Sokkebretting i dukkehjemmet

Enten man vil eller ei, er det umulig ikke å la seg inspirere eller påvirke av kunsten. Dessuten er jo kunstbegrepet så vidt at selv et søppelspann satt på riktig sted kan være en installasjon som setter søkelyset på den vestlige verdens avmakt grunnet kapitalismens balletak på oss alle.

Jeg lot litteraturen skylle innover meg da jeg sto og brettet sokker i går. Jeg bruker ikke sokker med mindre det er minus tyve eller under, og hvis det er så kaldt, holder jeg meg inne. Det var med andre ord ikke mine sokker jeg slet med.

*

Min svaksynthet er bare overgått av min tvangslidelse for bretting av plastposer og klær. Derfor har jeg trosset mine handikap og erklært at håndtering av klær i denne husholdningen er mitt ansvar. Jeg blir urolig og anspent hvis jeg vet at det er uorden i skapene, men jeg pleier å underkommunisere akkurat det, og heller legge vekt på familiens behov for struktur og sivilisert fremferd. For jeg vil jo helst fremstå i et så godt lys som mulig, og etter min mening er det ikke en martyr i historien som har tapt på sin kanonisering.

Min egen garderobe har et avansert system basert på årstid, farger og når plagget sist var i bruk. Noen vil påstå at det er enklere å ha et system når garderoben er like stor som barnerommene, men det kontrer jeg med at jeg har mer klær enn alle de andre i familien til sammen. Relativt sett har jeg kanskje den miste plassen av oss alle.

Så hva har litteraturen med sokkebretting å gjøre, tenker du kanskje. I så fall er jeg imponert, for det betyr at hjernene våre er like, og det taler til din fordel. Men vent litt.

*

Sorte sokker - selv om de i utgangspunktet er prikk like - har en tendens til å komme ut i ulike nyanser av sort - og etter hvert grått - når de har gått noen runder i vaskemaskinen. Og de må jo matche, så det å finne de to som er mest like, kan ta sin tid. I alle fall for en som er så svaksynt som meg.

"Sokkeklyper" sier du kanskje. "Pfhøy!" svarer jeg da. Det gjelder å velge sine kriger, og det å få min mann (som antakelig ikke bryr seg katten om den høyre sokken er sort og den andre er litt mindre sort) til å sette en klype på hvert eneste sokkepar han kaster på vask, er en utopi.

Jeg er fornøyd med at han treffer riktig skittentøyskurv. Dessuten kan det umulig bli rent akkurat under der sokkene blir holdt sammen av klypen, og det hadde vært helt uholdbart i mine øyne. Jeg kjenner skuldermuskulaturen stramme seg bare jeg tenker på det.

*

Mens jeg sto der - bøyd over kurven med rent, tørt tøy - informerte han meg kort om at gårsdagen var den siste gang i hele mitt tragiske og kanskje ikke så lange liv at jeg la ut et bilde av ham på bloggen min. Jeg trodde at begrensningene mine bare gikk på at jeg ikke fikk legge ut bilder av ham mens han sov, men etter å ha hengt ut bakhodet hans, er det altså slutt på all knipsing i hans retning.

Det er et tap for hele internett.

"Så får du heller skrive hva faen du vil," la han til. Det skal jeg nok.

*

"Selvsagt, Helmer," holdt jeg på å si, men så husket jeg at jeg ikke het Nora og at dette ikke var et dukkehjem.

Jeg så ned i kurven igjen og fikk øye på de 348 enslige sokkene som lå igjen og ventet på å bli 174 par. Omtrent nøyaktig det antallet sokker som brukes i løpet av en uke. (Jeg har kanskje rundet litt opp.)

"50 shades of black" slo det meg. Kanskje det var bretting av sokker som fikk forfatteren av "50 shades of grey" til å bli inspirert til å flykte inn i litteraturen? For å si det pent: Jeg fant ikke et fnugg av erotisk inspirasjon i haugen av klær, men folk er jo så forskjellige.

*

Det er ikke til å legge skjul på at jeg ble litt sur på forbudet mot å legge ut bilder av min mann. Slik jeg ser det, bidrar jeg til merkevarebyggingen hans, og alle trenger det. At all PR er god PR er nok ikke sant, men han er sikkert enig i at noe PR er bedre enn ingen PR, og hvem andre skulle tatt jobben med å brande ham? Helt gratis?

Jeg ble surere og surere der jeg sto, og ryggen begynte å verke (for jeg må jo stå med nesa nesten helt ned i kurven for å se). Da kom jeg på en ny bok jeg har lest om. Boken er skrevet av Anita Krohn Traaseth - alias Tinteguri - og har tittelen "Godt nok for de svina".

Jeg lukket øynene og brettet de siste og mest slitne 40 parene i blinde.