Jeg var på vei til Bakefri - Oslos beste bakeri som i tillegg er glutenfritt. Det slo meg at et par boller derfra nødvendigvis måtte høyne verdien min dersom jeg spiste dem. Bakverket derfra er ikke billig, men jeg hadde betalt det dobbelte.
I alle fall i går. Lav på selvtillit og blodsukker som jeg var.
*
Bakgrunnen for denne eksistensialistiske grublingen var en samtale vi hadde sist fredag: Vi var på hytta, hadde besøk av to av mine favorittmennesker og diskuterte klokker.
- Husker du den gangen jeg skremte vettet av deg da jeg sa at jeg hadde kjøpt en Rolex til deg i bursdagsgave, lo jeg og minnet min mann på et traume han hadde lagt bak seg. Han grøsset. Rolex står på listen hans over teite ting teite mennesker bruker.
Jeg sa at jeg fryktelig gjerne ville hatt en Rolex, og hvis han først kjøpte en, kunne det like gjerne være en haug med diamanter rundt hele urskiven. Han så på meg, og jeg skjønte at jeg toppet listen over teite ting teite mennesker hadde sagt i år.
- En Rolex holder hele livet, argumenterte jeg og tenkte på en reklame fra Patek Philippe. (Same, same but different. Jeg kan godt ta en sånn i stedet.)
 |
| "You never actually own a Patek Philippe. You merely look after it for the next generation." |
- Har du tenkt å leve så forbasket lenge, da? spurte han. Og det er jo slett ikke sikkert, men jeg kunne godt ha meg frabedt diskusjonen som kom i kjølvannet av det spørsmålet. To av favorittmenneneskene mine og min mann ble til slutt rørende enige om at jeg godt kunne stikke innom Nille og kjøpe en engangsklokke der. ("Engangsklokke"?)
*
Jeg var fremme ved bakeriet og så på lang avstand at de hadde vafler. Det er ikke alltid de har vafler. Særlig ofte er det at de ikke har vafler etter at jeg har vært der.
- Skal du spise alle selv? spurte han som solgte meg dem med et flir.
- Det har jeg ikke bestemt meg for enda, svarte jeg. For det hadde jeg ikke. Litt av kosen er jo å komme ut av bakeriet og velge hva jeg skal spise først: en skolebolle, en solbolle eller en av mange vafler.
- Du er vår beste vaffelkunde, sa han og det gjorde meg litt glad et bitte, lite øyeblikk.
*
Da jeg kom ut på fortauet slo det meg at det ikke er kred å være verdens beste vaffelkunde, og da er det ikke særlig attraktivt å være Bakefris beste vaffelkunde heller. For dem, ja, men ikke for meg. Det er et forhold mellom antall vafler man stapper i seg og hvor attraktiv man er som på ett eller annet tidspunkt blir omvendt proporsjonalt.
Jeg følte at jeg nok hadde sunket i verdi på veien ut av bakeriet. Både utseendemessig (for jeg hadde allerede spist en vaffel) og økonomisk. Jeg ble litt lei meg.
Og litt ufokusert, skulle det vise seg.
For rett borti veien hadde noen satt opp en diger betongkloss, og den traff meg med full fart. Uten å rikke seg.
Jeg så stjerner etter at kneet mitt fikk seg en ufortjent omgang.
En voksen dame (det betyr "betydelig eldre enn meg") så himmelfallen på meg. Det var ikke et empatisk pudderfnugg i det trynet.
*
Det var da jeg bestemte meg for å bli skikkelig snill. Jeg er bare ett menneske, men hvis jeg kan gjøre verden til et bedre sted, så kan jeg ikke la være.
- Vil du ha en bolle? spurte jeg damen.
*
Eller - la oss spole tilbake og ta dette i riktig og sannferdig rekkefølge:
1 Jeg fikk et stygt blikk av en sur kjerring bare fordi jeg bannet ganske høyt da jeg slo kneet i en fordømt betongkloss.
2 Jeg ble sur - både på klossen og på røya som trodde hun var så mye bedre enn meg.
3 Jeg begynte å gå etter henne for å gi henne et par alvorsord, men endte opp med å rope: "Å, ta deg en bolle, gidder du?".
4 Så tok jeg et bilde av betongklossen for å ha det som bevis i en mulig erstatningssak. "Hadde jeg bodd i USA hadde jeg blitt rik!" tenkte jeg bittert og så ned på kneet mitt som dessverre ikke hadde fått en skramme.
*
Og ETTER DET bestemte jeg meg for å bli snill.
Jeg ga bort alle bakevarene jeg hadde kjøpt. Et par kolleger fikk vafler og en solbolle, og min sønn fikk skolebollen.
Det må jo regnes som snilt selv om jeg tjente på det selv? Jeg hadde veid to kilo mer hvis jeg hadde spist det, men karma kan umulig være så smålig at min så og si selvutslettende godhet ikke resulterte i minst et par plusspoeng?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar