Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

Har utsikt, søker innsikt (fotograf: H. Frisch)

fredag 28. februar 2014

Pygmetåfis

Jeg har et kroppsluktproblem. Ikke min egen kroppslukt - den bekjempes daglig med varmt vann og en masse såpe - men andre menneskers markeringsbehov enten det er overdreven parfymebruk eller overdreven unngåelse av vann og såpe.

Min enorme intimsone, sære nese og skrøpelige hode er grunn god nok til ikke å kjøre kollektivt, spør du meg. Men ikke gjør det, for jeg har selvinnsikt nok til å skjønne at det er et utrolig tåpelig og snobbete argument.

*

I går sto jeg i kø for å komme ombord på et fly. Bak meg sto en masse ungdommer som kom rett fra Afrika. Hvordan jeg vet det? Vel. Det var et hint da den ene sa "Jeg kjenner at jeg stinker som om jeg hadde tatt med meg hele Afrika hjem.".

Jeg har aldri vært i Afrika, og aner jo ikke om det stinker der. Hvis jeg skulle gjette, ville jeg sagt at det antakelig stinker enkelte steder - akkurat som det gjør i andre enorme landområder. Men hvis Afrikas mest vanlige lukt var noe i nærheten av lukten fra jentungen som sto bak meg, ville jeg dratt på litt, og sagt at jeg slett ikke hadde lyst til å besøke Afrika, for den stanken var til å bli syk av.

*

Uheldigvis hadde den lille kolonien av afrikafarere plasser bak meg. Alle hadde sekker, og ingen forsto at når man har sekk på ryggen og snur seg, så er radiusen plutselig veldig mye større. Jeg fikk to svingslag av en sort, møkkete sekk i hodet, men jeg sa ikke noe.

Jeg bare smilte og prøvde å formidle at "jammen er det trangt her, ja, huff a meg". Uten å si noe. Man kan bli ansett som gal hvis man snakker til ville, fremmede mennesker.

*

Da de endelig fikk satt seg, begynte de å drømme om alt de ikke hadde fått oppleve de siste ukene eller månedene av sitt liv. De stinket så fælt at de muligens hadde vært borte i flere år, men det skal jeg ikke si for sikkert.

"Jeg håper pappa har laget pizza," sa den ene. "Jeg skal rett i dusjen," sa den andre. Og etter det ble det en konkurranse om hvem som mest fortjente en dusj. Jeg fantaserte om å drukne dem i håndsprit.

Innimellom alle forhåpningene om et nytt og bedre liv, kom det frem at de hadde vært i Afrika for å studere og bistå en stamme som verken forsto hva de sa eller hadde en skikkelig Cæsar-salat å by på. Jeg synes kanskje det virket en smule arrogant på en slags gammel, misjonæraktig måte.

*

Jeg lurte litt på om de hadde besøkt en pygmestamme, for ingen av studentene var over 1,55 meter. Jeg antok at pygmeer var mer vennlig innstilt til bitte små mennesker enn store mennesker. Det er jo noe med at man kommuniserer bedre hvis man på ett eller annet plan kan identifisere seg med den andre, men så begynte jeg å lure på om det faktisk fantes pygmeer eller om det var noe jeg hadde plukket opp fra en tegnefilm.

Å kalle noen for en pygmé er ikke pent, det visste jeg, og jeg er livredd for å støte noen. Eller nei. Se bort fra det siste der.

Det finnes pygmeer. Jeg googlet det da jeg fikk lov til å skru på telefonen min igjen. Ikke bare finnes de, men ordet pygmé har sammenheng med ordet punktum, og da snakker vi smått.

*

"Å, jeg klør sånn i huet!" sa hun som satt bak meg. Det var flere som klødde, viste det seg. Jeg klødde faktisk litt selv, når jeg tenkte på det. Tanken på alle dyrene som befant seg i hodebunnen på mine nærmeste medpassasjerer var så skremmende at jeg så meg om etter nærmeste nødutgang.

Bildet er hentet fra fobier.no. Jeg tuller ikke.

En ny stank kom sigende. Og så: "Ååååå, så deilig å få av seg de skoene!" Tre rader bak meg ropte en av venninnene hennes: "Det lukter Veronikas tåfis her!".

For en klasse. Og da mener jeg ikke klasse som i skoleklasse.

Veronika ropte tilbake at hun kom til å ta av seg sokkene også.

*

Ok. Denne grensen kunne ikke få lov å bli brutt uten påtale.

Jeg snudde meg: "Kan du være så snill å ta på deg skoene igjen?"

"Hvorfor det?" spurte den lusete, obsternasige jævelungen.

Jeg tok av meg setebeltet og reiste meg langsomt. Jeg la vekt på å opptre rolig og voksent, men også med en viss fryktinngytende autoritet. Jeg var tross alt cirka 20 centimeter høyere enn dem. De kunne bare prøve seg.

Jeg holdt en hånd på mitt eget sete som var 10 D og en hånd på sete nummer 11 C. Jeg breiet meg som et dyr som vil sette seg i respekt. Jeg flekket tenner og maskerte det som et pervertert smil, men jeg passet på å ikke komme for nært det menneskelige luseklekkeriet.

Omtrent sånn så jeg ut fra der hun satt

"For det første fordi det ikke er pent å plage sine medmennesker," sa jeg i håp om at dette med empati var noe som sank inn hos noen som hadde vært i selveste Afrika for å hjelpe og katalogisere sine medmennesker på en akademisk og metodisk måte.

"For det andre fordi jeg har innmari vondt i hodet, og for det tredje fordi dette flyet takket være dere står i fare for å bli satt i karantene til noen finner ut hvor lukten kommer fra, og det kommer garantert ikke til å bli bedre dersom jeg spyr!".

Pedagogisk som faen.

"Herreguuuud, for en bitch, ass!" sa lusungens venninne i sete 11 F. Hun trodde hun var trygg fordi hun satt lengst unna.

"Ta. På. Deg. Skoene. Nå." sa jeg.

"Bare gjør som hun sier, Veronika," sa venninnen i 11 E.

Veronika viste seg å være en smart jente likevel. Jeg roste henne for det.

Pedagogisk som faen.

torsdag 27. februar 2014

Verden smiler virkelig tilbake

"Smil til verden og verden smiler tilbake," har jeg hørt. Etter en lang vurdering konkluderte jeg med at det var verdt å teste, selv om min mann mener at uttrykket egentlig er "smil til verden og du får en støvel i trynet". Han har hatt en tøffere oppvekst enn meg, tror jeg.

Det er ikke riktig å si at jeg har vært sur i 45 år, men jeg ser sur ut selv når jeg tror jeg smiler. Trikset viser seg å være å bruke noen muskler i ansiktet som får munnvikene til å gå oppover. Det holder ikke bare å mene å smile, visstnok.

Derfor har jeg smilt anstrengt vennlig i en hel uke. I forrigårs fikk jeg et glimt av meg selv i et speil, men før jeg skjønte at det var meg selv jeg så, hadde jeg skreket "Ulv!" tre ganger. Og man skal som kjent ikke rope ulv mer enn én gang, for da mister det liksom litt av effekten. Spesielt når det ikke er en ulv der.

Det gliset jeg fikk øye på i speilet, kunne skremt fanden. Jeg så ut som jeg spiste småunger til frokost.

