Grautmål

Jeg er nok over gjennomsnittet interessert i språk, og har alltid drømt om en jobb der jeg kan grave meg ned i et spennende forskningsmateriale. Men for å forske trenger man penger, og det er jeg for lat til å søke om. Ikke har jeg hatt et skikkelig prosjekt heller. Inntil nå.

*

Selvsagt kommer jeg ikke til å si opp jobben min. Det ville vært dumt, for jeg har fremdeles ingen sponsor i ryggen. Dette prosjektet skal jeg drive med på fritiden. Faktisk er det helt umulig å gjøre noe annet.

Mange kommer til å takke meg for arbeidet, og i disse Nobelpris-tider må jeg jo også innrømme at jeg fantaserer om en liten diplom og en intim middag i Stadshuset. Det er innen rekkevidde. Jeg kan se det for meg, jeg kan nesten smake det, for jeg har vært i middag der før.

I 2009. På vei inn på Stadshuset.

Prosjektet har jeg kalt "treåringsbråk". Det handler ikke om treåringer, og ikke om bråk, men derimot om tenåringer og språk. Hvis du smaker på ordene, vil du merke at de er ganske like - lydmessig sett - og her er vi allerede ved kjernen: tenåringsspråk er en gjettekonkurranse. En lyd fra en tenåring kan bety hva som helst, unntatt det du tror. Jeg vurderer å kalle prosjektet mitt noe annet, forresten, for jeg ser nå at det blir en lang og komplisert forklaring.

Hvis jeg hadde greid å stave lyden som kan bety både "ja", "nei" og "unnskyld, men jeg hørte ikke helt hva du sa, kan du gjenta det, vær så snill?", hadde jeg brukt det som tittel, men så god er jeg ikke.

*

"Vil du ha mat?" er for eksempel et spørsmål du ikke må stille en tenåring. Svaret du får vil gjøre deg gal. Det kommer en fonetisk grøt ut av kjeften på dem, og som du vet kan det være vanskelig å bokstavere gutturale grynt som mest av alt får deg til å lure på om du selv har fått et lite drypp som rammet det området i hjernen som tolker lydbilder.

Du kan imidlertid slå deg til ro med at det ikke er deg det er noe galt med, for tenåringen hører like dårlig som han snakker (jeg forsker bare på gutter, nærmere bestemt mine egne sønner). Så lenge andre skjønner hva du sier, kan du med andre ord droppe den telefonen til 113. Du er ikke i ferd med å få slag. Pust.

*

Med fare for å bli kopiert, og dermed fratatt prisen, refererer jeg her en samtale fra dagens innsamling av materiale (NB. Deler av teksten er allerede oversatt til menneskespråk):

Jeg: Kan du sende meg det bildet du tok?
Han: Skal jeg dempe musikken?
Jeg: ??? Nei! Eller jo, gjerne, men det var ikke det jeg sa. Send det bildet!
Han: Hæ?
Jeg:  S e n d   d e t   b i l d e t.
Han: H Æ ?
Jeg: Nå!
Han: Jeg har ikke tid.
Jeg: Hva gjør du?
Han: Før hva da?
Jeg: Hæ?
Han: Du sa "før".
Jeg: Jeg sa "gjør".
Han: Når er det middag?
Jeg: Når jeg har skutt meg selv i hodet og hoppet fra verandaen.
Han: Pizza?

Det går over. Alt går over.