Verden smiler virkelig tilbake

"Smil til verden og verden smiler tilbake," har jeg hørt. Etter en lang vurdering konkluderte jeg med at det var verdt å teste, selv om min mann mener at uttrykket egentlig er "smil til verden og du får en støvel i trynet". Han har hatt en tøffere oppvekst enn meg, tror jeg.

Det er ikke riktig å si at jeg har vært sur i 45 år, men jeg ser sur ut selv når jeg tror jeg smiler. Trikset viser seg å være å bruke noen muskler i ansiktet som får munnvikene til å gå oppover. Det holder ikke bare å mene å smile, visstnok.

Derfor har jeg smilt anstrengt vennlig i en hel uke. I forrigårs fikk jeg et glimt av meg selv i et speil, men før jeg skjønte at det var meg selv jeg så, hadde jeg skreket "Ulv!" tre ganger. Og man skal som kjent ikke rope ulv mer enn én gang, for da mister det liksom litt av effekten. Spesielt når det ikke er en ulv der.

Det gliset jeg fikk øye på i speilet, kunne skremt fanden. Jeg så ut som jeg spiste småunger til frokost.

*

Ikke overraskende kan jeg telle på én hånd de smilene jeg har fått tilbake. Tre av smilene kom først etter at jeg hadde betalt, og den siste smileren kan ha vært blind. Han hadde i alle fall en veldig veloppdragen hund. Jeg synes imidlertid det er viktig å nevne at jeg ikke har fått en eneste støvel i trynet, så den teorien er i alle fall feil.

Men: Mitt nye humør har kanskje ikke endret verdens syn på meg, men det har endret mitt syn på verden. Jeg ser skjønnheten i detaljene og synes oppriktig at verden er et hyggeligere sted.

Noen mener at jeg overtolker, men et smil er et smil, tenker jeg.

Se bare her:

Heisen på Courtyard Marriott Hotel, Brussels

Og her:

Vannkokeren på rommet mitt

Hvem trenger venner når verden smiler til deg gjennom en heis og en vannkoker? Det er til å bli varm om hjertet av. Men jeg må si at det er ganske anstrengende for et par av musklene i ansiktet, så jeg får se hvor lenge jeg holder ut.