*

Ikke overraskende kan jeg telle på én hånd de smilene jeg har fått tilbake. Tre av smilene kom først etter at jeg hadde betalt, og den siste smileren kan ha vært blind. Han hadde i alle fall en veldig veloppdragen hund. Jeg synes imidlertid det er viktig å nevne at jeg ikke har fått en eneste støvel i trynet, så den teorien er i alle fall feil.

Men: Mitt nye humør har kanskje ikke endret verdens syn på meg, men det har endret mitt syn på verden. Jeg ser skjønnheten i detaljene og synes oppriktig at verden er et hyggeligere sted.

Noen mener at jeg overtolker, men et smil er et smil, tenker jeg.

Se bare her:

Heisen på Courtyard Marriott Hotel, Brussels

Og her:

Vannkokeren på rommet mitt

Hvem trenger venner når verden smiler til deg gjennom en heis og en vannkoker? Det er til å bli varm om hjertet av. Men jeg må si at det er ganske anstrengende for et par av musklene i ansiktet, så jeg får se hvor lenge jeg holder ut.

onsdag 26. februar 2014

Telefonhygiene

I natt har jeg bodd på hotell. Jeg har en sunn skepsis til hotellrom: Jeg vet at det har bodd omtrent 350 mennesker her før meg bare i løpet av det siste året, og jeg vet at jeg sannsynligvis ikke ville sluppet noen av dem innenfor intimsonen min (som er på et par meter).

Jeg vet også at enkelte av dem som har som jobb å vaske hotellrom er litt lei av jobben sin, og at de derfor knapt farer over med en tørr klut og litt luftrens hvis de har en dårlig dag.

En gang så jeg under en hotellseng. Det gjør jeg aldri igjen. Jeg hadde mareritt om et digert kaninmonster i ukesvis etterpå.

*

Hotellet jeg bor på i dag, er billig og bra. Det fremstår rent og lyst, men jeg lar meg ikke lure. En god etterforsker kunne sikkert ha funnet bevis for drap her inne, og en passe gal genetiker hadde funnet nok biologisk materiale til å lage Frankensteins baby.

Hotellrom bør være minimalistiske, etter min mening. Da er de enklest å vaske. Jeg skjønner ikke poenget med sengeteppe og mener at vegg til vegg-tepper er guffent.

Men det ekleste er likevel telefonen på toalettet. Hvem i all verden er det som ringer mens de sitter på do? Det gir jo i det minste begrepet skitsnakk (eller drittpreik) et mer konkret innhold, men la oss ikke gå videre på den. La oss bare si at hvis du absolutt må utnytte tiden mens du sitter på do, så gå over gulvet med en vaskeklut. Det skader ikke.


*

På hotellbadet mitt henger det et telefonapparat ved siden av toalettet. Det i seg selv er hinsidig all fornuft og hygiene. Telefon på do kan kun forsvares hvis den er på et sykehus, og da bør du komme rett til alarmsentralen hvis du tar av røret.

Men: Ved siden av telefonen har noen hengt opp et bilde av en rev (muligens) og teksten "Your friends are just a call away". Sykt, sykt, sykt.



Ikke ring meg mens du er på toalettet. Hvis jeg ringer deg mens du sitter der, så bare la det ringe. Jeg kan vente.

Vi snakkes.


Hilsen Birgitte. På hotell.

tirsdag 25. februar 2014

Karmasmisking

I går gikk jeg og tenkte på verdien av livet mitt. Sett i den store sammenhengen er det jo ikke mye, tenkte jeg, på en annen side er jo et hvert liv verdt like mye.

Jeg var på vei til Bakefri - Oslos beste bakeri som i tillegg er glutenfritt. Det slo meg at et par boller derfra nødvendigvis måtte høyne verdien min dersom jeg spiste dem. Bakverket derfra er ikke billig, men jeg hadde betalt det dobbelte.

I alle fall i går. Lav på selvtillit og blodsukker som jeg var.

*

Bakgrunnen for denne eksistensialistiske grublingen var en samtale vi hadde sist fredag: Vi var på hytta, hadde besøk av to av mine favorittmennesker og diskuterte klokker.

- Husker du den gangen jeg skremte vettet av deg da jeg sa at jeg hadde kjøpt en Rolex til deg i bursdagsgave, lo jeg og minnet min mann på et traume han hadde lagt bak seg. Han grøsset. Rolex står på listen hans over teite ting teite mennesker bruker.

Jeg sa at jeg fryktelig gjerne ville hatt en Rolex, og hvis han først kjøpte en, kunne det like gjerne være en haug med diamanter rundt hele urskiven. Han så på meg, og jeg skjønte at jeg toppet listen over teite ting teite mennesker hadde sagt i år.

- En Rolex holder hele livet, argumenterte jeg og tenkte på en reklame fra Patek Philippe. (Same, same but different. Jeg kan godt ta en sånn i stedet.)

"You never actually own a Patek Philippe.
You merely look after it for the next generation."

- Har du tenkt å leve så forbasket lenge, da? spurte han. Og det er jo slett ikke sikkert, men jeg kunne godt ha meg frabedt diskusjonen som kom i kjølvannet av det spørsmålet. To av favorittmenneneskene mine og min mann ble til slutt rørende enige om at jeg godt kunne stikke innom Nille og kjøpe en engangsklokke der. ("Engangsklokke"?)

*

Jeg var fremme ved bakeriet og så på lang avstand at de hadde vafler. Det er ikke alltid de har vafler. Særlig ofte er det at de ikke har vafler etter at jeg har vært der.

- Skal du spise alle selv? spurte han som solgte meg dem med et flir.

- Det har jeg ikke bestemt meg for enda, svarte jeg. For det hadde jeg ikke. Litt av kosen er jo å komme ut av bakeriet og velge hva jeg skal spise først: en skolebolle, en solbolle eller en av mange vafler.

- Du er vår beste vaffelkunde, sa han og det gjorde meg litt glad et bitte, lite øyeblikk.

*

Da jeg kom ut på fortauet slo det meg at det ikke er kred å være verdens beste vaffelkunde, og da er det ikke særlig attraktivt å være Bakefris beste vaffelkunde heller. For dem, ja, men ikke for meg. Det er et forhold mellom antall vafler man stapper i seg og hvor attraktiv man er som på ett eller annet tidspunkt blir omvendt proporsjonalt.

Jeg følte at jeg nok hadde sunket i verdi på veien ut av bakeriet. Både utseendemessig (for jeg hadde allerede spist en vaffel) og økonomisk. Jeg ble litt lei meg.

Og litt ufokusert, skulle det vise seg.

For rett borti veien hadde noen satt opp en diger betongkloss, og den traff meg med full fart. Uten å rikke seg.



Jeg så stjerner etter at kneet mitt fikk seg en ufortjent omgang.

En voksen dame (det betyr "betydelig eldre enn meg") så himmelfallen på meg. Det var ikke et empatisk pudderfnugg i det trynet.

*

Det var da jeg bestemte meg for å bli skikkelig snill. Jeg er bare ett menneske, men hvis jeg kan gjøre verden til et bedre sted, så kan jeg ikke la være.

- Vil du ha en bolle? spurte jeg damen.

*

Eller - la oss spole tilbake og ta dette i riktig og sannferdig rekkefølge:

1 Jeg fikk et stygt blikk av en sur kjerring bare fordi jeg bannet ganske høyt da jeg slo kneet i en fordømt betongkloss.

2 Jeg ble sur - både på klossen og på røya som trodde hun var så mye bedre enn meg.

3 Jeg begynte å gå etter henne for å gi henne et par alvorsord, men endte opp med å rope: "Å, ta deg en bolle, gidder du?".

