Monolog

Jeg satt på flybussen inn mot Bergen sentrum. En høyrøstet svenske ropte på svorsk inn i en mobil bak meg. Han satt på bakerste rad, jeg nest bakerst.

- Jag er i Bergen! I Norje! Väderet er så fint! skrek han. Og det var sant. Jeg kunne bekreftet alt det der. Bergen er i Norge og himmelen var blå.

- Linus og Morten er ute och reser, dom er ikke her, informerte han. Det visste ikke jeg noe om, men jeg hadde jo ingen grunn til å tro at han løy.

Han skrek ufortrødent videre og fortalte alle som ikke holdt for ørene at han importerte Birkenstock-sandaler og at han ikke lenger fant seg i å bli avspist med en 4-prosents margin. - Detta får bli mellom dej och mej! sa han og ventet på en bekreftelse. Eller kanskje han bare trengte å puste. Det gikk litt i ett.

- Vi kan produsera detta i Spain! sa han. - Varfør bruke China??? Jag forstod at vi kunne bruke Alicante! Vi kan jo bruke din havn! Jeg ser jo at vi ikke kan importere enkeltpar, men i begynnelsen av januar må vi da få til et stort parti?

Selv jeg forstår jo at man ikke importerer ett og ett par med sandaler hvis man vil drive stort. Det jeg ikke forsto var den neste tiraden som kom om en eller annen dust (hans ord, ikke mine) som ville kjøpe sandaler og selge dem under et annet navn. Svensken kunne godt bli med på det, men forutsetningen var at han skulle tjene rått med penger. I tillegg skjønner jeg ikke at man vil ta slike samtaler på en buss. Man vet aldri hvem som lytter.

- Linus og Morten er jo ikke her, gjentok han. Jeg lurte på hvorfor det var så viktig at han måtte si det to ganger.

Også lurte jeg på om Linus hadde husket suttekluten sin da han dro.

Så begynte han å kritisere en eller annen idiot som trodde han bare kunne komme her og komme her og utkonkurrere ham. Men akkurat da sa sjåføren at vi ankom Danmarksplass, og det forvirret ham veldig.

- Vänta, vänta, skrek han inn i telefonen. - Jag tror jag måste gå ut nu!

Men det måtte han ikke, for han skulle ikke av før på neste stopp. Heldigvis for alle oss som var litt lei av samtalen hans, var det snart. Da slo han om til engelsk "I must go off now, I must go off now" og så kom det "I lost my bag!" og etter det sa han:

- When you get this message, please call me back at the number I'm calling from.

Han hadde snakket inn på mobilsvareren til en eller annen! For en innlevelse! For en forestilling! For en komplett idiot!

Han spant rundt og lette etter bagen sin uten resultat, og i det han gikk av bussen tok han opp mobilen og ropte "Huston, I have a problem!"

Og det tror jeg han hadde helt rett i.