Kul i panna og dritt på teppet

Noen ganger får man bekreftelse på at det er lurt å bli under dyna. I mitt tilfelle var det et febertermometer som fortalte meg det i klartekst. Problemet var bare at jeg sto opp likevel.

Hvis man er så syk at man ikke klarer å dusje, bør man være på sykehus, og jeg har lært av min mor at man føler seg mye bedre etter en dusj. Så jeg dusjet.

*

Litt småør som jeg var, greide jeg å miste dusjhodet ned i pannen da jeg skulle sette det på plass høyt der oppe på veggen, men en kul i hodet har nesten aldri drept noen, så etter litt banning, var dét over.

Jeg er ikke så god til å hvile. En forutsetning for at jeg skal klare å hvile, er at det er ryddig rundt meg. Derfor ryddet jeg litt. Akkurat nok til at jeg anså det mulig å ligge på sofaen med hvilepuls.

Kjøkkenet bar preg av resten av familiens frokostvaner: en ring av havre-frokostblanding lå igjen på benken etter yngstemann, og den sedvanlige smørkniven med nok smørrester til to brødskiver lå på brødfjøla. Bortsett fra at det denne gang var to smørkniver.

Men det tar ikke så mye lenger tid å rydde bort en ekstra smørkniv, så det lot jeg meg ikke forstyrre av.

Hvis dette er det internasjonale symbolet for "jeg skal kanskje ha en skive til" ...

... hva er da dette?

Oppvaskmaskinen var ryddet både ut av og inn i, og jeg hadde programmert stekovnen til å rense seg selv. Du synes kanskje ikke det regnes som husarbeid, men det vil jeg i så fall få diskutere med deg.

For hør her: For det første må jeg faktisk fjerne både brettet og de to greiene som brettet står i (de som er festet på innsiden av ovnen) og for det andre har jeg jo jobbet en del for å tjene penger til en komfyr som renser seg selv. Min konklusjon er at jeg ikke trenger å skamme meg. Så det, så.

*

Endelig kunne jeg legge meg på sofaen og se på teit formiddagstv. Jeg skjenket meg et stort glass Farris med eplemost (kjempegodt, det må du prøve) og satte det forsiktig fra meg på glassbordet ved siden av sofaen.

Hvilken jævel som har flyttet på det bordet skal jeg nok finne ut av, men i første omgang ble jeg opptatt med å tørke opp cirka en halvliter væske fra teppet. Jeg ble så sur at jeg straffet meg selv ved å ikke gidde å hente et nytt glass. "Nå kan du ha det så godt, din dumme høne!" sa jeg strengt til meg selv og bestemte meg for å leie den dummeste filmen Canal Digital hadde å tilby.

Jeg kan fortelle at den dummeste filmen Canal Digital har å tilby heter "UFO", men jeg kan ikke fortelle hva den handler om (utover at det åpenbart var en ufo med), for etter tyve minutter der himmelen stadig ble mørkere og mørkere (det kom en diger UFO, gitt) og klønete sex-scener, gadd jeg ikke mer.

Litt senere hadde jeg en time hos akupunktøren min. Han er skikkelig flink, og presser så mange nåler inn i huden min at jeg blir helt nødt til å ligge rolig. Det er min halvtime. Jeg ligger med Claire de Lune av Debussy i ørene og nyter roen. Uheldigvis kommer musikken fra iPhonen min, og når noen ringer meg kuttes musikken.

*

Det var min yngste sønn: "HVOR ER DU?"

Jeg fortalte med harmonisk røst at jeg lå langflat og så ut som et pinnsvin.

"KOM HJEM! WHISKEY HAR DRITI PÅ TEPPET!"

Jeg pustet dypt og gneldret at han burde tatt bikkja ut før, men så tok jeg meg i det og sa at han fikk tørke opp så godt han kunne og legge en våt klut over resten av griseriet.

*

Roen senket seg igjen. I tre minutter.

"HVOR EEEERRRRR DUUUUU?"

Men i helvete, da!?

"NÅ HAR WHISKEY SPYDD NED TO ANDRE TEPPER!"

Av fem mulige tepper hadde dyret altså bestemt seg for at det var på tide å sende tre av dem til rens. Drittlukten som strømmet mot meg da jeg kom hjem, fikk i alle fall feberen til å forsvinne. Mammaer kan ikke være syke samtidig med barna sine.

Babyen min, Whiskey