4 Så tok jeg et bilde av betongklossen for å ha det som bevis i en mulig erstatningssak. "Hadde jeg bodd i USA hadde jeg blitt rik!" tenkte jeg bittert og så ned på kneet mitt som dessverre ikke hadde fått en skramme.

*

Og ETTER DET bestemte jeg meg for å bli snill.

Jeg ga bort alle bakevarene jeg hadde kjøpt. Et par kolleger fikk vafler og en solbolle, og min sønn fikk skolebollen.

Det må jo regnes som snilt selv om jeg tjente på det selv? Jeg hadde veid to kilo mer hvis jeg hadde spist det, men karma kan umulig være så smålig at min så og si selvutslettende godhet ikke resulterte i minst et par plusspoeng?

fredag 21. februar 2014

Min egen skrekkfilm

Skrekkfilmer og skumle serier passer meg fint en gang i mellom. Som for eksempel i går kveld, da det ellers ikke skjedde stort. Jeg skummet gjennom TV-programmene og fant noe som ble presentert som en amerikansk dokusåpe kalt "Det uforklarlige".

Du skjønner kanskje hvor mye jeg kjedet meg. Dokusåpe? Om uforklarlige ting? Jeg var desperat. Det var like før jeg gikk ut i naturen. Klokken var midnatt og det er ulv i nærheten. Bjørner også, men de er nok nedsnødde nå. Sannheten er at ti ville hester og George Clooney ikke kunne fått meg opp av den sofaen.

*

Med et halvt øye så jeg på rekonstruksjoner av spøkelser og lysende kuler. Jeg ni-hørte på opptak av stemmer fra det hinsidige, men selv om armene mine hadde vært hårete, hadde ikke et hårstrå leet på seg. Det var ikke noe der som var skumlere enn det jeg må stri med på daglig basis.

*

Vi er på hytta. Det er MYE snø og hytta er akkurat stor nok til at jeg ikke alltid vet hvor raringene jeg er i familie med befinner seg. De kan være ute, de kan være i en dusj eller de kan sove ett eller annet sted. Kort sagt: det er ikke alt jeg har kontroll på, og det er helt ok.

I morges annonserte min mann planen for dagen. Hans plan. Ikke min. Jeg skulle sove og se på tv. Man må ha en realistisk plan når det er ferie.

Hans plan var
1) lese bok
2) spise
3) lese mer
4) måke
5) gå på ski
6) ta badstu
7) lage middag
og innimellom der skulle han jobbe en hel masse.

*

Så da jeg våknet til en eller annen sportsreporter på syre som ulte mer enn han snakket, kunne min mann være hvor som helst. Man kan nemlig det i våre dager. For at jeg visste, kunne han tatt med seg PC'n på en fjelltopp for å jobbe uforstyrret. Du har sikkert sett en reklame som minner om noe sånt.

Jeg satte meg opp i sofaen og spisset ørene. Det var noe stort som beveget seg utenfor hytta! Tett inntil veggene! Min første tanke var å låse dørene. Men bråket var såpass likt en sulten, gal og gretten bjørnefaen som var på vei til å hevne seg, at jeg spurtet forbi utgangsdøren for å gjemme meg under badstubenken.

*

Dørene er alltid låst hos oss. Vi bor tross alt i en storby der man ikke kan stole på noen, og ser ingen grunn til å begynne å stole på folk bare fordi de har rare dialekter.

Da jeg kom inn på badet, oppdaget jeg at badstuvinduet var åpent! Vidåpent, var det. Kunne noen ha brutt seg inn? Kunne det være to innfule bjørner som hadde bestemt seg for å partere meg bare for moro skyld?

Jeg tverrsnudde for å få tak i bilnøkkelen. Tanken var å forlate barn og bikkje og kjøre som et olja lyn ned til sivilisasjonen.

I det jeg skulle gripe etter nøkkelen, åpnet noen døren og inn kom noe som godt kunne vært den avskyelige snømannen!



- Neste gang du bestemmer deg for å krabbe ut av badstuvinduet for å klatre naken rundt i snøen er det fint om du sier i fra på forhånd, sa jeg.

- Det er jo ikke noe gøy, svarte han.

Det som blir gøy, er når han oppdager at jeg har låst døren.

torsdag 20. februar 2014

- Pieprzyć twarz, burde han ropt

På vei opp til hytta på fjellet i går kveld, forsto jeg at min mann virkelig mener at han burde hatt veien for seg selv. Jeg mistenker ham for å ha stemt FrP i den tro at de kunne fikse det for ham. Men det er jo hemmelig valg, så dette er bare noe jeg antar, selvsagt.

Uansett kryss på stemmeseddelen ligger biler foran oss tynt an. De skulle bare visst. Han æreskjeller dem til de flytter seg. Det er mer mellom himmel og jord, tenker jeg da. De kan jo umulig ha hørt det, men de kan selvsagt kjenne det som en kriblende, ubehagelig følelse i nakken.

*

I går fikk jeg en mistanke om at det har noe med språket å gjøre. Norske bilister spretter inn i nærmeste busslomme så snart de får en mulighet. Ingen orker det psykiske presset i lengden. Men i går lå vi bak en polsk trailer.

Alle vet at polske trailere kjører på slitte dekk. Denne polske traileren kjørte i tillegg midt i veien. Det var umulig å komme forbi.

- FITTETRYNE! skrek min mann. Og det var overraskende, for jeg satt og så på Facebook og oppdaget at en FB-venn akkurat hadde lagt ut et litt rart profilbilde:



- Hold øynene på veien! ropte jeg. Han kunne jo umulig mene at det liknet et kvinnelig ..., tenkte jeg i et millisekund før jeg forsto at det var en beskrivelse av sjåføren av den polske traileren.

Det var minus 13 grader og blank is på deler av veien. Den polske traileren ble forbikjørt etter gjentatte fornærmelser, men den la seg aldri inn til siden slik norske, godt oppdratte (lettskremte) bilister alltid gjør.

Jeg antar at "fittetryne" ikke har fornærmdende kraft på polsk. "Pieprzyć twarz", derimot ... i alle fall hvis Google translate er på min side.

*

Etter to minutter så vi baklysene på en ny skurk. Min mann kjørte litt fortere, og bilen ble tatt igjen. Denne gang var det en JV-registrert firehjulstrekker, og jeg trodde i min enfoldighet at dette skulle bli en venn på veien. Greit å være to hvis ulykken skulle være ute, liksom. Vi kunne grave hverandre frem eller bare dele på elgkjøttet som den første bilen i køen ville truffet.

Det finnes ikke venner på veien, visstnok. Bilister som ligger foran når klokken begynner å nærme seg midnatt og hytta venter er per def fi (altså "fiende"). Er det rart det blir krig i verden?

*

Den firehjulsdrevne vrikket på rumpa oppover bakkene. Han hadde nesten ikke feste, og jeg så for meg at han begynte å skli bakover og rett inn i oss. Det gjorde nok min mann også, og på en strekning jeg ville vurdert som en lang sving med tendens til bakketopp, var firehjulstrekkeren også historie etter at han hadde kastet seg inn i lomme som kan ha vært resultatet av en brøytesjåfør som prøvde å skjenke kaffe mens han leste avisen i fart.

Det var ikke et sted han burde stå lenge. Den polske traileren kunne umulig være mer enn et par minutter unna. Men hvis de traff hverandre, hadde de i alle fall noe å snakke om.

tirsdag 18. februar 2014

Lange sprøyter? Ja, takk.

