Telefonhygiene

I natt har jeg bodd på hotell. Jeg har en sunn skepsis til hotellrom: Jeg vet at det har bodd omtrent 350 mennesker her før meg bare i løpet av det siste året, og jeg vet at jeg sannsynligvis ikke ville sluppet noen av dem innenfor intimsonen min (som er på et par meter).

Jeg vet også at enkelte av dem som har som jobb å vaske hotellrom er litt lei av jobben sin, og at de derfor knapt farer over med en tørr klut og litt luftrens hvis de har en dårlig dag.

En gang så jeg under en hotellseng. Det gjør jeg aldri igjen. Jeg hadde mareritt om et digert kaninmonster i ukesvis etterpå.

*

Hotellet jeg bor på i dag, er billig og bra. Det fremstår rent og lyst, men jeg lar meg ikke lure. En god etterforsker kunne sikkert ha funnet bevis for drap her inne, og en passe gal genetiker hadde funnet nok biologisk materiale til å lage Frankensteins baby.

Hotellrom bør være minimalistiske, etter min mening. Da er de enklest å vaske. Jeg skjønner ikke poenget med sengeteppe og mener at vegg til vegg-tepper er guffent.

Men det ekleste er likevel telefonen på toalettet. Hvem i all verden er det som ringer mens de sitter på do? Det gir jo i det minste begrepet skitsnakk (eller drittpreik) et mer konkret innhold, men la oss ikke gå videre på den. La oss bare si at hvis du absolutt må utnytte tiden mens du sitter på do, så gå over gulvet med en vaskeklut. Det skader ikke.

*

På hotellbadet mitt henger det et telefonapparat ved siden av toalettet. Det i seg selv er hinsidig all fornuft og hygiene. Telefon på do kan kun forsvares hvis den er på et sykehus, og da bør du komme rett til alarmsentralen hvis du tar av røret.

Men: Ved siden av telefonen har noen hengt opp et bilde av en rev (muligens) og teksten "Your friends are just a call away". Sykt, sykt, sykt.

Ikke ring meg mens du er på toalettet. Hvis jeg ringer deg mens du sitter der, så bare la det ringe. Jeg kan vente.

Vi snakkes.

Hilsen Birgitte. På hotell.