De siste dagene har jeg stadig tatt meg selv i å tenke «hva om jeg døde akkurat nå?». Det kan jo være et tegn på langt fremskreden alderdom, men siden gjennomsnittsalderen for kvinner i Norge er langt over åtti, er jeg så vidt over halvveis, så det er ingen grunn til å være så pessimistisk.
Mine tanker om død og annen fordervelse er heller ikke uttrykk for et sort sinn. Jeg er like munter som jeg alltid har vært, et er mer snakk om grubling over livets grunnleggende handlinger: fødsel, liv, kjærlighet, havet og død. Havet tenkte jeg egentlig bare på fordi jeg sitter på en ferge til Ørland akkurat nå, men det er jo ikke til å komme bort fra at havet har vært viktig i mange nordmenns liv gjennom årene.
Havets betydning for meg har vært mikroskopisk, med mindre man tenker på de lange sommerene jeg tilbrakte på et svaberg da jeg var ung.
Fødsler er jeg ferdig med, dessverre. Eller kanskje heldigvis. Både for meg og de imaginære barna, men det kan sikkert mine barn si mer om. Kjærligheten er jo alltid til stede i en eller annen form enten det er til en mann, barn, hund eller is. Eller glutenfrie solskinnsboller som er min siste dille.
Så da står vi igjen med døden.
Jeg er mer redd for å bli gammel og hjelpetrengende enn for selve døden, men siden vi har fastslått at jeg statistisk kan forvente noen år til på denne jord, er jeg opptatt av hva som blir det siste jeg ser.
I går satt jeg og leste Nettavisen. Ingen bør lese Nettavisen. Jeg er overbevist om at jeg blir litt dummere hver gang jeg åpner den siden der jeg av en eller annen grunn tror jeg skal finne nyheter.
Mine tanker om død og annen fordervelse er heller ikke uttrykk for et sort sinn. Jeg er like munter som jeg alltid har vært, et er mer snakk om grubling over livets grunnleggende handlinger: fødsel, liv, kjærlighet, havet og død. Havet tenkte jeg egentlig bare på fordi jeg sitter på en ferge til Ørland akkurat nå, men det er jo ikke til å komme bort fra at havet har vært viktig i mange nordmenns liv gjennom årene.
Havets betydning for meg har vært mikroskopisk, med mindre man tenker på de lange sommerene jeg tilbrakte på et svaberg da jeg var ung.
Fødsler er jeg ferdig med, dessverre. Eller kanskje heldigvis. Både for meg og de imaginære barna, men det kan sikkert mine barn si mer om. Kjærligheten er jo alltid til stede i en eller annen form enten det er til en mann, barn, hund eller is. Eller glutenfrie solskinnsboller som er min siste dille.
Så da står vi igjen med døden.
Jeg er mer redd for å bli gammel og hjelpetrengende enn for selve døden, men siden vi har fastslått at jeg statistisk kan forvente noen år til på denne jord, er jeg opptatt av hva som blir det siste jeg ser.
I går satt jeg og leste Nettavisen. Ingen bør lese Nettavisen. Jeg er overbevist om at jeg blir litt dummere hver gang jeg åpner den siden der jeg av en eller annen grunn tror jeg skal finne nyheter.
 |
| Ææææ ...? Ingen av dem? |
Jeg åpnet vg.no i håp om å redde litt av min mentale sunnhet. Der var det tre artikler om stakkaren som sitter fengslet i Kongo, og vg hadde bidratt slik bare de kan:
 |
| Jeg vet ikke hva som er verst: at de forteller at han spyr eller koblingen mellom sjokolade og oppkast. Var det Nidar eller Freia? |
«Tenk om dette er det siste jeg ser!» tenkte jeg og fortet meg inn på soverommet til min sovende sønn. Jeg tok et mentalt bilde av den fredelige, lange slåpen og gikk og la meg.
I dag er jeg i Trondheim og på Ørland. Jeg håper å få mange nye inntrykk slik at dette ikke blir det siste jeg husker:
 |
| Selv i fint vær er dette noe av det styggeste jeg har sett |
KJære deg, Trondheim har da vakrer ting å by på enn akkurat det bygget!!! Se en annen vei! Ellers blir jeg glad av å se dagens overskrift, som er til forveksling likt navnet på min blogg!
SvarSlett