Jeg synes det var nok å sitte oppreist mens noen banket en diger spiker ned i hodet mitt. Men nei, da. Ett eller annet OL-løp sto på i den andre enden av lokalet, og jeg tenkte at noen burde forsket litt på lydbildet av sånne sendinger.

Lyden har vært lik i årtier. Alle prøver å herme etter Bjørge Lillelien. De skriker over hverandre og kappes om å beskrive hvordan stakkaren som går på ski har det akkurat nå, hvilke strategi han eller hun planlegger og om vedkommende kanskje er litt stiv i siste bakke.

Jeg klarte å stenge OL-maset ute og prøvde å meditere skallebanken bort mens jeg ventet på å komme inn til legen med de lange sprøytene.

*

Da begynte damen ved siden av meg å sms'e med noen som svarte veldig fort. "Tingeling!" sa det muntert hver gang det kom inn en melding. Jeg ba henne være så vennlig å slå av lyden. Jeg pekte ikke opp på skiltet med et rødt kryss over en telefon, for jeg liker ikke (alltid) å være så streng, men jeg fikk viljen min likevel.

Problemet var bare at vibrasjonen som varslet at lyden var av, nesten ga fra seg en like høy og enerverende lyd. "BZZZZZZZZZZZZ! BZZZZZZZZZZZ! skrek den lille forbannande mobilen. I tillegg måtte jeg holde ut at hun sukket oppgitt eller fniste hver gang hun leste det som kom.

Jeg hadde for vondt i hodet til å ta telefonen hennes og stappe den ned i halsen hennes. Det skal hun være glad for.

*

Hodet mitt var i ferd med å dele seg. En pussig følelse. Den venstre delen seg nedover og den høyre prøvde fortvilet å holde den igjen. Jeg snek opp en hånd for å hjelpe til, men jeg kunne ikke kjenne det samme med hånden som nervecellene fortalte meg. Vel. Noe var feil. Enten fortalte ikke hånden meg det jeg trengte å vite, eller så løy ansiktet mitt.

Et speil hadde ikke hjulpet. Jeg kunne ikke se på det høyre øyet og fra før er jeg nesten blind på det venstre. Over høyre øye lå det en grå masse jeg antok kunne være et teppe eller en gardin. Heller ikke nå klarte hånden å bekrefte mine mistanker, og jeg vurderte å si opp hele avtalen: hva skal jeg med en arm og en hånd som ikke gir meg korrekt informasjon?

Heldigvis kom jeg på den åpenbare grunnen til å beholde begge hender: hvor skulle jeg ellers plassert ringene mine? Dessuten har jeg en manikyravtale i morgen.

*

Lukten fra samtlige i venterommet begynte å bli påtrengende. Jeg sendte en vennlig tanke til alle som ikke hadde tatt av seg skoene, og som gikk rundt med blå dusjhetter på føttene. En sur lukt kom snikende og blandet seg med tåfis, svette, billig parfyme og røyklukt. Jeg brakk meg. Damen med telefonen trakk seg litt lenger bort. "Bare rolig, jeg skal nok greie å treffe deg uansett," tenkte jeg ondskapsfullt.

Brekkingen provoserte skallen veldig. Alt provoserer den skallen, så jeg tok det ikke personlig.

*

Endelig var det min tur. Legen tok frem sprøytene og startet jobben. Hun traff rett i sikringsboksene: nakke, triggerpunkter på skuldrene, bakhodenervene og en hel haug med andre steder som har plaget meg i dager.

"Beklager, jeg vet at dette gjør vondt," sa hun. "Du kunne smelt til meg med en klubbe og jeg hadde takket deg," svarte jeg.

Noen timer etter våknet jeg i min egen seng. Takk til alle som bidro. Og beklager hvis jeg har sagt noe jeg ikke burde i tiden fra kjemikaliene slo inn til jeg nå er sånn noenlunde meg selv igjen.

Og god bedring til alle som på ett eller annet nivå ikke er helt fornøyd med kroppen sin.


søndag 16. februar 2014

- Katastrofe! skrek han

"Det er en KATASTROFE for Norge!" hørte jeg i det jeg stakk hodet ut av dusjen. Det siste jeg hørte da jeg gikk inn i dusjen, var noen som annonserte at klokken var tolv og at det var tid for nyheter.

Jeg reagerte instinktivt, og var på vei til å gripe telefonen og melde at jeg kunne være på kontoret i løpet av 15 minutter. Er det krise, så er det krise, og da fikk det ikke hjelpe at jeg ikke fikk tid til tørke håret eller til å sminke meg.

Men så husket jeg at det var herrestafett i Sotsji, og da skjønte jeg sammehengen: Noen andre hadde rappet gullet vårt. Det vi alltid tar for gitt. Vi må være en av de få nasjonene som synes det er mer oppsiktsvekkende ikke å få medalje enn å få medalje. Det er til å bli uvel av.

Katastrofe, mine damer og herrer, er ikke at vi ikke vinner i et mesterskap som har kommet i stand fordi en gjeng med selvhøytidlige, påstått korrupte gubber fra IOC lar oss danse som trådukker. Katastrofe er når folk dør. Når naturen ødelegges. Katastrofe er ikke å komme sist i en stafett.

Heia Sverige! De var best i dag. I de olympiske LEKER.




fredag 14. februar 2014

En sur Valentin

Jeg har stått opp med begge bena i dag. Da alarmen gikk strakte jeg ikke armen ut og slo den av, sånn som jeg pleier, neida, jeg sto i rett og glodde som besatt på den lysende jævelen som hadde røsket meg ut av søvnen. 

Det er selveste Valentinsdagen og jeg har stått opp med begge bena. Det er ikke sånn det skal gjøres. Jeg er sur, og verden bør være klar over det.

Som vanlig skummet jeg gjennom nettavisene og humøret ble ikke bedre av den grunn. Jeg kom over en artikkel der J-Lo ble hengt ut for å gå i shorts og nettingstømper som ikke skjulte at hun hadde slurvet med selvbruningskremen og en "PR-ekspert" jeg aldri har hørt om som sa noe teit om Twitter. Han brukte en hel side på å si at hvis man er en bedrift og er opptatt av omdømmet sitt, burde man følge med på hva som blir sagt på Twitter. 

Hvis man er bedrift og opptatt av omdømmet sitt, så sørg for å etterleve verdiene dine og ikke drit deg ut, er mitt PR-ekspert-råd, men hvem spør meg.

En gang gikk jeg på dagen fra en jobb. Jeg ble oppringt av en PR-ekspert som sa at han hadde blitt bedt om å kommentere min avgang, men at han ikke kunne gjøre det uten å ha litt mer informasjon om saken. Jeg svarte at jeg ikke kom til å si noe mer til ham enn til resten av de som var interesserte: Jeg gikk fordi jeg ikke kunne beholde integriteten min lenger.

En time etter kunne jeg lese at han hadde uttalt seg likevel. "Det var fint at hun sto opp for integriteten, men samtidig burde hun kanskje stått ved sin sjefs side," sa eksperten. Etter det har jeg kalt ham Ole Brumm. En godslig bamse som står oppreist takket være masse bomull.

Jeg har to ønsker for Valentinsdagen: At PR-eksperter over hele verden holder kjeft med mindre de har noe vettugt å si og at min helt egen PR-ekspert lager middag til meg.


onsdag 12. februar 2014

Gamla

- Hei, det er Birgitte, sa jeg og manøvrerte bilen ut fra parkeringsplassen. Jeg var på vei hjem fra jobben.

