, er det første ordet som faller meg inn "kvalm". Men er det best å holde seg hjemme av den grunn? Nei, da. Men hold deg unna snop. Det er et godt råd. Og for Guds skyld: IKKE kjøp teite t-skjorter til barna dine.