Krom, lakk og lær

I et ekteskap kan man ikke bare forvente å få, man må gi også. Lenge trodde jeg det holdt at jeg var søt og morsom, men etter som årene går, holder ikke det. Antakelig fordi han ikke lenger synes søt og morsom er mine mest fremtredende egenskaper.

I går holdt jeg derfor jugekors og sa at jeg gjerne ville være med på Oslo Motor Show.

Skrivefeilen er ikke min. Den geografiske villedningen er heller ikke min: motorshowet var på Lillestrøm.

Det var som å være på en annen planet. Jeg gikk rundt med trillrunde øyne så store som krombelagte felger.

*

Det første som møtte meg var en lastebilutstilling. Noen hadde til og med tatt seg bryet med å samle lastebilbaklys på ett sted. Hadde du trodd noe sånt?

Spesielt, sier du? Ikke på Lillestrøm.

Å dekorere lastebiler er visstnok en helt egen bransje:

Det ser ut som jeg har det kjempegøy, ikke sant?

Men noen lastebilkunstnere har mer inititativ enn talent:

Dette skal liksom være Marilyn Monroe

Da lastebil-seksjonen ikke hadde mer å by på, begynte propagandaen. Det var tydelig at de følte seg litt underlegne til tross for størrelsen. Men denne typen kommunikasjon er i overkant desperat, mener jeg:

"Norge stopper ikke," sa jeg til damen som sto der. "Jo!" sa hun. "Nei!" sa jeg og gikk.

*

Det var ikke bare biler på Lillestrøm denne dagen. Det var dippedutter:

Og klær. Riktignok for spesielt interesserte:

Hvis du kler ut ungen din i denne, ringer jeg barnevernet

Jeg kunne vært den sure tanta til David Crockett

Og fyren med halskjedet kunne vært den siste mohikaner. Han hadde veldig store muskler, og jeg var litt redd for å ta bilde av ham. (Kjære mohikaner, hvis du leser dette, så ikke bli sur. Jeg synes du kledde den blonde hanekammen, jeg.)

*

Trodde du at slike steder bare er for tøffe karer? Nei, da. Her var det en egen lekeplass med sandkasse og lekebiler:

Ingen skal fortelle meg at en sandkasse for voksne folk er noe annet enn perverst

Og hvite gjerder med plastblomster:

Søtt? Nei. Bare flaut, faktisk.

Jeg lette veldig etter noe morsomt jeg kunne gjøre, og plutselig så jeg en enorm kasse og en fyr som solgte billetter. Jeg forsto at det var noe spennende som foregikk inne i kassen, for det sto ett eller annet om simulator med løkkeskrift utenpå.

"Hva kan man simulere her?" spurte jeg billettmannen. Han skjønte ikke hva jeg sa. Han var finsk. Jeg fryktet at det kunne være badstu og smilte pent mens jeg trakk meg unna. Jeg liker ikke å bli kokt.

*

Selv om jeg er veldig glad i blanke ting, lar jeg meg ikke imponere av sånt som dette:

P A T E T I S K

Heller ikke biler som så ut som de var pakket inn i sjokoladepapir, imponerte meg:

Quality Street, anyone?

Da jeg skulle ta de neste to bildene, satte jeg meg ned på huk, og akkurat da var det en diger fyr som tok ett skritt bakover og snublet over meg. Var det verdt alt oppstyret? Nei, egentlig ikke:

Akkurat, nei

Ikke i 2013 heller

Men da jeg kom over denne karen, ble jeg igjen optimistisk på vegne av verden:

Mann vasker bil. Han kan sikkert trenes til å vaske vinduer også.

Jeg ble nesten sjekket opp da jeg tok dette bildet:

Noen har puttet ansiktet på en gammel indianer på denne motorsykkelen. Ikke spør.

"Ha, ha, ha! Han gamle fyren blunket til meg da jeg tok bildet!" sa jeg fnisende til min mann.

"HVILKEN GAMLE MANN VAR DET SOM BLUNKET TIL DEG?" spurte han med normalt stemmeleie. Normalt for ham er nokså høyt. Jeg håpet at den gamle mannen var døv.

*

Det var en dag preget av klisjeer. Bare se her:

Kirre, der altså

... og Robban.

Men ingen ting slo damene. De hadde ikke fått med seg at det er veldig få som kler den nye moten med støvletter som går halvveis opp på låret. Men for alle del. Jeg hadde heller ikke kledd de støvlettene. Ikke skinnbeltene de brukte som skjørt heller. 

Utrolig faktum # 1: Hun sto og signerte bilder av seg selv
Utrolig faktum # 2: Det var kø ...

"Møt alle jentene kl 14.30"?
Håper det var mer klasse over jentene enn plakaten

Men ikke alt var like billig. En bil som er eldre enn meg skulle de nesten ha en million for. Jeg følte meg litt misunnelig.

Hvis den hvite og lyseblå under her ikke bare hadde vært en kopi, hadde den kostet 66 millioner kroner. Men siden det vare var juks, kunne du kjøpe den for 1 million.

Denne planeten er rar.

En kopi av en Chevrolet Corvette Grand Sport 1963. Det ble bare laget fem stykker, og to av dem ble gjort om til cabrioleter. Dette er en kopi av nummer to.

*

Jeg begynte febrilsk å lete etter ting som kunne tyde på at jeg befant meg på jorden, og heldigvis fant jeg det.

Med mindre Ylvis' The Fox har spredt seg ut i universet, er jeg fremdeles her et sted:

Ring-ding-ding-ding-dingeringeding

*

"Synes du det var en fin tur?" spurte jeg min mann da vi var på vei hjem. Han sa at han var fornøyd. Det betyr selvsagt mye for meg, men det betyr også at ikke alle var enige om at det det hadde vært en fin tur.