- Så KOSELIG å høre stemmen din, trillet min mormor i andre enden av linjen. En oppriktig snart 94-åring uten spor av klaging over at jeg ikke hadde snakket med henne siden jul.

Jeg fortalte at kransekaken hun hadde bakt til oss hadde ført til opptøyer i familien da vi begynte å nærme oss den siste ringen.

- Fikk du smakt på den, da? spurte hun.
Jeg spiste det meste av den, men det sa jeg ikke. Jeg antydet imidlertid at det var meg som sto for rasjoneringen. "Selvsagt gjorde du det," sa hun.

(Hæ? Jeg lurte på om hun var litt frekk akkurat der.)

Hun spurte om jeg reiste mye i jobben for tiden, og jeg utbroderte og overdrev det en smule, man vil jo gjerne virke litt viktig i sine foreldre og besteforeldres øyne. Hun lot seg ikke imponere, men det kom noen halvhjertede "oj" og "du veeeerden".

- Flyr du noe rundt for tiden, da? spurte jeg. Dama er kjent for å nås på telefon i 20 prosent av tilfellene. Når hun ikke tar telefonen er det enten fordi hun er ute og trimmer, hjelper de gamle i Sandefjord eller går rundt og maler røde T'er på steiner og stubber for Turistforeningen.



- Ja ..., hun dro litt på det. Jeg antok at hun satt og tenkte på hvilken av alle de hundre sosiale aktivitetene sist uke hun skulle fortelle om.

- Jeg har vært hos tannlegen i dag, sa hun.

- Ja, vel. Og hva sa han? spurte jeg.

- Han sa at jeg var søt! svarte hun.

Latterkrampen hennes varte fra Rådhuset til rundkjøringen ved den amerikanske ambassaden, og det var to røde lys på veien. Jeg fikk presset inn et spørsmål om tannlegen kanskje var på min alder, men han kunne visst vært sønnen min, mente hun og lo rått.

Hun gruset meg med den kommentaren. Hun er et forbilde.

tirsdag 11. februar 2014

Stå opp!

Hvor vanskelig kan det være å stå opp? IPonen min ringer enten 0500 eller 0540 og rekker akkurat å spille fire sekunder av Bruno Mars' Treasue før jeg slår den av. Og står opp. Det er nemlig ingen som passer på at jeg ikke sovner igjen, og dessuten liker jeg å komme tidlig på jobben.

Men min førtste klare tanke hver fordømte morgen er "jeg skulle ønske at jeg var pensjonist!". Min andre er "i dag skal jeg spise mindre enn i går".

Jeg må innrømme at de første 20 minutter av hver morgener noe uklare, men jeg har mine rutiner og jeg er stort sett ferdig til 0630. Da har jeg brukt 50 minutter. Eller halvannen time hvis det inkluderer hårvask.

Det er min tid. Og det i seg selv er jo god nok grunn til å stå opp når Bruno ber meg om det.

Min mann vekker seg selv nesten hver dag, men jeg har hørt gnelderet fra telefonen hans i minst ti minutter før jeg minner om at man kan bli i dårlig humør resten av dagen hvis man hører for lenge på sånt. Da jeg fant ham i sengen i morges - fremdeles sovende - hadde han mobilen på full guffe. I hånden.

Armen var strukket så langt bort fra øret som mulig, men han hadde altså ikke slått bråket av. Han mener det er en formildende omstendighet at han bare hadde sovet fire timer, men sånt velger man jo stort sett selv, mente jeg.

Min sønn kan sove gjennom tordenvær, full utrykning fra samtlige nødetater, mine vennlige henstillinger til å "FÅ BENA PÅ GULVET!" og sin fars forholdsvis uvennlige formuleringer om hva som skjer med livene til folk som ikke kommer seg opp om morgenene.

Det er fra de nyfrelste man skal høre det, tenker jeg da. Tiraden fra far til sønn kommer som regel bare minutter etter at jeg har fått opp den eldste av dem.

Jeg er ingen morgenfugl og slett ikke et A-menneske, men jeg vet at det er like vondt å stå opp klokken sju som klokken fem (i alle fall er det det for meg) og hvis jeg står opp klokken sju, ligger jeg på etterskudd hele dagen.

Også vet jeg at når arbeidstiden går mot sluttet, er jeg fryktelig glad for at jeg skal på jobben dagen etter også.

Ha en strålende dag!




mandag 10. februar 2014

Relativt rasende

- Jeg kan ha funnet årsaken til hodepinen min, sa jeg.

Min mann virket interessert, og oppmuntret av det, fortsatte jeg:

- Jeg tror rett og slett at skallen min ikke er stor nok til alt som er der inne.

- Er det så mye der inne, da? svarte han ukonsentrert mens han sjekket sidespeilet med litt mer entusiasme.

Vi var på vei ned i garasjen, og det hender han har vært litt tett innpå syklister som har kommet intetandende langs fortauet, så jeg burde jo vært glad for prioriteringen hans, men jeg ble ganske muggen. Enkelte ville kalt meg eitrende forbanna.

*

Den eneste grunnen til at han var i live tre minutter etter var
1) at han kjørte min bil (jeg ville nødig at han skulle ødelegge den i det han gikk over til evigheten) og
2) at jeg hadde kommet til at det er greit å ha ham til forefallent arbeid (i det minste) innen han parkerte nede under jorden.

Jeg hadde med andre ord greid å roe meg kraftig på den tiden det tok å kjøre ned til garasjeplassene våre, og det sier mye om meg. Jeg har blitt voksen og ganske sikkert litt kjedelig, men mulig å leve sammen med.

*

Det der med et voldsomt raseri har gitt seg gradvis. Men veldig, veldig sakte.

Mitt første raserianfall - som jeg kan huske - hadde jeg da jeg var omtrent syv år. At jeg er i stand til å huske det, er bra. Før det har jeg antakelig vært så forbanna at jeg påførte meg selv hukommelsestap for i det hele tatt å overleve skammen etterpå.

Noen mener at barn skal få lov til å føle akkurat hva de vil og agere deretter. Det er jeg IKKE enig i. Store som små må lære seg at det de gjør får konsekvenser. Enten i form av fysiske begrensninger eller i form av sosial misbilligelse.

Folk gidder ikke snakke med deg hvis du til stadighet legger deg ned og slår med ben og armer mens du vræler "Nei, nei, nei!". Det var ikke engang akseptabelt da du var to år.

*

Det er en sammenheng mellom lidenskap og muligheten til å bli rablende rasende. For å bli fryktelig sint, må man føle masse. Men man kan føle masse uten å bli fryktelig sint. Det er det viktig å understreke.

De som har en lidenskap er heldige. De som blir utsatt for lidenskapen kan også være heldige, men det kan bli for mye av det gode også.

*

- Hvem eller hva er du mest glad i? spurte jeg da vi hadde kommet oss hjem og middagen var spist.

Han svarte ikke. Han svarte ikke!

- Er du mer glad i bilene dine enn i meg? spurte jeg.

Det var fremdeles ikke en lyd å høre fra den dype lenestolen.

- Du er mer glad i bilene dine enn meg! fastslo jeg og kjente ergrelsen stige som sevje i mai.

- Coooorrrrrrrrrrrrrrrvette ....ssssss, kom det fra dypet.

*

Men det var bare en ekstra høy sovelyd. Jeg er nesten sikker på at det ikke handlet om "den vakreste skapningen i verden, som har former som en perfekt kvinne".



