Smil, din heks

Jeg har hatt et todagers amnesti fra shoppestoppen min. Utbyttet ble to kjoler, støvletter og sko – og en varmeflaske.

I dag tok jeg på meg den ene kjolen, en strikket sak i grønt og grått. Design: Balenciaga, lengde: ikke så lang. 

Senere fant jeg ut at den heter Sweather Dress. Det kan forklare lengden.

- Synes du jeg er fin? spurte jeg min mann.

- Den var kort, svarte han.

«Like kort som tonen din!» tenkte jeg surt og la planer for kvelden som ikke inkluderte ham.

På jobben var stemningen litt bedre. To kolleger synes kjolen var fin. De var damer, men vi kler oss jo ikke for menn, slik mange tror, vi kler oss for oss selv og for å utkonkurrere andre damer. Nå er jeg dessverre eldre enn de andre damene jeg jobber sammen med, så jeg føler daglig at jeg må prøve litt hardere. 

Det koster. Blod og penger. Og noen ganger litt verdighet. 

*

- Hahahahaha, lo min geografisk nærmeste kollega.

Jeg trodde oppriktig at han hadde kommet over noe morsomt på morgenkvisten. Han kalte oss til seg og ba samtlige tilstedeværende om å se hva han hadde fått opp på skjermen. Han hikstet fremdeles av latter da han sa:

- Fin kjole, Birgitte, den er akkurat lik Pulverheksa sin!

Supert. 

Pulverheksa. Mitt alter ego.

Resten av dagen var han imidlertid veldig hyggelig. Eller så er jeg bare sulteforet på komplimenter. Når jeg tenker meg om er vel «du ser ikke så verst ut til å være så gammel» omtrent like utspekulert som å si «du svetter veldig lite til å være så tjukk». Men jeg er som sagt ikke særlig kravstor, så jeg gikk i timesvis og følte meg litt oppløftet. 

*

Det skulle vise seg at han hadde en baktanke med smørsnakkingen sin. 

 
- Å! Nå likner du akkurat på Pulverheksa! sa han begeistret da jeg et øyeblikk satt med utslått hår og grublet på noe av nasjonal viktighet. 

På det tidspunktet hadde jeg begynt å tenke på den lille heksa som en sjarmerende liten rampeheks, og jeg ble ikke sur i det hele tatt.

- Kan jeg få ta et bilde, vær så snill! ba han pent. 

Jeg sa ok. Under tvil.

- Du må ta av deg brillene og smile uten å vise tennene, sa han og viste meg et bilde av heksa. 

Akkurat sånn ville han at jeg skulle posere. Jeg tok av meg brillene. Og smilte så pent jeg kunne. 

*

Da senket han kameraet og sa «Nei, jeg kan bare ikke gjøre det mot deg.».

Det er faktisk, og uten unntak, det verste noen har sagt til meg. Jeg er rett og slett for stygg til å bli tatt bilde av. Jeg klarer ikke en gang å matche en naivistisk tegning av en heks. 

Det er mulig at jeg aldri kommer over det. Hadde jeg hatt kosteskaftet mitt her, hadde dere aldri sett meg igjen.