Torsk og Ocean-fisk

Bergen er en fin by på mange måter. Noen mener at det regner mye i Bergen, og en gang var jeg enig med dem; jeg holdt på å gå i oppløsning da jeg bodde der fra 1989 til 1996. Men alt var ikke bedre før. Været var verre.

Etter at jeg bodde i Bergen - og altså bare så vidt ikke mugnet bort eller druknet - har det bare vært sol. Noen vil være uenig med meg i det også, men superenkel forskning viser at hver gang jeg er i denne byen, skinner solen. Hvis bergenserne vil ha fint vær, er det bare å invitere meg. Det eneste jeg krever er et fint rom på Hotell Norge og tilnærmet fri shopping hos Vincci.

Bergen har ikke bare fint vær, god mat, pene klær og stilige sko. De har også hundemat. Og strenge hundematselgere. Veldig strenge hundematselgere.

Min venninne, Janne, og jeg trålet byens shoppingstrøk i to dager, og det gikk fint an å få tid til å fylle på lageret av mat til Jannes to dyr: hunden Olivia og katten Simba. Det vil si; det var bare behov for hundemat, mente Janne, for katten spiste helst hundemat, faktisk nektet katten å spise noe annet.

Vi entret dyrebutikken.

- Har dere hundemat som katten min også kan spise? spurte min venninne. Uskyldig. Uten å forstå hvor nært hun var å bli anmeldt til Dyrebeskyttelsen.

- Katter skal spise KATTEMAT! freste den butikkansatte.
- Jammen det vil han ikke ha, forklarte min venninne. Fremdeles hadde hun ikke forstått tabben sin. Det hadde ikke jeg heller, men jeg forsto på kroppsspråket til damen at dette var alvor.

Vi burde ha lagt merke til t-skjorten hennes også: der sto det "My best friend" og avtrykket av en pote. Det virket ikke som hun likte mennesker, men jeg kan jo ha tatt feil.

- KOM HER! beordret dyrevennen. - Det du trenger er ny kattemat, ikke hundemat.

- Men hunden har ikke mer mat igjen ...., protesterte min venninne lavt. Hun kunne ha skreket, det hadde ikke hjulpet det spøtt.

Dyreforkjemperen viste frem en hel hylle med kattemat. Det var bokser med krabbe, kylling, muslinger og muligens også opphakkede frekke kunder. Og selvsagt fisk.

- Se her! Her har vi noe som heter Ocean-fisk, sa kattens beste venn.

Jeg måtte jo blande meg inn.

- "Ocean-fisk"? Really? sa jeg spydig. Hun gadd ikke se på meg. Det tok jeg som en utfordring.

- Hva er Ocean-fisk? I motsetning til ikke-Ocean-fisk? spurte jeg og tenkte at de kanskje skilte på ferskvanns- og saltvannsfisk. Men nei, da.

Hun ignorerte meg. Jeg ble interessert: - Hva er ikke-Ocean-fisk?

Endelig. Hun snudde seg, opphevet naturlovene og så ned på meg til tross for at hun var 20 centimeter lavere enn meg. Vi sto oppreist begge to. Janne været uroligheter, men jeg ignorerte "ikke lag en scene"-blikket hennes.

- Jeg tar de med musling, sa Janne.

Jeg mistenkte at det var et forsøk på å unngå en nevekamp jeg muligens hadde tapt. Jeg er tøff i kjeften, men har ikke slått andre enn min mann. Et par ganger, bare. Forresten pleier jeg helst å bite ham, men jeg ville aldri satt tennene i ansatte i servicenæringen. Det er sikkert ikke lov heller.

Dyredamen og jeg prøvde å psyke hverandre ut med blikket. Jeg følte at jeg var i ferd med å vinne da Janne igjen sa "JEG TAR DE MED MUSLING!".

- Så hva med ikke-Ocean-fisk, gnagde jeg.

- Det er selvsagt torsk og sånn! sa damen. Og da kunne hun stirre meg i senk så mye hun ville. Surt blikk virker ikke på en med latterkrampe.