Noen sier "Å, se! Det er blå himmel!". Min mann sier "Corvette-vær!".

Nesten helt sikker. 

Men har jeg nevnt hvor lav terskel jeg har for snorking?

Jeg så meg om etter en liten bok jeg kunne kaste på ham.

1920 sider


søndag 9. februar 2014

Google natt

Den hjernen min, altså. Den er rett og slett smartere enn meg.

Hvis du er litt oppegående, har du allerede begynt å lure på om jeg har IQ nok til å ta til meg mat, men hvis det er å ta til seg mat som er målet på høy IQ, kan jeg forsikre deg om at jeg er usannsynlig smart.

I morges våknet jeg av en drøm. Jeg diskuterte en rapport jeg hadde lagt frem, og måtte sette en av tilhørerne grundig på plass.

- Dette er å forstå som en hirotore og en konmomerativ rapport, sa jeg og oppvigleren hold kjeft. De andre i salen så på ham med overlegen forakt.

De skjønte hva jeg snakket om.

Jeg gjør ikke det.

Men jeg hadde vett nok til å notere ned ordene i halvsøvne. "hirotore" og "konmomerative rapporter" sto det i notatene på iPhonen min da jeg kom til meg selv en halvtimes tid etter. Hadde jeg ikke skrevet det, hadde jeg ikke husket en dritt av den drømmen.



Da jeg hadde stått opp og formulert mine første ord ("mat nå" og "æsj, regn") satte jeg meg ned for å søke gjennom internett for å finne ut hva jeg hadde kommet over.

Det jeg fant var at hirotore sannsynligvis er et ord på maori som Google translate ikke klarer å oversette til norsk og at det også er en japaner som bruker det som navn eller alias på sosiale medier.

Konmomerativ kan være svensk, mener Google translate, men hadde de noe godt forslag til hva det kunne bety? Nei, da. Da er det ikke vanskelig å være oversetter, tenker jeg.

Google foreslo at jeg kanskje mente "commemorative", men det gjorde jeg rett og slett ikke. Google får bare leve med at jeg har funnet opp et helt nytt ord, og verden må leve med at det ennå ikke er fylt med vettugt innhold.

Jeg skal nok finne det ut. Jeg begynner jobben ved å legge meg nedpå igjen.


lørdag 8. februar 2014

Frihet

Bikkja og jeg er hjemme alene. Vi har avtalt at vi skal gjøre akkurat det vi vil, og det har vi jammen også gjort.

Jeg er god og mett

Lakrids by Johan Bülov

og har gått helt bananas ved å drikke noe annet enn Farris.

Dette er min ANDRE! 

Whiskey er sliten

"Gå vekk!"

etter kveldens drapsraid.

Det var en gang en isbjørn og en elg

Gjør akkurat hva du vil i dag du også! Bare husk Kardemommeloven.

fredag 7. februar 2014

Mine foreldres løgner

Mine foreldre er nokså ærlige mennesker. I den grad jeg oppfattes som en ryggesløs, umoralsk, løgnaktig, ond og ufin person, kan jeg ikke skylde på verken arv eller miljø. (Hormoner, derimot ...)

Når jeg likevel skriver "nokså ærlige" kommer det av at jeg i de senere årene har gjennomskuet alle løgnene de har servert min bror og meg gjennom hele livet.

***

De to siste døgnene har jeg nesten bare spist fisk. Det begynte med en kveitelunsj som kokken burde ta patent på. Den var himmelsk og hvis jeg noen gang blir veldig rik, skal jeg ansette ham til å lage mat til meg hele døgnet. Jeg skal med glede rulle rundt som en liten trivelig ball, bare jeg får lov til å spise ingefærsmør og fisk med "selvkomponerte poteter" hver gang jeg har lyst på det.

Middagen var skrei. Sist jeg spiste skrei, var den helt grei. (Ja, jeg vet at det rimte, men se det som et patetisk forsøk på å nærme seg lyrikk.) Denne gangen var den så god at jeg kan ha glemt alt jeg har lært om bordmanerer.

Jeg kikket diskret rundt meg og oppdaget at min tallerken så ut som den kom rett fra oppvaskmaskinen og tvang tanken på at jeg kanskje hadde slikket den ren tilbake. De andre balanserte elegant en gulrotbit oppå gaffelen. Mine gulrotbiter hadde blitt spiddet så grundig at jeg måtte bruke tennene for å slite dem av gaffelen.

Kvelden ble avsluttet på en måte som - selv om vi er i februar - kan komme til å stå tilbake som selve høydepunktet i 2014. Vi var ti kvinner som skravlet, spiste og drakk i timesvis. Få av oss kjente hverandre fra før, men alle kjente én. Jeg er overbevist om at den gjengen vil sette spor etter seg, så ha øynene åpne.

***

Det var all denne fisken som plutselig fikk meg til å tenke: "Nå får jeg i alle fall ikke struma!".

Og hvorfor en slik merkelig tanke? Jo. I min barndom var fisk et stort innslag. I alle fall slik jeg husker det. Det var torsk, makrell og flyndre. Det var hvalkjøtt også, men jeg vet at hval ikke er en fisk. Jeg bare nevner det, for det er en del av traumet som må bearbeides.

Hvis jeg og min bror ikke spiste fisk, kom øynene våre til å stå ut som små ballonger, og det kom til å skje ett eller annet med strupehodet, sa min mor. Hva som kom til å skje, fikk jeg aldri helt taket i, men at det kom til å se stygt ut, var helt sikkert.

Min mor hadde knekt koden. Hun hadde forstått at det var utseendet jeg var opptatt av, og at beskrivelser av organer som sviktet var for teoretisk til at jeg klarte å forholde meg til det. Jeg har alltid vært overflatisk.

For å si det enkelt: Med all den tranen jeg helt frivillig drakk sammen med et glass melk og med all den ihjelstekte leveren min mor serverte når hun ikke laget fisk eller grøt, er struma det jeg bekymrer meg minst for. Det var et under at vi ikke utviklet skjell i stedet for hud.

***

Grøten er en annen løgn. Hos oss var det grøt hver lørdag. Jeg ble 25 år før jeg skjønte at "jeg orker ikke grøt, for jeg liker det så godt at jeg småspiste mens jeg laget den" ikke kunne stemme. Hvem er det som spiser grøt mens den koker, liksom? Ikke bare er det ulidelig varmt, men riskornene er jo dessuten harde som småstein.

Min mor har aldri likt melk eller mat med melk i. Og hun er fremdeles skeptisk til mat uten farge. Men hun trodde vel at hvis hun var åpen om slikt, kom vi aldri til å spise verken erter eller lever, så hun løy til oss i stedet. Det irriterer meg fremdeles at jeg ikke visste at det var så enkelt å komme unna mat jeg ikke likte. Jeg kunne jo bare referert til hennes melkeaversjon, men sånn ble det ikke.

Vi spiste forresten bare lever når min far var borte. Med rundt 200 reisedøgn i året, ble det en del kilo innvoller på oss. "Vi har ikke lenger så dårlig råd at vi må spise innmat," sa han, men hva hjalp det, når det var min mor som styrte matbudsjettet. Jeg mistenker henne for å ha underslått pengene hun sparte på å kjøpe sjokolade. Melkesjokolade var nemlig helt ok. Det er jeg helt enig med henne i, forresten.

Yummy

Jeg var for øvrig ungdomsskoleelev med tysk på andre året før jeg skjønte at ikke "Turid" var en slang for "servitør" i Tyskland. "Hei, du, Turid!" var min fars faste tilrop hver gang vi trengte mer cola eller regningen da vi turnerte kontinentet to ganger årlig for å se på gamle borger og ellers spise og drikke til vi spydde. (Min bror og jeg spiste sjokolade og drakk brus fra bokser mens vi kjørte på evige motorveier. Ikke å anbefale.)

***

I dag hadde jeg antakelig ligget under dyna med en Mac, men for snart 40 år siden lå jeg med en bok og lommelykt til langt på natt. Om det var et resultat av søvnmangel eller allergi, vet jeg ikke, men resultatet var at jeg klødde så fælt i øynene at jeg dro av meg øyevipper. En stund var det så ille at min mor truet med å dra meg til legen: "Han kommer til å stikke en LANG SPRØYTE inn i øyelokket ditt!" sa hun, og jeg ble enda mer søvndeprivert av ren skrekk. Men jeg rørte ikke et vippehår etter det og øyevippene grodde tilbake.

Verre var det med synet, men det nevnte hun ikke. Etter å ha nilest bøker i dårlig lys i fem år, var jeg så nærsynt at jeg knapt kunne se biler som var mindre enn en Volvo stasjonsvogn, og det var dessverre en del VW Bobler i trafikken på den tiden.

På grunn av en fryktelig avhengighet av min egen tommel, ble dessuten tannstillingen helt håpløs, og i effektivitetens navn dro hun meg med til nærmeste by for å få tannregulering og briller på samme dag. Neste skoledag var minnerik, for å si det mildt.

Men som hun sa: "Du kommer snart over det."

Jeg burde spurt hva hun mente med snart.

Hilsen Birgitte, 45 år


onsdag 5. februar 2014

Havet, døden og kjærligheten

De siste dagene har jeg stadig tatt meg selv i å tenke «hva om jeg døde akkurat nå?». Det kan jo være et tegn på langt fremskreden alderdom, men siden gjennomsnittsalderen for kvinner i Norge er langt over åtti, er jeg så vidt over halvveis, så det er ingen grunn til å være så pessimistisk.

Mine tanker om død og annen fordervelse er heller ikke uttrykk for et sort sinn. Jeg er like munter som jeg alltid har vært, et er mer snakk om grubling over livets grunnleggende handlinger: fødsel, liv, kjærlighet, havet og død. Havet tenkte jeg egentlig bare på fordi jeg sitter på en ferge til Ørland akkurat nå, men det er jo ikke til å komme bort fra at havet har vært viktig i mange nordmenns liv gjennom årene.

Havets betydning for meg har vært mikroskopisk, med mindre man tenker på de lange sommerene jeg tilbrakte på et svaberg da jeg var ung.

Fødsler er jeg ferdig med, dessverre. Eller kanskje heldigvis. Både for meg og de imaginære barna, men det kan sikkert mine barn si mer om. Kjærligheten er jo alltid til stede i en eller annen form enten det er til en mann, barn, hund eller is. Eller glutenfrie solskinnsboller som er min siste dille.

Så da står vi igjen med døden.

Jeg er mer redd for å bli gammel og hjelpetrengende enn for selve døden, men siden vi har fastslått at jeg statistisk kan forvente noen år til på denne jord, er jeg opptatt av hva som blir det siste jeg ser.

I går satt jeg og leste Nettavisen. Ingen bør lese Nettavisen. Jeg er overbevist om at jeg blir litt dummere hver gang jeg åpner den siden der jeg av en eller annen grunn tror jeg skal finne nyheter. 

Ææææ ...? Ingen av dem? 

Jeg åpnet vg.no i håp om å redde litt av min mentale sunnhet. Der var det tre artikler om stakkaren som sitter fengslet i Kongo, og vg hadde bidratt slik bare de kan: 



Jeg vet ikke hva som er verst: at de forteller at han spyr eller koblingen mellom sjokolade og oppkast. Var det Nidar eller Freia?

«Tenk om dette er det siste jeg ser!» tenkte jeg og fortet meg inn på soverommet til min sovende sønn. Jeg tok et mentalt bilde av den fredelige, lange slåpen og gikk og la meg.

I dag er jeg i Trondheim og på Ørland. Jeg håper å få mange nye inntrykk slik at dette ikke blir det siste jeg husker:


 
Selv i fint vær er dette noe av det styggeste jeg har sett


tirsdag 4. februar 2014

Sokkebretting i dukkehjemmet

Enten man vil eller ei, er det umulig ikke å la seg inspirere eller påvirke av kunsten. Dessuten er jo kunstbegrepet så vidt at selv et søppelspann satt på riktig sted kan være en installasjon som setter søkelyset på den vestlige verdens avmakt grunnet kapitalismens balletak på oss alle.

Jeg lot litteraturen skylle innover meg da jeg sto og brettet sokker i går. Jeg bruker ikke sokker med mindre det er minus tyve eller under, og hvis det er så kaldt, holder jeg meg inne. Det var med andre ord ikke mine sokker jeg slet med.

*

Min svaksynthet er bare overgått av min tvangslidelse for bretting av plastposer og klær. Derfor har jeg trosset mine handikap og erklært at håndtering av klær i denne husholdningen er mitt ansvar. Jeg blir urolig og anspent hvis jeg vet at det er uorden i skapene, men jeg pleier å underkommunisere akkurat det, og heller legge vekt på familiens behov for struktur og sivilisert fremferd. For jeg vil jo helst fremstå i et så godt lys som mulig, og etter min mening er det ikke en martyr i historien som har tapt på sin kanonisering.

Min egen garderobe har et avansert system basert på årstid, farger og når plagget sist var i bruk. Noen vil påstå at det er enklere å ha et system når garderoben er like stor som barnerommene, men det kontrer jeg med at jeg har mer klær enn alle de andre i familien til sammen. Relativt sett har jeg kanskje den miste plassen av oss alle.

Så hva har litteraturen med sokkebretting å gjøre, tenker du kanskje. I så fall er jeg imponert, for det betyr at hjernene våre er like, og det taler til din fordel. Men vent litt.

*

Sorte sokker - selv om de i utgangspunktet er prikk like - har en tendens til å komme ut i ulike nyanser av sort - og etter hvert grått - når de har gått noen runder i vaskemaskinen. Og de må jo matche, så det å finne de to som er mest like, kan ta sin tid. I alle fall for en som er så svaksynt som meg.

"Sokkeklyper" sier du kanskje. "Pfhøy!" svarer jeg da. Det gjelder å velge sine kriger, og det å få min mann (som antakelig ikke bryr seg katten om den høyre sokken er sort og den andre er litt mindre sort) til å sette en klype på hvert eneste sokkepar han kaster på vask, er en utopi.

Jeg er fornøyd med at han treffer riktig skittentøyskurv. Dessuten kan det umulig bli rent akkurat under der sokkene blir holdt sammen av klypen, og det hadde vært helt uholdbart i mine øyne. Jeg kjenner skuldermuskulaturen stramme seg bare jeg tenker på det.

*

Mens jeg sto der - bøyd over kurven med rent, tørt tøy - informerte han meg kort om at gårsdagen var den siste gang i hele mitt tragiske og kanskje ikke så lange liv at jeg la ut et bilde av ham på bloggen min. Jeg trodde at begrensningene mine bare gikk på at jeg ikke fikk legge ut bilder av ham mens han sov, men etter å ha hengt ut bakhodet hans, er det altså slutt på all knipsing i hans retning.

Det er et tap for hele internett.

"Så får du heller skrive hva faen du vil," la han til. Det skal jeg nok.

*

"Selvsagt, Helmer," holdt jeg på å si, men så husket jeg at jeg ikke het Nora og at dette ikke var et dukkehjem.

Jeg så ned i kurven igjen og fikk øye på de 348 enslige sokkene som lå igjen og ventet på å bli 174 par. Omtrent nøyaktig det antallet sokker som brukes i løpet av en uke. (Jeg har kanskje rundet litt opp.)

"50 shades of black" slo det meg. Kanskje det var bretting av sokker som fikk forfatteren av "50 shades of grey" til å bli inspirert til å flykte inn i litteraturen? For å si det pent: Jeg fant ikke et fnugg av erotisk inspirasjon i haugen av klær, men folk er jo så forskjellige.

*

Det er ikke til å legge skjul på at jeg ble litt sur på forbudet mot å legge ut bilder av min mann. Slik jeg ser det, bidrar jeg til merkevarebyggingen hans, og alle trenger det. At all PR er god PR er nok ikke sant, men han er sikkert enig i at noe PR er bedre enn ingen PR, og hvem andre skulle tatt jobben med å brande ham? Helt gratis?

Jeg ble surere og surere der jeg sto, og ryggen begynte å verke (for jeg må jo stå med nesa nesten helt ned i kurven for å se). Da kom jeg på en ny bok jeg har lest om. Boken er skrevet av Anita Krohn Traaseth - alias Tinteguri - og har tittelen "Godt nok for de svina".

Jeg lukket øynene og brettet de siste og mest slitne 40 parene i blinde.


mandag 3. februar 2014

Hentesveis in spe

Hos oss er kjønnsrollemønsteret snudd på hodet. I normale ekteskap er det kvinnene som sutrer over at de ikke blir sett, hos oss er det mannen. Jo, da.

En gang gikk han med et blåmerke på rumpa i halvannen uke før han gjorde meg oppmerksom på det, og da var det knapt mulig å se, så jeg forsto aldri hvorfor jeg skulle gjort noe nummer av det. Han mente åpenbart at jeg burde lagt merke til det og vært litt bekymret.

"Jeg kunne ha dødd da jeg falt!" sa han dramatisk, men jeg har aldri hørt om noen som dør av å slå seg litt på rumpa, så jeg begynte å le av tanken på at hjernen hans kanskje faktisk befant seg i baken hans. Han er jo et fenomen på så mange måter. Et funn for både meg og en hvilken som helst obdusent. I følge ham selv, har han nemlig to mager: én som maten går i og én som drikken går i.

- Sparer du til hår, eller? spurte jeg da jeg tilfeldigvis kikket på ham i går kveld.

Han ble så glad.

- Tenk at du merket det! sa han og smilte.

- Du bør snarest barbere det av deg, sa jeg. Han gned seg på hodet (han vil antakelig mene at han dro fingrene gjennom håret) og spurte om jeg ikke likte det. Jeg tilbød meg å hjelpe ham med å få det bort, men det har jeg gjort en gang før, og det var en gang for mye.

- Det ser ut som du sparer til hentesveis, sa jeg. Noen ganger ser jeg (i ettertid, naturligvis) at jeg kunne være litt hyggeligere.

Han protesterte veldig og kom helt bort til meg for å motbevise min påstand.

- Men du ser faktisk mer skallet ut nå enn når du er helt barbert, sa jeg. Igjen: Det kunne jeg formulert på en annen måte. Antakeligvis. Så jeg la til "Du er sexy uten hår," men det hørte han ikke. Jeg kan ha tenkt at jeg skulle si det.

Han gadd ikke snakke mer med meg, men livnet litt opp da jeg kom inn på kontoret der han satt og jobbet. Kanskje han trodde jeg skulle kysse ham på hodet, men jeg skulle bare ta et bilde.

Rene hippien, vettu

lørdag 1. februar 2014

Togkompis

Facebook er full av kloke ord. Det er ikke alltid jeg synes alt alle legger ut er like smart, men det samme gjelder helt sikkert for det jeg publiserer også. Smaken og intelligensen er ujevnt fordelt her i verden, men så er jo heller ikke verden rettferdig.

I dag var det noen som la ut en svulstig greie med at ting som er kjedelige blir spennende hvis du gjør det sammen med noen du liker.

Det er jo helt sant, og jeg kan bevise det. I går tok jeg nemlig tog. Og det er i utgangspunktet nokså kjedelig.

*

Jeg landet på Gardermoen og ble sluset rett inn i tax free-sjappa. Heldigvis, for så trøtt og sur som jeg var da, hadde jeg antakelig glemt at jeg skulle kjøpe vin til min mann, snus til en kollega og snop til resten av mine kolleger. 

Det ble temmelig tungt, og jeg slet med å balansere en koffert, en veske, en bag og to poser med ting som helst ikke burde knuse. Vi skulle videre til fjells rett etter at jeg kom hjem, så jeg stresset litt med å nå det første mulige flytoget.

Jeg er ikke på mitt stiligste når jeg løper med tunge ting i hver hånd, men så er jeg jo heller ikke på sjekker'n. Dessuten er jeg blitt så gammel at jeg vet at folk har nok med seg selv. Og som om ikke det er nok grunner til å gi faen i stilkarakterer, er det sannelig ikke alltid folk rundt meg er så forbanna elegante heller.

*

Da jeg skulle stappe meg og bagasjen min inn på toget, hørte jeg en bekymret stemme bak meg: "Går det bra med deg?"

Jeg hadde i det minste vett på å takke den høye mannen i en mørkeblå ullfrakk for at han så meg. Vel innstappet på toget, ble jeg sittende ved siden av ham. En offiser og en gentleman, skulle det vise seg.

- Er du interessert i noe av dette? spurte han og viste meg VG, Dagbladet og Se og Hør.

Jeg ristet på hodet og tok en slurk av isteen jeg hadde i vesken. Jeg tok ikke bare en slurk. Jeg bælmet og tørket munnen med håndbaken. Han så på meg og jeg fikk en bitteliten mistanke om at han ikke så damer drikke med begge hender så ofte.

*

- Jeg leser dette av gammel vane, sa han. - I min tidligere karrière måtte jeg holde meg oppdatert hele tiden.

- Ja, vel. Hva drev du med, da? spurte jeg. Jeg er fryktelig nysgjerrig og blir overlykkelig hvis noen er villige til å fortelle meg noe om dem selv.

På vei fra Gardermoen til Oslo S fikk jeg historien om familien hans fra 900-tallet og frem til i dag, med hovedvekt på tiden fra 1940 og frem til i dag. Han var en fantastisk historieforteller og en utrolig klok mann.



- Jeg er opprinnelig fra Borre, sa han, og jeg fikk nevnt at jeg er født i Horten. Så snakket vi litt om det, og da jeg fortalte hva mine besteforeldre het til etternavn spurte han om det kunne stemme at min morfar hadde hatt en tilknytning til marinens verft på Karl Johans vern. Det stemmer, men det er cirka 50 år siden. Hvis ikke mer.

Det viste seg at vi hadde en masse felles kjente og at vi tenkte ganske likt om mangt og mye. Og plutselig var vi på Oslo S.

Min nye bestevenn heter Ove og er 77 år. Det kan hende at vi aldri kommer til å møtes igjen, men jeg skulle gjerne fortalt ham at jeg gjerne kjører tog med ham flere ganger.